torsdag 30. september 2010

Det er ikke alt her i verden jeg forstår. Det er vel ikke så rart, det er umulig å forstå absolutt alt her i verden. Så hva er det jeg ikke forstår i dag? Kjærligheten. 

Hva enkelte mennesker gjør for kjærligheten. Hvor langt de er villig til å gå, hvor mye de gir fra seg, hvor mye de tar til seg. Jeg kjenner at jeg gidder ikke gå i detalj, for noen ting er ikke mitt å blogge om. Jeg bare forstår det ikke. En ting er sikkert. En ting forstår jeg. Kjærlighet gjør blind. 

onsdag 29. september 2010

Just do it

Hvis dere skal gjøre en eneste ting i dag, så burde det være å klikke på denne linken. Jeg vet at teksten er et språk dere kanskje ikke kan, men bare vent til det står "play". Beveg musepekeren når musikken starter. Seriøst. Dere kommer ikke til å angre.

mandag 27. september 2010

Musikkanbefaling: Moddi

I juni satt jeg hjemme på Hansnes og planla sommeren. Jeg så over festivaler, artister, reiseruter og budsjett. Jeg ville se Dumdum Boys, Robyn og Placebo. Placebo løste seg med Sonisphere, Dumdum Boys og Robyn spilte på Pstereo. På begge festivalene spilte også en haug andre band jeg aldri hadde hørt om. Jeg lagde to spillelister i Spotify: Pstereo og Sonisphere. Jeg så over festivalprogrammet og søkte opp artister. Jeg har gjort det samme med Roskilde hvert år, bortsett fra at da var det mye myspace. I tilfelle det spiller noe jeg ikke har hørt før, i tilfelle jeg finner noe bra, du vet aldri hvilke perler som gjemmer seg i festivalprogrammet før du leter med lupe.  Mens jeg halvveis fraværende hørte på musikk og kastet bort tid på nettet som vanlig, var det noe som fanget interessen min. Lyden av et sårt trekkspill kom ut av laptopen. En stemme pakket meg inn i melankoli og jeg ble sittende helt totalt stille i noen sekunder. Hjernen vred seg rundt og hånden strammet til. Jeg satte opp lyden og lente meg tilbake. Først da sangen var ferdig sjekket jeg hvilken låt jeg nettopp hadde hørt. Moddi. Rubbles. Jeg hadde aldri hørt om ham før. Jeg ante ikke hvem han var. Jeg satte på albumet fra starten og lot meg forføre. Musikken slo mot meg i bølger og jeg kunne høre havet i stemmen hans. Mørkt, tungt og altomfattende. Moddi formidler en hel sinnstemning på fire minutter, noe som er imponerende, ihvertfall om du regner med hans unge alder. Han tjuetre år gammel, kommer fra Senja og fikk den første trekkspill-låten sin spilt som Ukas Urørt i 2007. Men ikke misforstå meg; Moddi er ikke god fordi han er ung. Han er ung, men god. Overraskende god. Jeg tror han kommer til å bli større. Jeg har håp for han som artist. Han er sår som Damien Rice, smart som Tom McRae og melankolsk som Songs: Ohia. Han fortjener en sjanse, for jeg tror han er verdt det. Han er en knakende god live-artist, i tillegg. Jeg likte ham veldig godt på pstereo, der han sto med en brødskive i hånda før konserten, med enkle bukser og ullgenser. Stort, blondt hår i alle kanter og med ordentlig bred Senja-dialekt. Sjekk ham ut. 

Du finner Moddi her:

Det er høst. Snart kommer det til å snø i Tromsø. Jeg kjenner det i lufta. Jeg pakker meg inn i gensere, ullsokker, lue og skjerf. Jeg drikker ingefær-te som jeg lager selv. En ordentlig god skje med honning og litt sitron på toppen. Jeg har laget en spotify liste som rett og slett heter "høst". Om dere har spotify, kan den høres her. Litt godt og blandet, en del norsk, en julesang, mest kos.

lørdag 25. september 2010

Klassefesten og fylla i Tromsø

"Klassefesten" gikk ganske bra. Vi var ikke hele klassen, men en god del. Jeg kom bittelitt sent, men det var flere som kom enda senere. Jeg var dritnervøs og så for meg tre tusen måter ting kunne gå galt på. 

Scenario 1: Jeg tryner på vei inn i lokalet, alle ler av meg. 
Scenario 2: Jeg klarer å miste ølen min i gulvet så den knuser, vi blir kastet ut og det er min feil.
Scenario 3: Jeg blir mystisk mongodritings etter fire øl, kaster opp og vi blir kastet ut og det er min feil. 
Scenario 4: Noen tryner ved siden av meg, river tak i kjolen min, som da revner og jeg blir stående naken midt på gulvet.

Veldig sannsynlig, ikke sant? Det gikk faktisk kjempebra. Vi hadde en introduksjonsrunde hvor alle skulle fortelle litt om seg selv. Jeg holdt det veldig basic og sa bare at jeg har bodd i Oslo i en del år, flyttet opp hit nå, liker musikk og er generelt sett nerd. Så sa jeg fire gode ord om Enga og ble nesten buet ut av hele puben. Her heier vil på TIL, ja. 
Jeg ble kjent med en god del. Det beste var vel når læreren vår kom. Han fikk applaus og det var stor ståhei. 

Men jeg må kanskje si fra meg tittelen som Frøken Alkohol. Jeg er den eneste som ikke er bakfull i dag. Jeg klarte meg overraskende bra. Det skal sies at jeg var flink nok til å drikke en del vann mellom slagene, noe jeg tror hjalp godt på. Forresten: jenter i Tromsø har visst ikke helt fått med seg at "ut på byen" ikke er det samme som "full camo/ teater/ The Joker fra Batman" sminke. Jeg døde innvendig, flere ganger på rad.  

Nå skal jeg endelig spise frokost, og deretter lese Sagaen om Gunnlaug Ormstunge. Urgh. 

fredag 24. september 2010

Frøken Alkohol på klassefest

Shit man dude, jeg skal på klassefest siden første gang siden barneskolen eller no. Jeg var så nervøs at jeg tok en liten jäger, gikk amok i sminkeskrinet og lakket neglene mine turkis-grønne. Nå må jeg løpe, ønsk meg lykke til!


Hvis dere lurer på hvorfor kamerakvaliteten er crap, skyldes det at mitt eneste kamera er webcam og programvaren jeg bruker er føkkings skype ettersom at de ikke fulgte noe med laptopen. 

Oi, nytt design!

Ja, jeg kjeda meg litt. Så da ble det nytt utseende. Igjen. Hva synes dere? Er det gamle bedre? Er dette bedre? Burde jeg ta noe helt annet?

torsdag 23. september 2010

Breakfast at Tiffany's



Holly Golightly: I'll tell you one thing, Fred, darling... I'd marry you for your money in a minute. Would you marry me for my money? 
Paul Varjak: In a minute. 
Holly Golightly: I guess it's pretty lucky neither of us is rich, huh? 
Paul Varjak: Yeah. 


Store hatter, høye sko, latterlige munnstykker, en katt uten navn, telefonen som ringer fra kofferten og den store kjærligheten. Jeg elsker det. 

onsdag 22. september 2010

Sommer 2010, del 2

Ting tar tid. Men hei, nå har jeg fått bilder og da kjører vi igang med andre del av sommeren 2010:

Joda. Alle andre reiste på Roskilde, mens jeg satt på Hansnes og så i veggen. Jeg snakket mye med Trygve og jeg lo litt av at han hørte på Lady Gaga. Så fikk jeg en strålende idé: Vi burde stikke å se Lady Gaga! I England! Dette utviklet seg til at jeg sjekket hva annet som suste og gikk i England og før jeg visste ordet av det hadde jeg festivalpass til Sonisphere. Uken før jeg reiste gikk med på venners venner fest, krykkehumping og en grei dose reisefeber:


Du veit du er på fylla i troms når du må ha ullsokker i juni: 


OMFG, se det er meg og skyggen min:


Øh. Ja. Ikke sant. Nå følger det en ganske crap fotomontasje, men det er rett og slett for at det skal bli letter å laste inn siden og for at det ikke skal ta åtte år å lese her inne. Som vanlig, trykk så blir bildene større.
Trygve og jeg reiste til Sonisphere, som jeg har blogget om her og her. Hurra, nå kommer bildene:

Utenfor hos Trygve. Klokka er tidlig, men vi er klare

På flyet:

Hvorfor fly i rett strekning når du kan ta en liten loop:


Hørt om kø før eller?



Tom, Jonny og Sam. Den er den episke natten med alt, alt, alt for mye Peachy peachy.

Disse gutta fora meg på whiskey, burger og brown sauce. Så forgiftet de meg på "the worlds cheapest rum" og jeg kunne like greit drukket neglelakkfjerner. 

Ser dere han med lite hår og gult skjerf? Det er nok den kjekkeste briten dere noengang har sett. Ihvertfall ifølge ham selv. Jo, og ser dere den papirlappen Jonny holder? Det er en seddel, signert av Rammstein. Han var meget lykkelig.

Møt Owen. Han er optiker, skotte og en likandes kar. Han må pisse omtrent hver halvtime, noe som er en utfordring på festival. Han stjeler også øl som en ravn, den sniken. 


Plutselig kom det et polka-band gående, og jeg har dessverre ikke bilde av toget de hadde bak seg, men det var mange som kom dansende bak dem. De spilte den samme sangen om igjen og om igjen, gående rundt på festivalområdet. Det var ganske kos.


Ja. Døm selv. Pent antrekk, ja?

Woop woop, konsert:

Fy flate, det var høyt! Vi fikk skikkelig utsikt over området.

Kan du synge: dutuduuduuuuu, duduruttutu, Final Countdown, tuttutuututu:

Jeg er ikke edru på en flekk men piercing skal jeg ha:


Haha, James! Han var minst dobbelt så dritings som meg, trynet fullt av solfaktor seksti og dønn klar for piercing, han også:

Iron Maiden: 
Ok, la oss presentere John Stuart. Han liker å geipe på bilder. Han er ikke fra Irland, han er fra Nord-Irland. Det er en vesentlig forskjell, og hva enn du kaller han for så er han ihvertfall ikke engelsk!

Hei, åtte strongbow, en haug øl og litt vodka, jeg husker dette litt vagt:

Owen pakker inn teltet til Michael:

Jeg tror Michael ble litt irritert, men Owen påsto at det var en gave. Det var uansett siste bilde fra Sonisphere. Etter Soni dro jeg til Hedmark. Jeg hadde late dager i gresset, leste Shantaram og snakket med familien jeg kommer tilbake til år etter år. Så reiste jeg til Oslo hvor jeg bodde hos Tor-Arne i noen dager. Det var utrolig sært å være tilbake i Oslo, men jeg hadde det gøy. Jeg var på fylla, traff kjentfolk og husket hvorfor jeg flyttet. Jeg reiste til Tromsø igjen, var hjemme i noen dager og dro videre til Trondheim.

I Trondheim ventet Kim og Pstereo festivalen. Jeg fikk også utforsket Trondheim på egen hånd. Det var egentlig litt fint. Jeg tuslet rundt i gatene og spurte meg det samme spørsmålet jeg alltid gjør i en ny by: Kunne jeg bodd her? Svaret er ja. Jeg kunne bodd i Trondheim. Det er en veldig fin by. Jeg likte meg der. Kim og jeg drakk mye øl, litt cider og en del sprit. Pstereo var bra. Vi så Kvelertak, som jeg har blitt ganske fan av. Åge Aleksandersen var jo også en slager. Vi så litt av ganske mye, men Robyn.. Vi sto langt frem og den første halvtimen var en jævla slåsskamp med fulle fjortiser, fulle mannfolk og jeg fikk nok. En av jentene som sto ved siden av meg var innpåsliten, dritings og vaiet rundt i høye hæler. Hun ble sendt ganske hardt bakover til slutt. Uansett. Konserten var veldig fin, selv om jeg ønsket meg en del andre sanger. Sånn er det vel alltid. Hun spilte en del gammelt, noe som gjorde meg veldig glad. Jeg sang, jeg danset, jeg hoppet og jeg grein. Når hun spilte Heartbeat holdt Kim rundt meg og klappet rytmen på brystkassen min. Han hadde så rett. 
Dagen etterpå så vi Moddi. Det var ikke så mange der, men de aner ikke hva de gikk glipp av. Moddi har kommet for å bli. Vi sto langt frem med hver vår øl. Jeg vet at det regnet litt, jeg vet at iløpet av konserten sluttet det å regne, men alt som skjedde rundt meg var borte. Jeg var alene med Moddi. De første tonene av Rubbles slo mot meg og jeg forsvant. Jeg ble løftet opp og inn i musikken. Jeg vet at Kim sa noe til meg som jeg forsøkte å svare på, men det er borte. Den siste kvelden så vi Dumdum Boys. Vi sto helt foran og jeg har drømt om dette siden jeg var seksten. Konserten var helvetes bra. Jeg var så lykkelig, jeg sang med på alle sangene og kvelden var perfekt. De spilte Juba Juba som tok av. Vi skålte i øl, vi skrek, vi lo, vi klappet og jeg var så lykkelig. Etterpå dro vi på Samfundet og jeg forlot stedet neste morgen, peise dritings, sjanglende og i flott humør. Så reiste jeg tilbake til Hansnes. 

Jeg fikk skyte med hagle og det så sånn ut:
Og nei, jeg har verken lagt på meg femten kilo eller blitt gravid; jeg har på meg tre eller fire jakker. Bare så det er sagt. 



Skyting med hagle kan også medføre meget flotte blåmerker. Så vet dere det. 


Når slutter sommeren? Jeg brukte den siste del av sommeren på å lese No et moi, høre på blues og grue meg til skolestart. Sommeren 2010 var ganske bra. Jeg er fornøyd. Ny piercing, ny festival gange 2, bittelitt brunfarge, nye venner, fylla med gamle venner, flytting, litt kjærlighetssorg, litt flørting og til slutt: en ganske lykkelig Kit. Nå er sommeren definitivt over. Snart jul. Skål. 


Sommeren er over, høsten er vakker og snart er det vinter

Sommeren er definitivt over og høsten er her. I Tromsø er det faktisk ganske pent vær. Jeg ser bladene falle, gule og røde. Knallblå himmel og makrellskyer. Sola varmer akkurat passe mye og det er stjerneklart om nettene. Jeg har funnet frem skjerf, ullsokker, tøfler, vanter og lue. Jeg varmer meg med solbær-te og store pledd. På dagtid prøver jeg å leke flink student og om kveldene leser jeg Jostein Gaarder og hører på Sufjan Stevens. Noen dager er lette, noen kvelder er ensomme, men alt i alt har jeg det ganske bra. Det er klart, ting er ikke perfekt, men perfekt funker ikke i lengden, uansett. Sengen min er ganske full denne høsten. To dyner, fem puter og ett pledd. Nå kan vinteren bare komme. 




"In the morning through the window shade 
When the light pressed up against your shoulder blade 
I could see what you were reading"


Soundtrack: Sufjan Stevens - Casimir Pulaski Day

tirsdag 21. september 2010

Hei verden

Ok, maks fylleangst:

Jeg sto opp rett før åtte, stressa som faen og rett i dusjen. Jeg vurderte frokost, men fant ut at jeg ikke hadde klart å holde noe nede uansett. Jeg fant en sko i gangen, den andre lå under senga. Jeg prøvde å kle på meg samtidig som jeg lurte på hvor i helsike telefonen min var, og det eneste jeg fant var et blåmerke på magen. Hva faen? Mens jeg skulle ta på meg sokken tryna jeg midt på gulvet og ble halvt sittende, halvt liggende i en meget grasiøs svanesjøen gone retarded stilling og veit dere hva, jeg stortuta. Jeg bælja. Jeg satt der og lot det renne store krokodilletårer mens jeg syntes ufattelig synd på meg selv og lo litt samtidig. Dette funker ikke, sa jeg høyt. Jeg sparket av meg buksa, la meg i senga og satte på Askepott. Jeg sovna før introen var ferdig.


Jeg våknet etterhvert og glana lenge i et tomt kjøleskap. Jeg kom meg ut døra en eller annen gang i løpet av ettermiddagen, etter å ha brukt en time på å leite etter nøkkelen min som jeg selvfølgelig mista en eller annen gang i løpet av i går. Flott! Angst. Whatever. Jeg måtte på butikken og han ene jeg bor med var uansett hjemme. På butikken gikk jeg rundt i halvsvime og plukket ut grønnsaker jeg ikke aner hva jeg skal med, nudler jeg aldri spiser og knekkebrød jeg ikke liker. Herlig. På den forbanna butikken har de selvfølgelig speil på hver side av grønnsaksdisken så den ser enda større ut, jeg glana meg selv rett i tryne og lurte på om muttern egentlig har jugd til meg hele tiden, faren min heter egentlig Hulken. Jeg skrek nesten høyt og rygga bakover, rett inn i en stabel med kålrot, som jeg for sikkerhets skyld også har kjøpt med. Jeg tasta feil pinkode, måtte ha ekstra pose og var egentlig klar for å legge meg under senga og dø når jeg nesten var hjemme. Men neida, der kommer naboen gitt. Jeg smiler så pent jeg kan, og han lurer på om det er jeg som er Marthe, og jaggu kan han ikke etternavnet mitt. Jeg holdt på å grine. Jeg ante ikke hva han ville, men han står der og kan hele navnet mitt og han ser litt morsk ut. Han har nemlig fått mine brev i sin postkasse. Fysj og fysj. For et overgrep mot hans person! Skandale! Ring pressen! Faens gjøk. Jeg fikk endelig karret meg inn døra, slengt en pakke nudler i vann og stekt grønnsaker. Så klarer jeg selvfølgelig å lese feil i en oppskrift, der det sto en teskje leser jeg en spiseskje og det har litt å si når vi snakker om chili. Namnam, jaggu fart i den suppa, gitt. Jeg ga opp et stykke ned i bollen og spiste et knekkebrød isteden.

Nå skal jeg se resten av Askepott og vente på at fylleangsten legger seg. Jeg har brukt hele dagen på å sitte mer eller mindre sånn her:



Fresh neglelakk, ikke sant?

Pulings

"Når æ akkurat har sovna e det ikkje så jævelig kult å våkne tel nån som har sæ".

Nei, det har du helt rett i. Så fra nå av skal jeg sørge for å ha sex minst en halvtime før du legger deg. Hvis du sender meg en timeplan for når du er våken og sover, selvfølgelig. For hvordan ellers hadde du tenkt at jeg skulle vite noen av delene?

mandag 20. september 2010

Ingenting som helst

Hver gang jeg får en tekstmelding kvekker telefonen min lavt før meldingslyden kommer. Hvis det er litt stille rundt meg hører jeg det og rekker å ta opp telefonen før det står "en ny melding" på displayet. Noen ganger når jeg får en tekstmelding jeg ikke aner hvem er fra, lurer jeg på om det er deg. Jeg tror ikke at det er det, jeg bare lurer på om det er det. Jeg rekker å tenke "kanskje det er.." før jeg ser navnet til avsenderen. Det har ikke vært deg på ganske lenge. Noen ganger lager telefonen min kvekkelyden, men så kommer det ingen tekstmelding likevel. Det kommer ingenting i det hele tatt. Det er helt tomt for nye tekstmeldinger, det er ingen ubesvarte anrop og "du har ingen nye beskjeder" på telefonsvareren. Telefonen bare kvekker. Uten at det er noe. Uten at det er deg. Uten at det er noe som helst.

Neste gang jeg skal kjøpe telefon, skal jeg be spesifikt om en telefon som ikke kvekker. Hver gang den lager en lyd i det hele tatt, skal det være noe. Det skal være noen som ringer, en tekstmelding, lavt batteri og andre normale telefonlyder, men viktigst av alt, er at det skal være alt annet enn deg.

lørdag 18. september 2010

Kit gjør ting hun ikke kan

Alle de kule kidsa har et sosialt liv på lørdager, jeg sitter hjemme og kjeder meg. Derfor er det nå kommet en helt ny kategori her på uforutsette hendelser: Kit gjør ting hun ikke kan!

I dag presenterer vi: lakke negler:

Jada. Snasent. Jeg har heller ikke q-tips til å fjerne det som kom utenfor med neglelakkfjerner. 

torsdag 16. september 2010

Kit elsker HELFO

La meg prøve å forklare dette på en enkel måte: å være psyk i Norge.

Norge er veldig fint. På mange måter er det veldig greit å være psyk nettopp her. Som pasient har jeg rettigheter, jeg blir trodd, jeg får en behandler relativt raskt, jeg kan få medisiner og det finnes egne avdelinger for mennesker som har psykiske lidelser. Slik er det ikke i alle andre land. Så hvorfor er jeg da irritert? 

Psykologen min ble sykemeldt i februar. Ingen visste nøyaktig når hun kom tilbake, men snart. Neste mandag. Vi ringer når hun er tilbake, sa de. Det går ti dager. Det går tre uker. Det går seks uker. Psykologen er sykemeldt, men hun kommer snart tilbake. Snart, snart. Du trenger ikke ringe oss, vi ringer deg. Det går en uke. Det går tre. Det går jævla dårlig. Psykologen kommer aldri tilbake. Jeg går på en helvetes smell til slutt. Jeg får en uke i stillhet på Åråsen avdeling to, og en ny psykolog. Den nye psykologen er.. ikke helt for meg. Det kan godt hende han er en fantastisk psykolog for mange andre, det kan godt hende han gjør en kjempejobb, men han skulle behandle meg for ADHD. Med andre ord, han startet bakerst i permen. Uansett, det ble ikke så veldig mye med den nye psykologen og jeg bestemte meg uansett for å flytte til Tromsø. Han overførte saken min, og jeg tenkte at dette går bra. Mappen (hell yeah baby, flere mapper) ble overført i Mai. Jeg har rett på behandling innen tre måneder. 

Jeg flytter til Tromsø. Jeg antar at DPS lar høre fra seg etterhvert. Joda. Jeg får et brev hvor det står at jeg kan vente behandling innen første oktober. Tre måneder sa du? Jeg ringer for å klage. Teamleder er på ferie, psykologen er på ferie, alle er på ferie. De skal ringe meg tilbake. Jeg venter en uke og ingenting skjer. Jeg bestemmer meg for å få tak i dem uansett hva. Her skal det ringes. Etter noen år med offentlig papirmølle har jeg fått rutine. Du setter på kaffen, finner fram røyken og kanskje et glass farris. Sett deg på trappa i sola, ha helst fin utsikt og vent. Etter tre timer i telefonen får jeg fremskyndet fristen til første september. Jeg takker pent og blir glad. Det ordnet seg jo!

Tiden går langsomt. Juli sniker seg avgårde. August kommer og jeg tenker at snart, snart kommer brevet med timeavtale. Midten av august er stille. Ingen brev. Slutten av august. Ingen brev. Første september. Ingen brev. Fjortende september. Brev! De har allerede brutt fristen, men pytt sann, jeg har sikkert time neste uke eller noe. Hah. 26. oktober står det. Jeg tenker at her må det da være en feil, det skulle stått september der. Jeg ringer. Neida, sier de, 26 oktober stemmer. Jeg spør om hva som egentlig skal skje, siden de har brutt behandlingsfristen. Jeg skal vel ha krav på behandling hos privatpraktiserende, dekket av staten. Hvis jeg ikke husker feil er det meningen at de skal hjelpe meg med å finne en, også. "Beklager, men det kan jeg ingenting om" er svaret. 

Jeg mister fatningen. Jeg klarer ikke tenke. Jeg blir personlig fornærmet. Jeg blir frustrert. Og jeg klarer ikke styre meg. "Hva i all verdens land og rike mener du med at det kan du ingenting om? Det er da for helvete jobben din å kunne pasienters rettigheter, du jobber på et sykehus hvor dere antageligvis bryter fristen HVER JÆVLA DAG, og du aner ikke hva du skal fortelle dem? Du har faktisk ikke peiling på hva du skal gjøre nå? Hvor du skal sende meg? Kødder du?"

Hun stotrer frem noe med at hun skal be noen andre ringe meg, noen som kan mer om det. Takk sier jeg, og legger på. Jeg bestemmer meg for å finne ut akkurat hva jeg kan gjøre i denne situasjonen. Jeg finner noe informasjon på nett, men mest om fritt sykehusvalg. Jeg finner ingen  1-2-3 guide, men nummeret til HELFO. Ja vel, tenker jeg. Jeg ringer dit. Det ringer en stund, og jeg får en mekanisk stemme som forteller meg at alle desverre er opptatt, bla bla bla, vi beklager.

Jeg lener meg bakover, tar en stor slurk kaffe og gjør meg klar til fire timers venting, hvorfor er alt så treigt i det jævla drittlandet her, herregud, er det mulig, må det ta så helsikes lang..

"Hei, du er kommet til HELFO, hva kan jeg hjelpe deg med?"
Jeg blir så overasket av den korte ventetiden at jeg hoster kaffe i alle retninger, mest i nesa, og sikler enda mer kaffe mens jeg prøver å si "god dag" og "morn" samtidig. 

Tre minutter tok det. Tre minutter, hvem er du, hva gjelder det, hvor skulle du hatt time, hvis du ikke hører fra oss innen fire dager, ring dette nummeret og spør etter meg. Håper du har en fin dag videre. Effektivt, men fremdeles hyggelig. Et sånt smil som høres over telefonen, rett på sak, og en haug informasjon presentert på en forståelig måte.

HELFO, skal vi gifte oss? 


(jeg har forresten fremdeles ikke hørt noe fra hvem enn som kunne noe mer om rettighetene mine på Tromsø DPS. Artig den derre ringe tilbake greia deres)

Oppdatert: Telefonen ringte i dag tidlig, jeg har fått time 24 september. En måned før forespeilet. Seriøst, HELFO, jeg elsker dere.

søndag 12. september 2010

Hei Verden

Det er litt stille fra meg. Jeg er på en måte litt opptatt med andre ting. Jeg leker turistguide i Tromsø, spiser burger på Blå Rock og besøker farmoren min. Jeg står opp sent, spiser egg til frokost, og skyller ned med en kanne kaffe. Det er det eneste som betyr noe akkurat nå. Dagene går fort, men jeg lever sakte. Jeg kommer sterkere tilbake neste uke. Lover.

fredag 10. september 2010

Frøken Flyttelass

Tromsø er varmt. Tromsø er så varmt at jeg kan gå i shorts og singlet. Jeg bærer tunge esker, datamaskinen, bokhylla og stereoanlegget mens jeg banner og svetter. Jeg stryker bort håret med håndbaken og puster tungt ut. Etter to timer tar jeg pause og åpner en ny øl. Jeg ser meg rundt og merker meg hva jeg mangler, hva som må sendes tilbake og hva jeg like greit bare kan kaste. Jeg bor på toppen av en lang bakke, inn en liten vei som man nesten ikke ser hvis man kjører litt for fort. Rommet mitt er hvitt og litt mindre enn på frogner. Jeg bor i en sokkelleilighet som jeg skal dele med tre andre. Badet er så nytt at dusjen ikke er ordentlig montert enda. Vi har fryktelig liten skapplass på kjøkkenet, men det går når vi er kreative. Jeg må være veldig kreativ på rommet mitt, også. Jeg har fire esker med bøker som bare står der. Bokhyllen min er så altfor liten. "Kan du ikke bare legge igjen noen av bøkene dine på Hansnes?". Nei. Ferdig diskutert. Jeg får se om jeg finner noe på finn.no. Jeg trenger et skrivebord, også. Aller helst vil jeg ha tilbake kommoden min som står hos mamma, men hun bruker den så da er visst det uaktuelt. Jeg tenker på å henge opp litt på veggene, men jeg må nesten velge bort noe av det. Jeg har så altfor mye. Jeg fatter ikke hvor jeg skal få plass til noenting. Og jeg stresser. Jeg går i sirkel. Jeg vil at det skal være pent her. Jeg vil at når jeg får besøk skal de tenke "dette var et veldig fint rom, se så bra hun har fått det". For jeg får jo besøk. Jeg får faktisk besøk om under tjuefire timer. Jeg er fjorten år og dritnervøs. Heldigvis (?) har jeg så mye å gjøre at jeg ikke har tid til å frike ut. Phew. Tilbake til arbeidet.

onsdag 8. september 2010

So tonight, I'm gonna find a way to make it, without you.

Alt jeg aldri skriver om. Alt som forblir inne i hjertet. Alt jeg bare hvisker for meg selv mens jeg ser havet slå mot fjellene. Jeg plukker skjell i fjæra mens jeg nynner for meg selv. De fineste får bli med hjem. Jeg kaster fiskesprett, men jeg er ikke noe flink. Det gjør ikke noe. Det viktigste er å kaste ut all frustrasjonen som bygger seg opp. La meg fortelle dere noe med en gang: Hansnes kunne gjort Gandhi lynforbanna.

Men jeg er ikke lynforbanna. Jeg er bare frustrert og kvalm. Jeg rister det av meg mens jeg plukker opp et skjell som nesten er knust, men jeg liker det bedre sånn. Ingenting i livet er perfekt. Ikke engang du.

Ja.. Det burde vi.




Jeg tror favoritten min er "kanskje vi burde satt oss inn i denne?"

tirsdag 7. september 2010

Bursdagen var fin. Jeg fikk gavekort, en bok, penger, tøfler, hansker og fine kort. Familien var her og vi spiste middag. Jeg vil ha bursdag hver dag. Ikke på grunn av alle gavene, men fordi folk er snillere mot deg når du har bursdag. Det var en drøss som skrev til meg på facebook,  men jeg ga opp å svare på alt når det ble over sytti.

I dag pakker jeg ned tingene mine og hører på Damien Rice - Rootless Tree. Hell when you're around.

mandag 6. september 2010

Kit har bursdag

I dag, 6 september fyller jeg 22. Shit liksom. Jeg veit, jeg veit, jeg er langt fra halvveis i livet, men når man er så klønete og teit som meg er det et under at jeg har kommet meg så langt. Krykker fire ganger på under ett år? Dere tar greia. Så, uansett, jeg tenkte vi kunne se litt bakover i tid. Jeg har ikke så altfor mange bilder på mini, men vi får bare gjøre det beste ut av det.

Min mor, min kusine og jeg. Det er ganske lett å se hvem av de små som er meg, ettersom at jeg aldri har vært blond. Jeg ser ut som jeg har et kromosom ekstra, jeg veit. 



Fremdeles et kromoson ekstra, jeg gjetter rundt to år. 


Nyttårsaften. Jeg gjetter 3-4 år. Ser du bamsen? Han var en gang mamma sin og jeg tror hun kalte han Burre, men jeg døpte ham Børre. Den stakkars apen fulgte med meg i tykt og tynt og jeg har ham enda. 



I skien med min daværende stebror, Glen. Fem eller seks år. Jeg har veldig kort hår, fordi jeg ville være frisør. Det var en katastrofe, og jeg har gjentatt akkurat den katastrofen med ujevne mellomrom opp gjennom årene. En gang kjente ikke faren min meg igjen i barnehagen. Jeg har også prøvd å lime fast håret med tannkrem når jeg var misfornøyd. Som sagt: et kromosom ekstra. 



Jeg tipper ca syv år. Vi har ihvertfall flyttet til Oslo, og den røde kjolen er det eneste jeg har lyst til å ha på meg. Hver eneste dag. Det får jeg jo selvsagt ikke lov til, men jeg var veldig glad i den. 


Julaften. Jeg gjetter 10-11 år. Hva er det med meg og disse kjolene? Denne er i tillegg noe kort. 

13 år. Jeg elsker hester og alt som har med hester å gjøre. Denne hesten heter Veslemøy og bodde hos EKT, og det gjorde omtrent jeg også. Som dere kanskje legger merke til er håret mitt litt ujevnt, jeg har nemlig hatt enda en saks-møter-håret katastrofe på badet hjemme. La oss ikke engang starte på hårfargen.

Jeg ble konfirmert som fjortenåring:


Jeg tror jeg rømte hjemmefra omlag en uke etter konfirmasjonen. Jeg ser så sinnsykt ung og uskyldig ut på det bildet, som antageligvis er grunnen til at jeg slapp unna med over halvparten av all faenskapen jeg fant på. De neste månedene ble ting veldig annerledes og det kan godt hende det bare er meg, men jeg ser forskjellen på Kit 14 år og Kit 15 år veldig godt. 


Femten år. Ganske nøyaktig, også. Jeg vet ikke helt hva modern driver på med, men jeg prøver i det minste å se søt og uskyldig ut. Bildet er tatt på FKI, og dette var altså min første (dog ikke siste) bursdag på en institusjon. Jeg fikk marsipankake som det sto navnet mitt på, dog tror jeg det var feilstavet, og et gavekort på Free Record shop på 200 spenn. Jeg fikk også en helsikes svær bamse av Robin. Ikke spør meg om hva jeg har på meg. Jeg veit. 

Ja, jeg har gavebånd i håret. Det er en tradisjon. Jeg var forøvrig klin  hakke gal som femtenåring og jeg tror jeg likte det. Noen ganger savner jeg den personen jeg var. Jeg ga så totalt faen og følte meg så utrolig levende. Det var vanskelig å være femten år. Jeg hørte på Pink Floyd og Radiohead. Jeg bodde i Sandvika, på Siggerud, Jessheim, Minnesund, Vestby og jaggu bodde jeg ikke på Jessheim enda en gang. Så flyttet jeg til Son. 

OK, FØR DERE TROR NOE SOM HELST, JEG ER IKKE NAKEN!
Det bare ser sånn ut. Uansett, jeg er 16 år og karen som sitter bak meg er kjæresten min, Joakim. Jeg pendlet mellom Son og Tønsberg i et halvt år eller så. Jeg var hardcore Marilyn Manson fan og fikk velge musikk når vi satt i bilen. Som 16åring gikk jeg første året tegning, form og farge. Jeg var hellig overbevist om at det viktigste i livet var å ikke drite seg ut i kantina, ikke tryne foran alle som gikk tredjeåret og for guds skyld ikke si noe teit i røykeskuret. Jeg gjorde alle tre, regelmessig. Utover året hørte jeg mer og mer på Thomas Dybdahl. Jeg leste Kristin Lavrannsdatter, Alkymisten og Halvbroren for første gang. Jeg startet også å drikke kaffe rundt nå, en skvett melk og to sukkerbiter, takk. 

Dette bildet er tatt rett før selve søttenårsdagen:



Slik ble søttenårsdagen feiret: Jentekveld, twister, andre leker og jeg hadde det fantastisk gøy. Bildet er tatt på Joli ungdomshjem, og dette er den siste bursdagen jeg feiret på en institusjon. Jeg fikk nøkler til leiligheten min i bursdagsgave og var lykkelig. 
Dette bildet er tatt omtrent en måned etter selve bursdagen. Fotografen er Sjur, som da var kjæresten min. Sjur kjøpte meg blant annet en Clash-skive i bursdagsgave og jeg har den enda. Smykket jeg har rundt halsen er moren min sitt, men jeg brukte det veldig ofte. Jeg var en veldig bestemt søttenåring. Jeg gikk første året salg og service, hørte på Bob Dylan og RHCP og jobbet for SOS Rasisme. Jeg ble kjent med Elise, en av de beste vennene jeg har den dag i dag. Akkurat dette året, søtten år gammel, skjedde det veldig mye. Vi trenger ikke ta alt det nå, men jeg vokste ufattelig mye. 

Skal vi se. Atten. 
Dette bildet er det nærmeste jeg kommer selve dagen, tror jeg.


Dette er dog litt mer representativt. Jeg elsket å endelig være atten. Endelig var det min tur til å fjase rundt lovlig dritings, jeg kunne kjøpe røyk, jeg kunne gå ut i helgene, hadde jeg vært smart hadde jeg tatt lappen, men pytt sann. Jeg startet på andre året salg og service på Bjørkelangen, bodde en stund i Blaker men ingen av delene varte særlig lenge. Rundt selve dagen var jeg sammen med Eirik. Vi satte aldri noe navn på det, men kall en spade for en spade. Det tok dessverre slutt og utover høsten en gang ble jeg sammen med Thomas. Snille, gode og absolutt fantastiske Thomas. Jeg var forøvrig like idiotisk som enhver attenåring. Jeg gjorde altfor mye tull og var høyt og lavt. 

Nitten. På selve dagen fikk jeg en gratis bøtte med kakao:

For alle dere n00bs er det Rooster før de pusset opp. 
Jeg feiret dagen i Blaker. Det går rykte om et ganske bra nasch, og jeg vet at jeg var tilstede på det. Men, ja. Bildet under snakker vel for seg selv om tilstanden min: 

Men ja. Nitten. 2007/2008. Jeg begynte på Kongsskogen den høsten. Jeg bodde vel litt hjemme i Blaker og en del hos Thomas. Et raskt dykk i LiveJournal sier at jeg feiret dagen på Peppes Pizza, det hadde jeg glemt. Jeg lurer på om jeg ikke hadde krone og hele greia. Jeg var sammen med Thomas, men vi gjorde det slutt en gang eller femten etter jul. Jeg var fornøyd med å være nitten. Jeg flyttet inn i kollektivet på Holmen, og det var kanskje noe av det beste som skjedde meg. Fantastiske mennesker, fine kvelder, mye øl, mye cider, og den helvetes bakken jeg tryna i hele vinteren. I løpet av året som nittenåring fant jeg André. Kollektivet på Holmen løste seg opp, jeg flyttet inn hos André, og i løpet av neste høst fant vi en leilighet sammen. I den leiligheten feiret jeg tyveårsdagen. 

Vi hadde en helsikes fest, bursdag + bursdag + innflyttningsfest. Det var stor ståhei og jeg elsket det. Jeg var lykkelig. Helt, fullstendig lykkelig. 

Jeg fikk en brødbakemaskin som var helt enormt stor. Av alle ting André beholdt i skillsmisseoppgjøret er det faktisk den. Han har aldri brukt den. Ja, det er et sårt tema, la oss gå videre. Jeg er tyve år gammel. Jeg kan kjøpe vodka på polet. Noe jeg også gjorde. Jeg var sammen med André, jeg var elevrådsleder, jeg var på hardfylla med Geisha tre ganger i uka og jeg var fri. Man er dessverre bare tyve år i ett år. Faen så bra det var. André og jeg falt fra hverandre, og jeg gidder ikke skrive noe noe mer om det, men jeg flyttet ihvertfall ut. Så. Da jeg fylte magiske 2.1. bodde jeg i kollektivet med det rare i:



Jeg er en rosa Tingeling, i tilfelle du lurte. 

Det siste året. Ja, hva skal jeg egentlig si om det? Det har skjedd helt sinnsvakt mye. André og jeg har vært av og på. Så var det Greg, som viste seg å være.. Ja, vi trenger ikke gå inn på det heller, egentlig. Kjærligheten har vært vanskelig. Men samtidig. Ett år i kollektivet med det rare i. Faen, jeg hadde ikke byttet det bort med noe som helst. Det har vært mye, det har vært vanskelig, det har vært herlig, det har vært fantastisk, og gutta: jeg er faen meg 22. Jeg trodde aldri jeg skulle bli så gammel, men her sitter jeg. 

Hva ønsker jeg meg mest i bursdagsgave? Vel, du kan sjekke ønskelista jeg postet for tre uker siden, men ellers enn det: Wintheme og en god, gammeldags skål! Så, skål da gutta; for livet!

søndag 5. september 2010

Flyttelass nummer 21

Noen dager er alt bare feil. I dag er alt egentlig helt OK. Jeg skal lese lekser, ta notater og organisere permen. Jeg skal, enda en gang, pakke ned stekepanne, kaffetrakter, glass og bestikk. Bøker, bilder, nips og andre pyntegjenstander. Jeg skal stå over fem esker og vurdere hva som blir med videre og hva som skal ligge igjen. Tenke så det knaker, se for meg det nye rommet mitt og hvor mye jeg har plass til. Måle med hendene. Samle håret i hestehale, stryke luggen bort fra øynene. Fordi det er det jeg gjør. Jeg går gjennom livet mitt, kaster alt jeg tror jeg ikke har bruk for lenger, og går videre. Det er sånn jeg lever. "Everyone leaves, in the end". Flyttelass nummer tjueen. 

lørdag 4. september 2010

I dag er denne på repeat. Alt annet kan vente.


fredag 3. september 2010

Kjære bloggen.

Du må høre på meg i dag. Jeg har så mye jeg har lyst til å fortelle deg, men det er ikke alltid jeg tør. Kjære bloggen, jeg forteller deg det meste som skjer i livet mitt. Jeg snakker til deg, selv om du ikke kan svare. Jeg snakker til deg selv om samtalene våre alltid blir overhørt av andre. Noen av de som hører samtalene våre er de beste vennene mine, noen av dem er familien min og noen av dem er folk som følger med på samtalene våre for å håne meg etterpå. Det er greit. Kjære bloggen, det er så mye jeg vil fortelle deg, men det er ikke alltid jeg tør. Noen ganger er det så personlig, og selv om det kanskje ikke gjør oss noe, for vi kjenner hverandre så godt, så vet jeg at de som står bak hjørnet og hører på, de som hører samtalene våre og sier noe, de som hører samtalene våre og aldri sier noe, de hører dem jo. Jeg vil så gjerne fortelle deg alt, men noen ganger sitter redselen der og jeg tror det jeg er mest redd for er å skuffe de som hører på oss. Det forbanna jævla flink-pike-syndromet sitter der enda.

Kjære bloggen. Jeg er redd. Ikke bare for hva andre hører at jeg forteller deg, men for hva jeg forteller meg selv. Kjære bloggen. Det handler ikke om flashbacks lenger. Vi kan kalle dem "flash-forwards". Det er ikke ting jeg har opplevd, men ting jeg vil gjøre. Ting jeg ikke har lyst til, men som hjernen forteller meg at er en god idé. Jeg vet jo dette. Man kan ikke bare ta tak i folk og slenge dem ut av vinduer, det er ikke særlig pent gjort. Så jeg setter meg på hendene mine istedenfor. Man kan ikke dytte andre mennesker foran bussen i storgata. Jeg vet dette. Jeg burde ikke slå knyttnevene mine i glasskår. Jeg burde ikke skrape neglene langs lårene så det blir såre, røde merker etterpå. Kjære bloggen. Skrikene sitter fast i brystkassa igjen. Disse sinnsvake, innestengte, maniske og vettskremte skrikene som har jaget meg i mange år. Jeg trodde jeg var kvitt dem. Jeg trodde jeg begravde dem, men de jager meg. Spøkelsene dukker opp bak gatehjørnene igjen. Hjernen er min verste fiende om dagen. Underbevisstheten er et helvete. Marerittene sitter i kroppen i mange timer. Jeg er ufokusert. Jeg "våkner" på badet og aner ikke når jeg gikk hit. Jeg kommer til meg selv og ser meg rundt. Jeg har gått fra huset ned til fjæra. Hva i helvete...

Kjære bloggen. Jeg lovte halvveis meg selv at når jeg gikk fra livejournal skulle jeg slutte å skrive disse tingene. De skulle ikke havne noe sted lenger. Men det går visst ikke. Kjære bloggen, kjære bloggen. Noen ganger revner himmelen. Noen ganger har jeg sex på skrivebordet i klasserommet. Noen ganger vrir jeg nakken av han som sitter foran meg. Noen ganger smelter ansiktet til hun som snakker. Noen ganger slår hjertet seg ut av brystkassa og ligger på asfalten i en pøl av svart blod. Dunk-dunk. Dunk..dunk. dunk. Så slutter det å slå og jeg tråkker sigaretten min i det. Jeg knuser sigaretten i hjertet mitt med skoen. Så går jeg inn igjen, og døra slamrer i karmen. How could you be so heartless? Fordi jeg ikke har noe hjerte.

Kjære bloggen. Jeg tror kanskje jeg skal ringe og be Troms DPS skyndte seg litt.

onsdag 1. september 2010

Bilder fra telefonen

Mens vi venter på bilder til Sommer 2010, kan dere få litt godt og blandet fra telefonen min. Den stakkars telefonen pleide å tilhøre Timo, men jeg fikk den når hun kjøpte seg en ny. Kamerakvaliteten er.. varierende. Jeg husker ikke hvor halvparten av bildene er tatt engang, men hei kjør på:







Jeg vasket oversiden av kjøkkenskapet i kollektivet med det rare i. Fy Faen.


Julebord med driftstyret på Kongsskogen


Hammeren som ble sendt til Wales (because one can never have enough hammers)


Hah! Jeg satt så lenge i telefonkø at jeg tok bilde av den. Ny rekord: tre kvarter. Hvem ringte jeg? Nav Sørum.


Kim var så snill å ta bilde av meg en morgen. Takk skarru ha. 

Hei Kim!


Denne frøkna hadde bursdag:



Jeg var på vors hos brodern, og vi hadde drikkeleker.


Jeg fant denne heite karen på en annen fest:



Etter ølen på bildet over våknet jeg opp og så rett inn i denne:



Bakfull of doom og på vei til skolen (forsøk på efit):

Bakfull of doom og blir hjemme (forsøk på efit):


Jeg har vært på fylla med disse herlige mannfolka:

Og denne heite dama:

Og her har vi et enda et prakteksempel:

Husker noen dette?


En morgen våknet vi opp til dette. Jeg sto i kjøkkenvinduet og gråt i en halvtime og kom for sent på skolen. Heldigvis gikk det bra med Mariann, hun kom seg ut tidsnok.


Snakker om skolen, slik så det ut utenfor en stund (forsøk på efit):



Mine damer og herrer: grunnen til at jeg kom for sent til omtrent alle fag når jeg først var på skolen:



Jeg klippet og farget håret en eller annen gang:


På vei til skolen (forsøk på efit):


Jeg er litt usikker på når dette er tatt


Bildet er tatt en gang i vinter, etter snøen å bedømme (forsøk på efit):


Første vannglasset dagen derpå etter en skikkelig heisatur:



Jada, nok et forsøk på efit som jeg bare glemmer utover dagen:


Hvis noen husker når bildene er tatt må dere gjerne hyle ut i kommentarfeltet, for det er jo ganske tydelig at jeg har vært pæredrita på over halvparten.