søndag 29. august 2010

Sommer 2010

Jeg har grugledet meg til dette innlegget. Når starter sommeren, egentlig? Mai, kanskje?

Ok. Sommeren starter i Mai. Mai var ganske teit i år og jeg gjorde rommet mitt i kollektivet med det rare i om til en hule og gikk i hi. Hjertet var et meteorittkrater, jeg hadde kjærlighetssorg og alt var bare feil-feil-feil samtidig. Jeg knakk halebeinet og til slutt endte det med en tur på Åråsen 2, og det med stor ståhei. Jeg kom hjem og begynte sprenglesing til eksamen og andre store oppgaver. Jeg hørte på Kanye West hver dag, 808s &; Heartbreak sto på repeat. Hjertet vekslet mellom å rive seg løs inne i brystkassa, og å så vidt slå i det hele tatt. Jeg er så heldig at jeg har verdens beste venner, og en av dem slo på stortromma og tok meg med til Paris. Paris var nydelig, fantastisk, herlig og hjertet grodde litt sammen igjen mens vi tuslet rundt i Montmarte.



Åh, Paris.. Jeg kommer tilbake til deg en vakker dag. En vakker dag..

Vi kom hjem fra Paris og dagene ble lysere. Jeg kledde meg i skjørt, høye sko og tynne bluser. Det begynte nesten å gå opp for folk at jeg skulle flytte. "Hæ? Til Tromsø? Hva faen skal du der?" Jeg smilte, ristet på hodet og sa at det er på tide med noe nytt. "Bare vent, du kommer tilbake!" Nåja. Vi får nå se på det, tenkte jeg. Jeg gikk inn i juni med en helvetes stiv rygg, et hjerte som verket og et ganske påklistret smil. Jeg pakket ned alle tingene mine i store esker og hadde et lite helvete med å få sendt ting nordover. Åh lord ass, det var kompliserte greier. Jeg holdt på å gi opp hele forbanna røkla men vi fikk det nå til. Starten av juni var veldig vanskelig, men alikevel.. Jeg smilte mye, og jeg lo veldig mye. Jeg hadde avskjedsfest og stua var smekkfull av folk. Jeg fikk hjelp til å bake pizza og på selve festen tror jeg det var en slager. Jeg fikk vise frem en film jeg lagde. Jeg gråt. Tor-Arne gråt. Nina gråt. De fleste tørket en liten tåre. Det var en veldig fin kveld, og jeg var lykkelig. 



Ja, før jeg glemmer det, Timo var fantastisk nydelig i bobleplast-kjolen. Rawr, ekskona mi er føkkings heit, ok? 






Tiden mot avreise gikk sinnsvakt fort. Jeg prøvde å få tid til alle, men jeg var også veldig klar på at jeg rekker ikke alt. Det gikk tydeligvis enkelte hus forbi, og jeg måtte forklare at "nei, jeg rekker desverre ikke møte deg i dag, du skjønner jeg har eksamen i morgen og flyttelass to dager etterpå, så jeg har det litt travelt da.." Til slutt tenkte jeg at det får gå som det går, jeg får bare konsentrere meg om det viktigste og i midten av juni er det som regel skolen. Jeg skrev oppgaver i alle fag, hadde prøver, fremføringer og eksamen. Karakterkortet er kanskje det beste noensinne, fem i alt bortsett fra engelsk skriftlig hvor det ble fire. Jeg var på sommerfest hos bror, som ble truffet av lynet. Han klarte seg fint, den fjotten, og jeg skriver fjott fordi han skremte meg den dagen. I fire sekunder så jeg for meg hva som kunne ha skjedd om han ble alvorlig skadet. Det gikk jo bra. Heldigvis. Vi ble fulle, vi ble fantastiske og vi sang av full hals og tårene rant i strie strømmer. 
Jeg hadde en siste kveld på Kristiania, med alle som ikke kunne komme på festen i kollektivet. Herrefred. Vi ble, overraskelse, fulle og jeg fikk klemmer som presset luften ut av lungene. Så kom den siste dagen. Jeg våknet opp, vasket, stappet veska full av tingene mine og med koffert og ryggsekk bar det ned til Oslo S. Jeg fikk følge nedover og når jeg satte meg på flytoget til Gardermoen tenkte jeg "dette er faen meg galskap". Jeg kom til Tromsø og nå var det gjort. Jeg hadde flyttet til andre siden av landet. Fy faen. 

Hansnes var vel som det alltid har vært. Jeg snudde døgnet rundt, drakk avsindige mengder kaffe, farris og la mye kabal. Kusinen min og jeg var på fylla på puben, hadde naschpiel og jeg klarte selvfølgelig å tryne. Hurra meg rundt og ødelagt ankel. Igjen. Nevnte kusine, altså Tonje, var også snill nok til å dra meg med på både det ene og andre, og vi kjørte mye bil. Før noen sier det; jeg veit. Vi er i slekt og vi ligner ikke what so ever.





Jeg var en del på fest, både med og uten Tonje:



Jeg gikk litt på fjelltur, det kan dere lese om her og her.



 I løpet av sommeren bestemte jeg meg for å øve på å være mer spontan. Som sagt så gjort. Jeg reiste jo ikke på Roskilde i år, fordi jeg var opptatt med å flytte. Så da reiste Trygve og jeg på festival til England, istedenfor. Dere skal få resten av sommeren servert i morgen, når jeg forhåpentligvis har fått litt bilder og sånt. 

lørdag 28. august 2010

Hei verden

Jeg er avsindig bakfull etter en heisatur på puben i går og lurer på om jeg har forstuet ankelen. Igjen. Når jeg er bakfull er alt veldig skummelt og "fali". I dag tilbringes slik:

fredag 27. august 2010

Jeg kjenner meg litt tom om dagen. Det er så helsikes mye som skal ordnes, som skal gjøres, som skal fikses, regninger som skal betales, DnB Nor skal faen meg ha smekk på lanken, de dobbelt-registrerte mastercardet mitt, leiemarkedet er totalt fubar, jeg stresser, snart begynner skolen, jeg er syk og tar føkkings tolv piller om dagen, ny jævla rekord, jeg er sliten og jeg har så lyst til å bare legge meg under dyna og gi opp hele forbanna jævla dritten. 


When I grab your neck, I touch your soul. Jeg setter på Kanye West og lar dagen flyte av gårde uten å gjøre noen ting som helst. Uten å bry meg. 


For hva det er verdt har jeg i det minste ikke kjærlighetssorg lenger. For hva det er verdt finnes det et hjerte på andre siden av havet som banker for meg. For hva det er verdt lurer jeg meg selv. Jeg vet ikke. Jeg lar det spire og gro. Kanskje det blir til noe. 


Jeg vet at dette ikke gir mye mening. Jeg vet at denne teksten er full av ord, men at det er lite sammenheng. Jeg må bare la alt det vonde renne ut, jeg må plassere stresset mitt et sted, jeg må skrive det ut av blodet. Jeg føler meg renere etterpå. 


And my head keeps spinning
I can't stop having these visions, I gotta get with it

I've seen it, I've seen it before
I've seen it, I've seen it before


And my head keeps spinning
I can't stop having these visions, I gotta get with it



Kom igjen. Du har klart deg gjennom mye dritt før, det er mye å gjøre, men du kommer deg gjennom dette også. Du klarer å stå oppreist gjennom denne stormen også. 

torsdag 26. august 2010

Kjære verden

Kan du plis drite i å være så jævla kjip noen ganger? Og du, allmektige hersker over leiemarkedet i Tromsø.. Jeg mener det. Jeg har ikke gjort deg noe som helst, så nå synes jeg vi kan ta hverandre i hendene og være venner. Det er absolutt ingen vits i å være teit med meg hele tiden. Er jeg teit med deg, kanskje? Nei, nettopp.

Kjære deg som står bak disken på apoteket på Nerstranda: Du er en drittkjerring og jeg fatter ikke hvorfor du valgte yrket ditt. Det er ikke mitt problem at du forsov deg og ikke rakk kaffen din i dag tidlig. Du trenger ikke utbasunere for hele kjøpesenteret hvilke preparater jeg skal ha i fitta mi. Jeg håper du blir påkjørt av bussen. Seriøst. Din jævla megge.

Til deg som står bak disken i den fancy motebutikken: Drit i å se stygt på meg, selv om jeg ikke bruker prada sko og dior kjole. Jeg er like mye verdt i converse, jeans og roskilde-jakke. Jeg har føkkings tjue jævla tusen på konto og kunne godt tenke meg å bruke noen av dem hos deg. Det kan du herved drite i, ettersom at kundeservicen din er like bra som support-telefonen til NAV. Jeg kommer aldri til å kjøpe noe som helst i butikken din etter dette, og hvem suger det for? Ikke meg, jeg kan kjøpe klærne mine et annet sted, jeg. Men for deg derimot, suger det noe grusomt jævelig ettersom at du får lønn av provisjon. Gå å parker hengeleppa og botoxtrynet ditt på en jævla knagg til du lærer deg å smile.

Til den stakkars løken som sitter på telefonen til Friskis og Svettis. Jeg beklager på forhånd. Jeg skal ringe deg om tre minutter og hvis du er så teit at du fremdeles ikke har ordnet med avtalegiroen min skal du få høre det så det smeller i veggene på kontoret ditt. Nå har dere brukt alt for lang tid. Sorry ass. Stålsett deg.

Til resten av dere: Vik fra meg. Jeg savner champagne og valium. Føkkings jævla svanesjøen drita om halvannen uke? Ja takk. Frem til da; FFFFUUUUUUUU.

onsdag 25. august 2010

I wrote this for you

Jeg husker ikke når jeg fant denne bloggen, men jeg elsker den. Jeg vet dette er litt mye tekst, men det er verdt det. Jeg lover.

"On this day, you read something that moved you and made you realise there were no more fears to fear. No tears to cry. No head to hang in shame. That every time you thought you’d offended someone, it was all just in your head and really, they love you with all their heart and nothing will ever change that. That everyone and everything lives on inside you. That that doesn’t make any of it any less real.

That soft touches will change you and stay with you longer than hard ones.

That being alone means you’re free. That old lovers miss you and new lovers want you and the one you’re with is the one you’re meant to be with. That the tingles running down your arms are angel feathers and they whisper in your ear, constantly, if you choose to hear them. That everything you want to happen, will happen, if you decide you want it enough. That every time you think a sad thought, you can think a happy one instead.

That you control that completely.

That the people who make you laugh are more beautiful than beautiful people. That you laugh more than you cry. That crying is good for you. That the people you hate wish you would stop and you do too.

That your friends are reflections of the best parts of you. That you are more than the sum total of the things you know and how you react to them. That dancing is sometimes more important than listening to the music.

That the most embarrassing, awkward moments of your life are only remembered by you and no one else. That no one judges you when you walk into a room and all they really want to know, is if you’re judging them. That what you make and what you do with your time is more important than you’ll ever fathom and should be treated as such. That the difference between a job and art is passion. That neither defines who you are. That talking to strangers is how you make friends.

That bad days end but a smile can go around the world. That life contradicts itself, constantly. That that’s why it’s worth living.

That the difference between pain and love is time. That love is only as real as you want it to be. That if you feel good, you look good but it doesn’t always work the other way around.

That the sun will rise each day and it’s up to you each day if you match it. That nothing matters up until this point. That what you decide now, in this moment, will change the future. Forever. That rain is beautiful.

And so are you."

mandag 23. august 2010

Hva tror dere?

Jeg leker med konseptet videoblogging. Hva tror dere? Ja, nei kanskje?

Edit: Jeg synes forresten det er litt festlig at jeg spurte om det samme på face, fikk seks kommentarer og tre "like". Mens her, på bloggen, hvor denne videobloggingen isåfall skulle foregått er det stille, gitt. Herp derp.

søndag 22. august 2010

Pstereo

Pstereo er over for i år, men jeg er fremdeles dritings. Neida, jeg startet ikke dagen med en øl, men jeg la meg så himla seint/ tidlig at jeg fremdeles er full. Hurra, liksom. Jeg kan ikke gå i rett linje om det så gjaldt livet. Dette er jo særdeles festlig når jeg innser at jeg ikke kommer meg fra Tromsø og til Hansnes i natt fordi tunnelen stenger. Jeg kunne kanskje ha sovet i byen, men da mister jeg legetimen i morgen. Så. Jeg sliter.

Og forresten, hva enn du gjør på Samfundet i Trondheim, ikke ring i bjella i taket. Ikke ring i noen av bjellene noe som helst sted. Dyrt, gitt.

Nå skal jeg kle på meg og prøve å bli edru. Skål da, folkens!

torsdag 19. august 2010

Barteby

Jeg har visst helt glemt meg bort, men nå er jeg ihvertfall i Trondheim. Jeg skal på Pstereo festivalen og jeg gleder meg som en drittunge. Men dere, været er altfor pent til å sitte inne foran en maskin. Det er varmt, det er som, og det er blå himmel. Jeg skulle egentlig spise frokost før jeg gikk noe sted, men den frokosten blir nok spist i en park et sted.

tirsdag 17. august 2010

Noen dager skulle jeg ønske jeg kunne slutte å analysere meg selv og mine egne følelser halvt til døde. Andre dager redder det livet mitt. I dag er en... mellomting.

Jeg skrur av alt lyset på rommet mitt. Jeg lener meg over laptopen og setter på The Smiths - Asleep. Igjen. Jeg kler sakte av meg, mens jeg nynner litt sammen med sangen. Jeg setter meg i sengen, inntil veggen. Skrur på den lille lampen. Tar frem boken jeg leser på, en av de tre bøkene strengt tatt, og holder den lenge i hånden. Jeg skal egentlig lese noen sider, men jeg klarer ikke åpne boken. Jeg blir bare sittende i senga og se rett frem mens jeg fortsetter å nynne lavt. Deep in the cell of my heart I really want to go. There is a better world. Oh, there must be. Ah, there must be.
Jeg legger meg på siden og ser tomt ut i lufta. Så begynner Santana og jeg holder litt hardere i dyna. There is nothing I can do, as the years go passing by. 

Dere vet den regla om at man skal være forsiktig med hva man ønsker seg, for man kan plutselig få det, bare ikke på den måten man hadde tenkt?

Ja. Faen.

Nå er det nemlig på tide å samle sammen bitene. Jeg begynner på skolen om noen dager. Jeg skal bare på festival først. Men det betyr ingenting, ferien er snart over, kom igjen frøken, hepp hepp, opp og stå. Jeg vet hva som er feil. Jeg må slutte å høre på Ryan Adams og The Smiths. Jeg må høre på Kanye West - Stronger istedet. Eller Audioslave - Be yourself.

Hold opp. Slutt å måle livet i sanger. Jeg lurer på hvem som skal synge inn høsten i år..

søndag 15. august 2010

Ønskeliste

Jeg har bursdag om tre uker. Jeg vet ikke helt hva jeg synes om det enda, annet enn at det er litt rart. Med mindre noe veldig uventet skjer blir dagen feiret hjemme med familien. Jeg ser liksom ikke helt hva annet jeg skal finne på. Jeg har ikke penger til å reise ned til Oslo bare for å feire dagen, så Oslo-folk: vi tar det etter eksamen, som er senere i høst. Hvis jeg har tid..

Tradisjonen tro legger jeg ut ønskeliste og ikke-ønskeliste på bloggen. Praktisk, gitt.

Ok, la oss se. Jeg ønsker meg ting som jeg aldri kommer til å få. Som:

- Kamera. Et skikkelig kamera.
- HTC Desire. Min indre geek creamer litt i buksa når jeg tar på en HTC.
- En hest. Ja, jeg vil ha en ordentlig hest. Stor hest.
- Ferie. Helst et varmt sted. Jeg tar også en helg i England med et stort smil.

Sånn. Så tar vi noe det faktisk er en sjanse for ar jeg får:
- Parfyme
- Bøker. Enten noe du liker selv, ellers kan du jo se ønskelisten min på bokelskere.no
- Musikk. Gavekort på platekompaniet, spotify eller noe du tror jeg vil like
- Gavekort på vinmonopolet. Oh yes baby, det eksisterer.
- En stubby. Ja, tenk, jeg ønsker meg sexleketøy. Jeg bor på Hansnes.
- Denne frister også.
- Hårprodukter. Altså, alt annet enn hårgelé.
- Sko som dette, i størrelse 39.
- Jeg har også siklet på dette.
Klær i ca størrelse large, f.eks disse:
1. 
2. 
3. 
4. 
5. 
Jeg vet det, jeg er er en nerd. Jeg ønsker meg merch fra andre band også, selvfølgelig. Zeppelin, Pink Floyd, Muse, Placebo, Bright Eyes og ja. Skal vi se, hva mer.
-Gavekort. På steder som H&M, billettservice, Bianco, Universalgavekort, hvor enn du tror jeg ville finne noe jeg liker.
-Ting fra Eva Solo serien. Så langt har jeg karaffelen og ett sett lave glass. Jeg har aller mest lyst på den store te-kannen, men jeg samler på hele settet.
- Stavmikser
- Smykker og armbånd. Det trenger ikke være dyrt for å være fint.
- Lue, skjerf og hansker. Som alltid.

Besøk fra Oslo/ England/ Treforest/ Hedmark hvor enn du måtte befinne deg om jeg savner deg.

Fine kort kan gjerne sendes til [mitt navn] steinvoll, Hansnes.

Det er like så greit å sette opp en ikke-ønskeliste også.
Jeg kaster alle øredobber jeg får, om jeg ikke kan bytte dem i noe annet. Beklager, men sånn er det bare. Hva faen skal jeg med øredobber? Har dere sett ørene mine? Hullene er fremdeles for store.
Bodylotion. Jeg bruker det ikke. Jeg har seriøst fremdeles en flaske jeg fikk til jul for fire år siden. Nå har det bare blitt sport å fremdeles ha den. Den er grønn og med aloe vera, jeg har brukt den en halv gang.
Nips og ræl. Pyntegjenstander. Trenger det ikke, tar opp plass og blir nådeløst kastet.


Hah. Årets ønskeliste ute på bloggen hele tre uker før selve dagen. Kom igjen a. Wintheme, please!

fredag 13. august 2010

Ønskeinnlegg

Dessie ønsket seg favorittplassen. Vanskelig, veldig vanskelig. Jeg vurderte å bare slenge ut 20 bilder fra forskjellige steder på Roskilde, men halve poenget er jo at jeg skal ta bildene nå. Så da ble det favorittplassen i Tromsø: Tromsø Bruktbokhandel. Jeg var der i går og jeg blir like "borte" hver gang jeg går inn døra. Det holder ikke med ett bilde derfra. Det yter ikke stedet rettferdighet, i det hele tatt. Om dere noensinne drar til Tromsø er det verdt å stikke innom. Butikken ligger midt i sentrum, men litt bortgjemt.





Åh gud. Jeg elsker dette stedet:












Geisha!! Se her da!!




Og en, to, nerdgasm..


Og så, noe som minner meg om noe fantastisk bra. I nordnorge har vi hatt midnattsol, litt regn, og denne kombinasjonen er tidvis fantastisk vakker klokken halv to om natten når alle andre sover:







Tada! Vel, fremdeles ikke ferdig med ønskeinnlegg, men det begynner å hjelpe. I går fikk jeg det første spørsmålet om hva jeg ønsker meg i bursdagsgave. Jeg burde vel sette opp en liste. Jeg må tenke litt på det, som vanlig, men jeg finner vel ut av det. Hva i pokker ønsker jeg meg, egentlig?

Monster

Noen ganger tenker jeg at jeg er et monster. Jeg vet ikke hva det er med meg, men jeg fortsetter denne helsikes spissrottgangen i min egen hjerne, gjennom samvittighetens korridorer, jeg rister i dørhåndtakene men alle rommene er låst. You are the flame that kills the moth. Ja, det er jeg. Jeg mater flammen med biter av det pill råtne hjertet mitt. How could you be so heartless? Fordi jeg ikke har noe hjerte.


I think its part of what makes us human, that we are good beings with good intentions but dark desires. 
Those desires have no opinion of morality, or right vs. wrong, only what you want and what you need to get it.
The difference between what is human and what is a monster is who chooses to give in. 
Don't give in, and you're still a good person with good intentions. 
Don't let those desires shape who you are, because its not really who you are. Its only when you give in that they do become that.


Unnskyld. Ville dere lese noe morsomt? Jeg er ikke helt der i dag, beklager. I morgen kanskje. Ja, det burde vi.  

onsdag 11. august 2010

Kit krangler med offentlige kontorer igjen

Før jeg reiste på ferie trengte jeg ny resept på medisinene mine. Jeg kan helt fint gå en dag uten medisiner. Jeg kan faktisk gå to dager før det blir for ille. Selv om jeg merker det etter den første dagen, for å si det sånn. Men nesten to uker uten medisin? Haha. Morsom, du.

Karlsøy ville ikke skrive ut resept til meg før de hadde fått "mappen min". Ingenting kan gjøres i det offentlige med mindre det er en mappe tilstede. Jesus hadde korset, jeg har flerfoldige mapper. Jeg har spurt det forrige legekontoret om å sende over denne mappen, men den hadde ikke Karlsøy fått enda. Det Karlsøy ignorerer selv om jeg sier det høyt og tydelig er to ting: for det første er ikke medisinene nevnt hos det forrige legekontoret. De er skrevet ut fra avdelingslegen på Åråsen. Jeg forstår at de vil ha sykdomshistorien min og en oversikt, men i dette tilfellet betyr det null niks nada. For det andre blir jeg ganske festlig om jeg ikke får medisinen min. Jeg kan ikke vente til de får mappen min, jeg kan ikke vente til jeg kommer hjem fra ferie, jeg må ha den medisinen i løpet av uka, takk. Etter å ha kranglet med resepsjonisten en god stund med argumenter som:

- Dere kan jo ringe ned til Åråsen, psykologen min der er mer enn gjerne villig til å bistå dere med all informasjon dere trenger.
- Jeg kan komme inn til fastlegen (som jeg aldri har møtt) og snakke med henne
- Jeg kan ta med en mappe med journalnotater hvor det står når jeg startet på medisinen og hvilken dose (dette burde da virkelig holde)
- Jeg må virkelig ha den medisinen. Vær så snill
- Sist jeg ikke tok medisinen min over lengre tid knakk jeg halebeinet med å kaste meg selv ned en ti meter lang steintrapp.
- Hallo, damen, jeg er ikke trygg uten den medisinen. Nei, det er ikke en trussel mot deg. Nei, herregud, det er ikke en trussel mot legekontoret. Hør da.. Du, nei.. Men.. Hallo, damen, du, føkk it, jeg er SUICIDAL, OK? Ja, nettop ja. Over middels. Nei, jeg trenger ikke en psykiatrisk sykepleier eller jordmor. Bare medisinen min takk.

Så fikk jeg komme inn og hente den, da. Den forbanna resepten. Men selvfølgelig..

"Takk skal du ha, kjempefint.. Men denne er skrevet på hvit resept?"
"Ja..?"
"Ja, når man går på medisiner en stund skal de skrives på blå resept. Så jeg kan hente den på frikortet. Og som jeg sa på telefonen, så har jeg gått på dette en stund"
"Ja, vent litt da. Hva sa du medisinen het igjen?"

Her kommer en ganske morsom seanse på Karlsøy legekontor. Døren inn til luken skal egentlig være lukket, for å beholde litt privatliv. Den står på vidt gap og det står selvfølgelig folk i gangen.
Hun kunne sett på den resepten hun akkurat ga meg, hun kunne vel ha slått det opp, men neida.

"Kan du stave det?"
"Q U E T I A P I N"
"Hm.. Nei, jeg finner det ikke"
"Ja, den heter også Seroquel"
"Kan du stave det?"
"S E R O Q U E L"
"Nei, her er det ingenting. Hva bruker du det for?"
"Kompleks PTSD"
"Hæ?"
Jeg kunne like greit sagt ABC. Hun aner ikke hva jeg prater om. Hun fortsetter å bla i felleskatalogen.
"Post Traumatisk Stresslidelse".
"Åja. Nei.. Dette ser dårlig ut"
"Den brukes mot en del andre ting også"
"Åja. Hva da?"
"Schizofreni, psykose og litt sånt. Akkurat hva alle andre tar har jeg ikke sjekket opp"

Innen nå har vi publikum i gangen. De later som at de ikke hører, men jeg vet at sladderet kommer til å bevege seg rundt bygda som Petter Solberg i amfetaminrus bak rattet. Det får bare være. Jeg vil ha medisinen min. Det verste må da være unnagjort nå, tenker jeg. Jeg er så dum noen ganger..

"Kan du gjennta hva det brukes mot? Jeg hørte ikke"
"SCHIZOFRENI OG PSYKOSE"
Jeg sier det høyt, tydelig og bestemt med trykk på hver stavelse. Resepsjonisten ser på meg, ser mot døra og ser litt beskjemmet ned i felleskatalogen igjen. Til slutt kommer noen å hjelper henne og jeg får den forbanna resepten, med riktig dose, riktig stavet, på riktig papir, så jeg slipper å betale to hundre spenn for å ikke ta livet av en eller annen kid på flyet fra England til Oslo, eventuelt bli psykotisk midt over Danmark et sted.

Jeg tramper elegant ut av legekontoret med nesa høyt i sky, smilende og passer på å si et glitrende "morn!" til alle kjente fjes på vei ut.

Men kan resepten brukes flere ganger? Nei, det trodde ikke jeg heller. Nå trenger jeg påfyll på den andre medisinen. Den som holder pulsen gående sånn passe i takt. Jeg gleder meg allerede.

tirsdag 10. august 2010

Barnevern og mareritt

Gjennom hele livet har jeg ofte drømt om nettene. Drømmene mine, som mange andres, har vært rare, sære og tidvis uten mening. Noen ganger våkner jeg og aner ikke hva i all verden hjernen min holder på med når jeg sover. Det er virkelig bare sprøyt fra ende til annen. Marerittene, derimot. Marerittene kan jeg ofte analysere ned til detalj. Jeg vet hvorfor jeg drømte akkurat hva jeg gjorde, jeg forstår hele prosessen bak, jeg vet nøyaktig hva som foregår. Som i natt. Noen ganger går sære drømmer over til mareritt. Ubehagelig, men jeg rister det av meg når jeg våkner. Noen ganger går marerittene over til å være en psykotisk skrekkfilm, med sinnsvake torturinnretninger, innvoller, kjente fjes jeg enten elsker eller hater, ord som brenner seg inn i sjelen, det er ikke lenger mareritt, det er et inferno og kaos jeg ikke klarer å håndtere og jeg er ødelagt resten av dagen. Som i natt.

Det er lenge siden sist. Jeg våknet opp og kaldsvettet. Jeg var kvalm, utslitt og viste ikke forskjellen på drøm og virkelighet. Det verste er når jeg nesten våkner, prøver å kjempe meg ut av drømmen men den tar overtaket og drar meg ned igjen. Spist levende med hud og hår. Jeg finner ikke noe annet ord en helt jævelig. Det er en forferdelig følelse. Jeg fortsetter å se glimt av marerittet resten av dagen. Hver gang jeg tenker på det blir jeg stille og får en vond følelse i hele kroppen. Jeg kjemper mot magesyre og tårer, jeg prøver å trøste meg selv med at den kan ikke være sånn for alltid. Jeg kommer meg over dette også. Kom igjen, nå. Samle sammen bitene og dra deg selv videre.

Så hva drømte jeg om? Hva kan være så jævelig at jeg er ødelagt resten av dagen? Barnevern og psykiatri. Institusjoner, behandlingshjem, fosterfamilier, avdelinger, pedagoger og saksbehandlere fra helvete. Minnene fra tenårene flimrer foran netthinnen i forvrengte versjoner. Jeg drømmer at jeg må lese og forstå alle papirene jeg får i hendene. Saksbehandleren min skal egentlig hjelpe meg, men hun tar dem fra meg og river dem i stykker. Jeg får hele tiden nye papirer, nye lover jeg skal forstå, men alt er skrevet på et språk jeg absolutt ikke forstår. Så er det et stort møte jeg skal i. Jeg må bære alle papirene mine på ryggen. På vei til møtet kaster alle mer papir på meg, samtidig som noen prøver å ta dem fra meg. Jeg klamrer meg desperat fast i en saksmappe, men pedagogene river den ut av hendene mine. På møtet er det meningen at jeg skal forsvare meg selv, men alle bare ler. De er så veldig store og jeg blir bare mindre og mindre, med papirer på ryggen. Ordene mine blir fordreid av psykologer og avdelingsledere. De tvinger meg til å lese papirene, men ordene forandrer seg mens jeg leser. Jeg holder igjen gråten og kjenner frustrasjonen bygge seg opp. Jeg føler meg hjelpesløs og håpløs, men jeg klarer ikke si noe. Det er papirer overalt nå, jeg drukner i dem. Jeg får ikke puste. Det neste ser jeg før jeg føler det. Det kommer papirer ut av munnen min. Jeg spyr papir. Kroppen min revner av papir. Pedagogene, psykologene, avdelingsledere og saksbehandleren jubler og ler hånende. Jeg klarer ikke gjøre noe. Jeg eksploderer av papir.

Jeg vet ikke om jeg klarer å skrive det jeg hadde lyst til om barnevernet, likevel. Dette er hva underbevisstheten min tenker om barnevernet og ungdompsykiatrien, snart fire år etter. Jeg tror egentlig det taler for seg selv.

Soundtrack: Pink Floyd - The Trial

mandag 9. august 2010

Barnevern og Audun Lysbakken

De siste dagene har avisene vært fulle av en historie fra barnevernet. En 15 år gammel jente rømmer fra en institusjon, dagen etter blir hun funnet død i en leilighet, antagelig etter en heroin-overdose. Media får ferten av det, hysterisk clusterfuck om tre, to, en..

Stat og kommune, politiske partier, Laila føkkings Dåvøy, Redd Barna og selvfølgelig, Audun Lysbakken. Her skal det snakkes, menes og tenkes, men skal vi gjøre noe? I morgen, kanskje. Vi må snakke litt mer om det først. Ansvarsfraskrivelser, kjekling, politiske poenger og dra til helvete, jeg driter i hvem sin feil det var, bare fiks det!

Jeg orker ikke. Seriøst. Jeg har stirret hatefullt på skjermen i en time nå, men det er ingenting å si. Les denne artikkelen og fortell meg hva dere tenker. Jeg skal ta meg et glass rødvin og en røyk, og tenke på helt andre ting. Jeg kommer tilbake til dette temaet, jeg må bare roe ned først.

søndag 8. august 2010

Ok, da. Greit. Så savner jeg Oslo litt. Bitches.

I går var veldig, veldig bra. Grillfest, slarving, musikk, gamle kjente og etterhvert litt tequila. Leveren min krangler med nyrene mine, håret krangler med piercingen, jeg krangler med både hjertet og hodet, og til slutt sier jeg, som vanlig, fuck it, I'm free falling. Ta løpefart og hopp utfor. Noen dager er livet ti metern på frognerbadet, folk sier at det ikke er noen skam å snu, men det er det faen meg. Har du gått veien opp er det bare en vei ned. Bare husk å ikke lande flatt og trekk pusten rett før du treffer vannet. Sånn er livet, hvisker jeg til meg selv, sjanglende opp trappa med et hardt grep om nøklene som jeg er livredd for å miste. Livet er som stupebrettet. Bare hopp.

Soundtrack: The Smiths - Asleep

torsdag 5. august 2010

Hei verden

Sonisphere var kjempebra, men nå er jeg i Norge. Jeg er i Hedmark, snart i Oslo og om bare noen dager er jeg tilbake i Tromsø. Dagene smyger seg avgårde. Jeg drikker bøtter med kaffe, leser Shantaram og hører på The Smiths. Jeg er solbrent på nesa, har utslett på leggen, håret står til alle kanter, jeg ser ut som et troll. Men et lykkelig troll. Lykketroll? Kanskje det, kanskje.

Tilgi meg om jeg er litt usammenhengende om dagen. Jeg er midt i en eksistensialistisk krise, og som dere vet, no rest for the wicked. Or the drunkard.

"Jeg har begynt å forstå at å spørre deg om du enten er full eller sprø er bortkastet tid"
"...velkommen etter, kjære"

Det jeg har mest lyst til, det eneste jeg har lyst til, er å krølle meg sammen på et pledd, på en gressplen i sola. Jordbær, fruktjuice, en god bok, The Smiths og en armkrok. Bli kilt i nakken, strøket over håret.

See, I've already waited too long, and all my hope is gone.

Neida. Joda. Nei. Jo. Kanskje.

onsdag 4. august 2010

Sonisphere 2010, del 2

Siste halvdel av eventyret Sonsiphere 2010

Lørdag 07:40: seriøst, når faen skal jeg lære, bakfull argh. 
09:30: Ok, på tide å stå opp. Det er altfor varmt til å bli liggende. Jeg kler på meg, vurderer formen og finner ut den er faktisk ikke altfor dårlig og kaver meg ut av teltet. Jeg kjøper en stor kopp te og setter meg foran teltet igjen. Jeg snakker litt med gutta fra dagen før og vi flirer av whiskyen jeg helte i meg dagen før. Owen og James kommer innom og jeg bestemmer meg for at jeg trenger en liten time på øyet. Jeg våkner noen timer senere og setter avgårde mot konsertområdet. Møter noen fra campen og vi ser Papa Roach. Konserten var overraskende bra og vi står arm i arm under "Scars". Noen tar tak i venstrearmen min og gir meg en skikkelig bjørneklem. De avslutter med "Last Resort" og jeg er lykkelig. Etterpå tusler jeg bortover og møter James og Owen. Jeg ser på dem og peker på den største karusellen. "You guys up for it?" Owen lurer på om jeg er sprø, men James er helt med. Vi setter oss inn og jeg kjenner den tykke selen rundt overkroppen som skal holde meg på plass. Jeg snur meg mot James og sier at, du, forresten, jeg litt usikker på om jeg egentlig burde kjøre sånne karuseller. Jeg går på medisiner mot blodtrykk. James blir blek og øynene hans blir store. To sekunder senere er vi i lufta og spinner bakover. Jeg mister følelsen av hva som er opp eller ned og ser snart bakken nærme seg i en rasende fart. Når vi går av er vi svimle og vi stavrer oss mot Owen. James peker på meg og med den grove skotske aksenten hans forteller han Owen hva som akkurat har skjedd. "She's not supposed to be on that thing!" Owen ler så han griner av James som er tydelig opprørt og bekymret. Jeg flirer og gir James en klem. Vi setter oss og det går opp for meg akkurat hvor morsom den skotske aksenten er. Owen og James koser seg derimot med å synge A-ha "take on me" hvert femte minutt, i ære for Norge og Morten Harket. Begge blir forundret når jeg sier at han faktisk ikke er homofil. Vi kjøper mer cider og tusler mot Tim Minchin. Vi bestemmer oss fort for at dette funker ikke, teltet er sprengt med folk. Vi kom omtrent 15 meter fra inngangen og ikke nærmere. Vi gir opp og kjøper enda mer cider og tusler heller mot Skunk Anansie for å sikre oss gode plasser. Det angret vi ikke på. Fy faen, beste konserten på hele Soni. Skin brukte nesten mer tid blant publikum enn på scenen. Hun stagedivet, crowdsurfed, og hadde et fantastisk energinivå. Vi brølte med til "Weak" og jeg måtte sette på meg solbrillene. No tears for you. Etterpå løp vi til Placebo. Brian Molko trenger enten veldig mye mer, eller veldig mye mindre droger. Det er litt hardt å si hva som er feil. Det verste er at jeg nesten ikke er skuffet engang. Jeg forventet det. Vi tuslet litt rundt mens vi ventet på Rammstein. Herregud, for et show. Jeg er ikke spesielt fan, men det var veldig bra. Pyroteknikk til tusen. Jeg møter Jonny og resten av gutta. Vi har en karusell vi skal kjøre. Vi har tross alt tatt hverandre i hendene på det. Vi setter oss inn og jeg sender blodtrykket en tanke og prøver å puste rolig. Vi skriker mens vi er i lufta og ser på hverandre og tenker tydeligvis det samme: dette er ikke trygt. Jeg trodde virkelig jeg skulle falle ut. Etter en evighet er vi på bakken igjen og svimler oss tilbake til campen. Vi drikker en del, men jeg bestemmer meg for å ta det litt rolig. Jeg sitter fremdeles oppe en god stund og prater med gutta fra nabocampen. Jeg er visst halvt engelsk, sier de. Jeg klarer å fornærme noen på fire forskjellige måter, samt gi dem et kompliment, i en og samme setning. Bra jobba. Etterhvert kjenner jeg søvnbehovet melde seg og jeg tusler til teltet. 

Søndag 07:00 Hm. Jeg er ikke bakfull. Jeg er dog sykt varm. 
08:00 varmt varmt varmt
10:00 føkk it. Jeg står opp og går rett på James og Owen. Vi setter kursen mot Henry Rollins og kjøper øl på veien. Vi har gode plasser nærme scenen og showet starter. Plutselig kjenner jeg en hånd på skulderen og noen som stiller seg nærme meg. Jeg blir overrasket og snur meg. Jeg ser rett i ansiktet på Michael, aka det kjente fjeset. Jeg får en klem og han stryker meg på skulderen. Litt sært, men veldig koselig. Etter Henry Rollins forsvinner han, og skottene foreslår øl og Madina Lake. Jeg er med og vi tusler. Midt i konserten sier Owen noe sånt som "Argh, I got cramps" hvorav jeg selvfølgelig hører "I got crabs"! Stakkars Owen får høre det av oss alle, og det blir en egen greie. Owen fortsetter å si "No, I don't have crabs!" resten av festivalen og vi flirer like godt hver gang. Utover dagen ser jeg Skindred, Slayer, Kvelertak og Dir en Grey. Jeg møter Trygve og de koseligste engelske jentene ever. Vi går tilbake til campen, drikker litt og vaser rundt. Jeg møter James og Owen og vi bestemmer oss for å spise noe før Iron Maiden. Vi spiser, drikker øl og nå begynner jeg å bli full. Min velkjente logikk slår til igjen.Ti minutter senere står jeg med et blødende, bankende øre og James gliser fra piercing stolen. Vi raver ut fra piercing teltet arm i arm og James sier noe om "crazy norwegian girl" mens jeg bare ler. Mer cider og Iron Maiden. Jeg har aldri vært noen hardcore Maiden fan, men jeg likte konserten. Jeg ble overlykkelig når de spilte "No more lies" som alltid har vært favoritten min. Ja, de spilte en haug av hits også. Konserten var bra, og vi sto fire stykker arm i arm og sang med. Etter Maiden er vi slitne, men det er siste kvelden. Vi beveger oss mot campen, fulle og i strålende humør. Jeg får både whisky og øl, og blir etterhvert elefantdritings. James og jeg tar følge mot do, og det går opp for meg akkurat hvor full James er, noe jeg også påpeker. James roper "But I'm scottish! I'm supposed to be drunk!" og jeg ler så jeg nesten ramler over ende. Det er siste natta, og alle vet det. Vi er i godt humør, vi synger, noen danser, en eller annen prater tysk til meg og når jeg endelig sovner har det blitt lyst. Jeg legger meg ned i soveposen, smiler og neida. Jeg sovnet ikke alene. 

Mandag: Jeg våkner ugudelig tidlig og ser meg rundt. Det er lyst, det er varmt og jeg er ikke alene. Jeg er sliten etter gårsdagen, men det er greit. Det er festival, for faen. Øret mitt truer med å sprenge seg vekk fra skallen og jeg renser det så godt jeg kan. Jeg kler på meg og noen tar tak i armen min. Jeg får et kyss og myke ord. Jeg smiler for meg selv og tenker enda en festival, enda et eventyr. Etterhvert kommer jeg meg ut av teltet og finner Trygve. Vi pakker sammen og beveger oss mot London. Vi er enige om at det har vært en god festival og skiller lag ved King's Cross. Trygve skal videre nedover Europa, jeg skal hjem til Norge. Jeg tar toget til Gatwick og må henge rundt noen timer. Jeg lander på gardermoen rett før midnatt og blir hentet av familie nummer to. Jeg sovner klokken halv tre, nydusjet, sliten og lykkelig. 

tirsdag 3. august 2010

Sonisphere 2010

Ah, sonisphere.

Jeg dro fra Tromsø onsdag ettermiddag og var på Lysaker ganske sent. Trygve og jeg drakk to øl, spiste pizza og dobbeltsjekket reisedokumenter. Har vi pass, flybilletter, reservasjonsnummer til billettene vi skal hente i England? Alt var på plass og jeg skrev ned noen telefonnumre til de vi skulle campe med: Camp Loners. Fantastisk prosjekt, egentlig. Skal du reise på festival alene eller bare to stykker? Lyst til å bo i en større camp? Camp Loners er det du leter etter. Alle som ikke har noen å campe med, camper sammen. De har eget forum, facebookgruppe, og de er ganske rutinerte.

Torsdag morgen startet tidlig og vi satte kursen mot Gardermoen. Buss og tog, litt stress og den del "shit, dette skjer faktisk. Nå reiser vi!". Jeg var så klart hyper og klappet i hendene vært femte sekund. Vi sjekket inn, fikk boardingpass og beveget oss mot sikkerhetskontrollen. Der mistet Trygve teltet sitt, som var for tungt å sende med ryggsekken. Faen. Nåja, tenkte vi. Det ordner seg. Enten sover han i teltet  mitt eller så kjøper vi et nytt i England. Vi landet på Heathrow noen timer senere og deretter gikk det slag i slag, egentlig. Vi fikk bagasje, tok banen til King's Cross, toget til Stevenage og stoppet innom Tesco før vi dro til festivalen. På tesco kjøpte vi cider, øl, telt og litt mat før vi beveget oss mot shuttlebussen til festivalen. Mens vi sto i kø, fikk vi beskjed om at et eller annet hadde gått galt, og bussene var forsinket. Alternativ A) vente tre kvarter i solsteiken, alternativ B) taxi i ti minutter for 25 kr pr stykk. Nei gud, for et vanskelig valg. Ti minutter senere var vi ved festivalen og mine første ord var: åh fy faen, for en kø.. Omlag to en halv time senere var vi inne, og jeg ringte Jenni for at noen skulle hente oss. Det kan ha vært den mest forvirrende telefonsamtalen i mitt liv, hvis vi regner bort Nav. Etter et minutt eller to gikk det opp for meg hva som var galt: Jenni var full og jeg var edru. Vi hadde rett og slett ikke samme logikk. Noen andre overtok telefonen hennes, og vi ble hentet. Som sagt, rutinerte folk. De bar posene våre, begynte å sette opp teltene våre omtrent før jeg hadde sett meg rundt og noen minutter senere hadde jeg en cider i hånda. Etter dette er torsdag litt.. blurry. Jeg ble sittende å snakke med noen gutter fra England, Sam, Jonny og Tom. Vi diskuterte ølpriser, festivaler, vær, reinsdyr (What? You eat rudolf?!), nordlys, musikk og alt annet som falt oss inn. Alt dette husker jeg. Alt dette er helt greit. Men så kom Tom med "peachy peachy". Fersken likør, omtrent. Herregud. You want some peachy peachy? Alt ble veldig morsomt etter dette. Vi ravet rundt og ropte peachy peachy til omtrent alt. Etter en god del peachy peachy var det tid for whisky whisky. Natta, Kit!

Fredag 06:00: hva faen, hvor er jeg, hvem i HELVETE er du, åh herregud, verden svømmer, jeg kommer til å dø, det der er ikke mine sko, fuck it, jeg gir faen,-svart.

Fredag 09:30 Varmt, varmt, jeg dør, tørst, hvorfor beveger teltet mitt seg - åh, noen er i teltåpningen,- svart.

Fredag 11:00 Ok, på tide å stå opp. Varmt. Svett. Sovepose. Jeg kler på meg, finner frem lommeboka og stavrer meg ut av teltet. Det første jeg ser er en kar i kilt med stripete sokker ala Hannah Montana som peker på meg og roper Peachy Peachy! Jeg aner vagt at jeg snakket med denne personen i går og svarer litt muggent "no more peachy peachy" og tusler mot en vogn som selger mat og kaffe. Tanken på mat gjør at magen min vrenger seg og holder meg til svart kaffe. Tilbake utenfor teltet mitt legger jeg meg med halve kroppen utenfor mens jeg forsiktig nipper til kaffen min og tenner dagens første sigarett. Trygve kommer bort og smiler litt av meg. Karen i kilt, som heter Owen kommer også bort sammen med James. Vi snakker en del og de lurer på om jeg kommer til å orke konserter i dag. Pfft, svarer jeg. Jeg er fra Norge. Vi er vikinger. Klart jeg skal på konsert. Så kommer et kjent fjes ruslende. Han setter seg ned ved siden av meg og smiler på en måte han egentlig ikke har lov til. Han smiler som om han har kjent meg i flere år og virker veldig tilfreds med seg selv. Jeg ser på Trygve og sier på norsk "seriøst, aldri mer ferskenlikør. Hva i helvete, liksom" Trygve ler og jeg må flire litt selv, også. Guttene ser rart på oss og jeg drikker mer kaffe. Etterhvert beveger vi oss mot konsertområdet og finner mat, en haug med boder som selger alt mulig rart, karuseller og alkohol. Vi ser Turisas som var dritbra. Jeg var veldig imponert. Vi møter Jonny og Tom, og ser Europe. Høydepunktet var selvfølgelig Final Countdown. De hadde mye annet bra også. Jeg stortrivdes. Etter Europe kom Gary Numan og hvorfor i helvete har jeg aldri hørt denne musikken før? Tom forteller meg om at Nine Inch Nails finner mye av inspirasjonen sin her. Det er så tydelig. Vi kjøper cider og hjertet banker med lykke. Det begynner å bli mørkt og jeg er litt utålmodig. Nå skjer det snart. Jeg har ventet på dette siden jeg var tretten. Min helt. Min første forelskelse i en person jeg aldri engang hadde møtt, men bare sett på plakater. Mannen i mitt liv når jeg var fjorten. Alice Cooper kommer på scenen og jeg hyler i ekstase. Han spiller nesten alt jeg vil at han skal spille, vi synger med, poison, feed my frankenstein, det blir nesten for mye for meg. Etter konserten utfordrer jeg Jonny til å ta en av karusellene med meg dagen etterpå. Han ser på den største og sier "ikke faen". Jeg peker på en litt mindre og han tar meg i hånda. Etter at han har sluppet hånden min og sier kjekt at den der skal han klare, peker jeg på den på nytt. Jonny blir litt blek når han ser at karusellen nå står på hodet mens den spinner diagonalt. Jeg gleder meg allerede til morgendagen, sier jeg. Mhm, svarer han. Tom og jeg bestemmer oss for å gå tilbake til campen. Fredag kveld var ganske bra. Jeg snakket med et hav av forskjellige folk, spiste hamburger med brown sauce, og endte etterhvert opp i en camp ved siden av vår egen. Vi diskuterte blant annet kjønnsroller og her fikk noen den fantastiske ideen om at jeg skulle bevise hvor sterke vikingene var, og at jenter virkelig ikke er pyser. "She's not going to do it. Look at her, she's no viking." Jeg griper tak i flasken med whisky og sier "don't judge the book by it's cover, fucktwit. I'm a viking and three times the man you'll ever be". Jeg setter flaska til munnen og tar noen store, stygge slurker. Jeg får stående applaus og noen klapper meg hjertelig på ryggen. Jeg reiser meg og bukker mens gutta skriker "AH-OH AH-OH AH-OH" ala "300". Vi drikker mer øl og noen tar frem "the worlds worst and cheapest rum". Jada. Natta Kit.

For at dere ikke skal drukne i tekst, slenger jeg ut resten i morgen. Dere får bilder når Trygve er hjemme fra interrail, for alle bildene jeg tok er fra hans kamera.

mandag 2. august 2010

Postkort fra Gatwick

Herrefred. Sonisphere er over og jeg er pa vei hjem. Gatwick er en helt OK flyplass, bortsett fra at jeg ma tilbringe omlag 7 timer her. Ikke fullt sa woop woop. Jeg skal sette meg ned a skrive noe ordentig om Sonisphere etterhvert, men det er mulig jeg venter helt til jeg kommer til Tromso. Det er sa mye. Det var sa sinnsvakt fantastisk bra. Gutta fra Skottland, Sam, Tom og Jhonny, whisky, vikingslurker, telt, moshpits, cider, vodka og alt midt i mellom, fire dager pa en slette i England, med musikk, karuseller, Trygve og ja, jeg er hekta pa UK. 

Akkurat na er jeg bare sliten og trott, men jeg har det faktisk ganske bra. Bakfull, med et vondt nypiercet ore, skitten, men bra. Jeg lander pa Gardermoen himla seint, og reiser rett til Hedmark. Jeg vet ikke hvor lenge jeg blir der, men jeg tipper pa torsdag.

Og dere, aldri drikk peach schnapps. Aldri, aldri, aldri. No more peachy peachy.