tirsdag 29. juni 2010

Kris, del 2

Litt om å være singel, mest om å være sammen med Kris.

Det finnes mange måter å være et troll på. Du kan være hufsete, med hale og stor nese. Du kan være stor, grønn og ha en tryllestav i nesa. Du kan være dum som et troll. Eller du kan være et internett-troll. Jeg har vært sistnevnte. Jeg la ut et bilde av Kris og sa "Hei, her er kjæresten min!". Vi satte facebook-statusen vår som kjærester og skrev klissete ting til hverandre i kommentarer. Det vi mente skulle være en liten spøk, tok av. Det tok veldig, veldig av. Bestemoren min la til Kris på facebook, kompisen min sendte meg melding og lurte på hvorfor jeg ikke hadde sagt noe og stakkars Kris måtte smile pent når han traff familien min på butikken her på Hansnes. Vi satt bak hver vår skjerm og lo så vi grein.

Samtalen med venner gikk ca sånn:

"Halla Marthe, grattis med kjæreste!"
"Hæ, hva faen, jeg er sing.. Heh, takk takk"

Men vi klarte å bevise akkurat det vi tenkte på. Lokalsamfunn sladrer noe helt utrolig. Og de er veldig nysgjerrige på stort sett det meste av "lokal nytt".

Jeg har kjent Kris siden vi var drittunger. Vi lekte i Dåfjord, plukket blomster, kidnappet en måsunge, gjemte oss fra foreldre og lo mye hele oppveksten. Men kjærester? Nei. Seriøst, nei. Jeg er utrolig glad i Kris, og han er en fantastisk gutt. Jeg håper Kris finner en jente som behandler han akkurat slik han fortjener og som elsker ham. Kris håper på det samme for meg. Men Kris og jeg er ikke kjærester.

Gratulerer; dere har blitt trollet.

mandag 28. juni 2010

Toto, I’ve a feeling we’re not in Kansas anymore

Kanye West synger "Homecoming" og jeg tenker at jeg allerede er hjemme. Hei Hansnes, her er jeg! Jeg har allerede rukket å vært på puben og på en hjemmefest. Ikke dårlig, bare det. Jeg skal finne noen bilder av Hansnes, så "folka der sørpå" får sett hvordan det ser ut her. 


Jeg pakker ut litt, pakker bort litt. Jeg trenger ikke ballkjolen min med det første, så den kan få lov til å bo i en bag under trappa. Jeg sliter litt med å få plass til alt, men jeg får heller begrense utvalget klær en stund. Jeg vurderte å pakke bort de varmeste klærne mine, så ut vinduet og la dem heller fremst i skapet. Toto, I’ve a feeling we’re not in Kansas anymore. Jeg er ihvertfall ikke i Oslo. En av de største fordelen med å bo "på landet" er jo naboene. Eller, mangelen på dem. Klart det bor mange mennesker på Hansnes (305 i 2009), men de bor ikke nødvendigvis oppå hverandre. I går laget jeg meg middag og brølte Jolene av Dolly Parton. Nei, jeg sang ikke. Jeg brølte sammen med Tromsø radio. I dag tidlig hoppet jeg opp og ned i senga mens jeg skrek Spitfire av Prodigy. Jeg blir i strålende humør av sånt. Når resten av flyttelasset kommer, blir det enda bedre. Da kommer monster-laptopen og jeg kan spille WoW igjen. Klart det er mye mer, som å ha skikkelig størrelse på tastaturet, ikke bli gal i øynene av mini-skjermen, alle filmene mine og bilder, du kan sikkert resten av regla, men ja. Jeg vil spille WoW. Uansett: Pictaaaaarstiem:


Nei det ser ikke sånn ut her nå! Vi har sol vi også, tenk.













Bildene er tatt både på Hansnes og i Dåfjord. De to nederste er tatt av min mormor og min tante.


Hm. Jeg skal kjøpe meg ny fancy telefon med bra kamera, så kan jeg ta litt bilder til dere. Har så himla lyst på en HTC, men jeg klarer ikke bestemme meg for Desire, Legend eller Hero. Jeg må bestemme meg i løpet av et par dager. 


Ser det ikke koselig ut her oppe?



søndag 27. juni 2010

Would you erase me?

Jeg er ikke på Roskilde. Jeg går ikke i paraden. Jeg er ikke i Oslo. Jeg er ingenting uten deg og lungene mine fylles med skrikene dine. Jeg våkner av at du holder meg så hardt at jeg ikke får puste, men når jeg åpner øynene for å verge meg er du ikke her. Dette er hva jeg husker når jeg setter vinflaska på høykant og synger med, selv om jeg bare kan halve teksten. Jeg fikler med lighteren før jeg tenner sigaretten. Kom igjen, hvisker jeg til meg selv. Jeg røyker sakte og ser gloen krype mot fingrene mine hver gang jeg tar et trekk. Jeg står i regnet, utenfor en fest, i en bygd i nordnorge og tenker at dette er livet mitt og det eneste jeg kan gjøre er å leve det. Jeg går inn igjen og blander en drink. Jeg skåler med gamle kjente og tenker at det er like greit å bare bli dritfull, sånn at jeg ikke husker det i morgen. Sånn at jeg ikke husker deg lenger, i det hele tatt.

This is radio nowhere

Hei verden.

Det har vært stille fra meg i noen dager. Det har vel vært stille fra meg siden jeg flyttet. Jeg er ikke så flink med internett for tiden. Men jeg har det bra. Hurra for nordnorge. Jeg kommer med en fyldigere oppdatering snart, jeg lover. Jeg må bare bli edru først. Skål da, folkens!

fredag 25. juni 2010

Because my dreams are bursting at the seams

Jeg hører på Fireflies og tenker at i dag skjer det. Cause everything is never as it seems.Jeg flytter fordi jeg savner familien min. Jeg flytter fordi Oslo kveler meg. Sakte, men sikkert, suger den meg ned med seg. Jeg ser spøkelser og skygger bak annenhvert hjørne. This city kills. Jeg kan ikke være i sentrum i to timer uten å se noen jeg kjenner, på både godt og vondt. Cause I feel like such an insomniac. Jeg flytter fordi jeg fremdeles våkner av kjærlighetssorg midt på natta. Jeg kan ikke bo i denne byen lenger. Jeg kan ikke bo i denne delen av landet lenger. Please take me away from here. Jeg har tenkt akkurat dette i mange år. Jeg har sagt at nå er det nok, jeg orker ikke mer. Jeg klarer ikke dette livet lenger. Men.. I'm weird, cause I hate goodbyes. I got misty eyes as they said farewell. Det blir lettere for oss alle om jeg flytter. Virkelig. Jeg både gruer og gleder meg.

Nå skjer det. Toget mitt går om to timer. Flyet om fire. Når jeg legger meg for å sove i kveld er det på andre siden av landet. Sært å tenke på. Oslo, din jævla hore. Jeg elsker deg.

torsdag 24. juni 2010

Hold fast. Nå skjer det. Kjenner du det? Livet.

Det eneste som er sikkert er at vi blir født og at vi dør. Resten må du ordne selv.

Good morning

Welcome to Hearbreake. I morgen reiser jeg. Jeg vet ikke hva jeg går til. Men ting begynner å bli klart. Ting begynner å åpenbare seg. Hvis jeg hadde visst hvordan det skulle ende, hadde jeg gjort noe annerledes? Kanskje. Men det nytter ikke å tenke på det. Vi kommer ingen vei med det. Jeg har vært skuffet lenge. Nå er det bare sårt. Du er et blåmerke og jeg elsker ingenting.

tirsdag 22. juni 2010

Det eneste vi gjør, er å utsette døden. Vi fyller livet med trivialiteter mens vi venter. Jeg må finne noe å fylle tomrommet med. Når alt kommer til alt, er ingenting viktig. Alt er bare tomrom. Vi er ingenting. Vi betyr ingenting, annet enn for oss selv. Vi er ikke engang støv.

Jeg skriver Lux Aeterna fire ganger etter hverandre i notatboken min, større og mer snirklete for hver gang. "Du tar livet av meg". Stemmen din hvisker meg i øret. Jeg svarer at vi alle tar livet av oss, bare ved å leve. Du kan ikke velge å ikke dø. Vi skal alle dø, en eller annen gang. Det kommer vi ikke unna. Livet handler om hva vi fyller tomrommet med. "Hvis du fortsetter slik, kommer du til å ta livet av deg selv. Du har ikke kontroll på livet ditt, Marthe". Legen min så på meg og holdt ut to respter. Jeg tok imot og sa takk. Det er to måneder siden. Jeg skal løse dem inn i morgen. Det har jeg forøvrig sagt siden mai. Jeg har ikke dødd enda.

søndag 20. juni 2010

Akkurat nå ligger jeg i senga med mini lapotopen. Den store har jeg sendt til Tromsø. Jeg blir ganske klønete når jeg skriver på et lite tastatur, så jeg regner med en del skrivefeil etterhvert. Jeg har sendt snart alt jeg eier opp dit. Jeg har en koffert og en ryggsekk med klær, to bøker og laptopen. Resten er sendt. Herregud. Det er fem dager til jeg reiser.

I går var jeg på fest i Blaker, selv om det var litt usikkert om det ble fest i det hele tatt en stund. Vi skulle grille hos Tor-Arne og jeg gledet meg masse. Litt før fem fikk jeg en tekstmelding om at Tor-Arne hadde lekt med strømmen, så grillingen var utsatt til klokken åtte. Nåja, tenkte Trym og jeg. Sikkert bare en sikring som har gått. Vi tar toget, så kan vi skjære salat eller noe. Problemet var bare at når vi kom frem, fant vi et tomt hus. Jeg ringte på, tittet inn gjennom vinduene, men der var det tomt. Naboen kom gående og lurte på om vi ikke hadde hørt det? Nei, sa vi. Hørt hva? Tor-Arne ble truffet av lynet og kjørt i ambulanse til sykehuset! Jeg fikk makspuls på sekundet og ble drittredd. Det gikk heldigvis bra med han, men de ville ha han inne til observasjon noen timer. Stakkars, han var stresset. Vi ble låst inn av naboen, og tente grillen etterhvert. Når Tor-Arne og gjestene kom to timer senere, var grillen nesten klar. Lord, det var mye mat. Vi spiste og drakk, og folk ble fnisete etterhvert. Historier, sladder og kongebryllup. Utover kvelden dro de fleste til Oslo, mens noen ble igjen. Tor-Arne og jeg var på mimrefylla med rødvin og Celine Dion. Vi var absolutt fabelaktige der vi satt i sofaen og skrålte med til "All by myself". Når han satte på "Your Song" var det ingen nåde. Vi holdt rundt hverandre og tårene rant. Jeg grein og lo om hverandre og jeg hadde ikke lyst til å slippe taket i broren min. Vi holdt det gående til klokken syv i dag tidlig og jeg segnet om på gjestesenga ved siden av Trym. En absolutt velykket fest.

Hjelp. Det er fem dager til jeg reiser. Hva faen, liksom. På onsdag er det pils på kristiana fra fem og utover, vil du være med så heng på. For på fredag reiser jeg. 

fredag 18. juni 2010

Årets karakterkort

Til alle dere som sa jeg aldri kom til å klare det. Til alle dere som sa det var umulig. Til alle dere som tvilte.

Årets karakterkort er dedikert til dere:

Engelsk skriftlig: fire
Engelsk muntlig: fem
Kroppsøving: fem
Eldre historie: fem
Samfunnskunnskap: fem



"If I was in World War Two they'd call me spitfire
Cause you know that I can"

torsdag 17. juni 2010

& it hurts with every heartbeat

Og mens jeg sitter på bussen i det store skjørtet og høye sko, tenker jeg at jeg kommer til å dø av dette. Dette kommer til å ta livet av meg. Du kommer til å ta livet av meg, jeg kommer til å ta livet av meg. Jeg puster rolig og ser ut av vinduet. Er dette alt? Var det dette jeg skulle? Jeg vet ikke. Jeg vet visst ingenting for tiden. Tiden er et tomrom. Vakuum. Den eneste måten vi er sammen på er at vi ikke er sammen. Det eneste vi har til felles, er at vi ikke har noe til felles. Gulvet vibrerer når du går gjennom rommet. Verden vibrerer når du trår på bakken.

Det eneste vi har, er alt vi ikke har. Vi er ingenting. Vi er ikke engang støv.

onsdag 16. juni 2010

Walking on broken glass

Noen ganger, sånn som nå så går bare alt til helsike. Jeg blir tullete. Det er noe galt med google analytics, og jeg vet ikke hva det er, for jeg klarer ikke spore det. Jeg burde egentlig skrive en fremføring i eldre historie om norsk middelalder, men jeg har så vondt i hodet at jeg orker ikke. Jeg er kvalm og sliten, og bare frustrert. Aller helst vil jeg ha en armkrok og en klem, men det er desverre manko på begge deler. 

tirsdag 15. juni 2010

Viljestyrke og vingeslag

Jeg begynte egentlig på et blogginnlegg, men det ble himla langt og veldig, veldig personlig. Det er mulig jeg bearbeider det og poster noe av det en annen gang, men for å være ærlig tror jeg faktisk ikke det er sånt dere liker å lese. Jeg skriver først og fremst for min egen del, men det er kanskje det beste om jeg ikke dytter alt det kjipe jeg tenker rett i trynet på dere. Jeg ser ikke helt hvorfor dere skulle vært interessert i det. Nåja. Jeg tror jeg lar noen andre oppsummere hva jeg føler:

"I got a brand new attitude
And I'm gonna wear it tonight
I'm gonna get in trouble
I wanna start a fight

I'm alright, I'm just fine and you're a fool
So, so what, I am a rock star
I got my rock moves and I don't want you tonight

You weren't there, you never were
You want it all but that's not fair
I gave you life, I gave my all
You weren't there, you let me fall

So, so what, I'm still a rock star
I got my rock moves and I don't need you
And guess what, I'm havin' more fun
And now that we're done I'm gonna show you tonight"

Nok er nok. Ti dager til avreise. 

søndag 13. juni 2010

Verdens beste venner

Jeg vet ikke hva jeg skal si. Jeg elsker dere.




I går hadde jeg avskjedsfest. Det var himla mye folk her, og jeg rakk ikke prate med alle. Jeg stresset med at alle måtte være her klokken seks. For når du sier klokken seks ramler folk gjerne inn halv ni. Det passer dårlig når jeg har laget pizza, som gjerne blir kald etterhvert. Jeg smakte på to av syv pizza, så jeg får stole på gjestene som sa at maten var god. Vi drakk champagne og var flotte. Jeg tror kanskje vi var fantastiske. Jeg viste frem filmen, som var det jeg stresset mest med. Det kom noen små tårer, fra meg og fra mange andre.

Herregud. Jeg kommer til å savne vennene mine. Hjertet mitt dunker hardt, så hardt, og jeg mister pusten, for jeg vil ikke leve uten vennene mine, og jeg har de beste vennene i hele verden, men du frøken, hør på deg selv. Det er på tide å reise hjem nå. Pust rolig. Det er tolv dager til jeg reiser. Jeg prøver å få tid til alle før jeg reiser, men det er umulig. Nå må jeg slutte før tårene renner enda mer. God helg. Jeg elsker dere. 

lørdag 12. juni 2010

Om å sette dagen på vent med Ole Brumm

Noen dager våkner man av alarmen på telefonen og vet i dag kommer jeg til å stresse så mye at jeg bare vil legge meg ned og grine. Da er det veldig fint å kunne utsette dagen litt til. Bare vente litt ekstra før dagen får lov til å starte. Jeg åpner spotify på laptopen og finner frem Thorbjørn Egner. Jeg setter på Ole Brumm, for de kapitlene er lengst, og da slipper jeg reklame midt i historien. Jeg legger med ned igjen og hører to kapitler med Ole Brumm mens jeg ser på skyene utenfor vinduet. Hallo, ha-llo.

fredag 11. juni 2010

Make over

Jeg har pusset opp bloggen litt. Jeg tror jeg likte dette bedre, men vi får se. Hva synes dere?

onsdag 9. juni 2010

Number crunching

"Og hvis du kjenner at du blir veldig redd, så teller du ting, ikke sant?"

Jeg teller som aldri før. Det er syv kleshengere i skapet. Det er tolv bokstaver i navnet til helten min. Bussen bruker åtte minutter og trettiseks sekunder fra Frogner kirke til Nationaltheatret. Det er fire vinduer i klasserommet. Læreren har tyve knapper på kjolen. Det er ett hundre- og sekstifem mursteiner i veggen ved siden av Narvesen. Det er søtten dager til jeg reiser.

Jeg legger hodet mot skrivebordet og teller hvor mange ganger jeg puster ut og inn. Jeg teller hvor mange dager vi bodde sammen. Jeg teller hvor mange ganger jeg våknet og tenkte at dette er en drøm, men så var det ikke det likevel. Jeg teller alle gangene jeg sa "jeg elsker deg" mens du sov, før jeg klarte å si det til deg mens du var våken. Jeg teller hvor mange tallerkner jeg knuste når vi kranglet. Jeg teller hvor mange ganger jeg bare gikk, uten å si ha det.  

Jeg teller hvor mange ganger jeg har tenkt at jeg må finne nye ting å telle. To hundre og atten. 

mandag 7. juni 2010

Melding fra Norwegian

Norwegian: Flight bekreftet. Oslo/Gard.- Tromsø. 25Jun-10 kl: 19:10.
Ank: 21:00. Reservasjonsnr: *****

Pust. Pust. Pust. Pust.

Soundtrack: Foo Fighters - Home

Når verden går deg imot, gi den et ballespark tilbake

Enkelte situasjoner fortjener et helt blogginnlegg. Enkelte mennesker, også. Enkelte lærere fortjener en hel nettside. Men ikke i dag. Jeg har allerede fått blåst ut en del av frustrasjonen min og resten skal hamres ned i en klage som i første omgang sendes til rektor. Det er ingen tvil om at jeg tar dette videre til Utdanningsetaten om administrasjonen ikke reagerer fort nok. Dette er siste gang du får lov til å bruke hersketeknikk på elevene dine. Du valgte feil elev å trakassere. I situasjoner som dette er det kun én ting som gjelder: rettferdighet ovenfor elevene. Ikke bare meg, men alle elevene. 


Jeg ble ikke valgt til elevrådsleder for ingenting. Jeg var skolens mest aktive elevrådsleder noensinne. Jeg kommer til å bruke alt jeg har lært for å vinne denne saken. Og som Angelina Jolie sa i Girl Interrupted, "Just don't point you fuckin' finger at crazy people!" Du vet tydeligvis ikke hva konsekvensen er. 

søndag 6. juni 2010

Send me on my way

Snart er hele rommet mitt tomt. Jeg rydder, pakker, vasker og bærer. Snart drar jeg til nordnorge. Snart reiser jeg herfra. Jeg aner ikke hva jeg holder på med. Dette er galskap. Jeg vet ikke om det er et steg fremover, eller bakover. Men jeg beveger meg i det minste. 12 juni har jeg avskjedsfest. Jeg gruer meg litt. En ting er ihvertfall sikkert. Det blir store mengder champagne og høye hæler. 


Well we know I'm going away 
and how I wish, I wish it weren't so 
So take this wine and drink with me 
let's delay our misery 

Save tonight 
and fight the break of dawn 
Come tomorrow 
tomorrow I'll be gone


"Hva gjør du hvis det ikke funker? Hva gjør du hvis alt bare blir mørkt og jævelig i Tromsø? Hva gjør du om du ikke trives?"


Da gjør jeg noe annet. Men jeg skal ihvertfall prøve. Nå skal jeg gå tilbake til pappeskene mine. Jeg skal stable dem pent i stua. Jeg skal legge dyna i en sekk, sammen med laken og annet sengetøy. De neste ukene sover jeg i laken med en sofapute. Herregud, gutta. Nå drar jeg snart.

lørdag 5. juni 2010

The dust has only just begun to fall

The ice was getting thinner, under me and you. 


Noen dager faller alt sammen. I dag er en sånn dag. Jeg river meg i håret og stresser, jeg kjenner tårene presse bak øynene og har mest lyst til å legge meg under dyna. Men no rest for the wicked


Spin me round again, and rub my eyes. This can't be happening. 


Hide and seek. They were here first. 


Jeg hører stemmen din om igjen og om igjen. Klart jeg stiller opp. Skulle bare mangle. 


Oh, you won't catch me around here. 


Mmm, what you say?
Mm, that you only meant well? Well, of course you did.


Mmm, what you say?
Mm, that it's all for the best? Ah of course it is.


Mmm, what you say?
Mm, that it's just what we need? And you decided this.


Mmm what you say?

What did she say?


Ransom notes keep falling out your mouth.
Mid-sweet talk, newspaper word cut-outs.
Speak no feeling, no I don't believe you.
You don't care a bit. You don't care a bit.



Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Det har alltid vært så enkelt for deg. 


...and all that could have been. 

fredag 4. juni 2010

Fabian Stang

Jeg har på mystisk vis klart å bli syk, så jeg sitter her på en fredagskvelden og snufser med dundrende hodepine. Jeg tenker jeg legger meg hvert øyeblikk med en kopp te og en god bok. Men først må jeg bare få si en ting: Fabian Stang, du er en forbanna blærete, maplasert, ignorant gjøk. Fra DagbladetJeg tror det var litt tilfeldig hvem av oss som ikke dumpet borti noe og kom skeivt ut, sier Stang. 

Jeg klarer ikke formulere noe svar, fordi jeg er for sint og for syk. Jeg banner og sverter mens jeg knasker ibux og nyser. Det er ikke tilfeldig. Oppvekstmiljø, foreldre, inntekt, innflytelse, påvirkning. Alt dette har noe å si. Jeg tviler på at Fabian Stang hadde det særlig kjipt i oppveksten. Han er sønnen til Wenche Foss, og faren hans tjente ikke så verst, han heller. Penger er ikke alt, men det setter et god startpunkt. Åh. Jeg er irritert. Føkk it, jeg går å legger meg. Jeg har tross alt to ruller bobleplast som dyne i kveld. 

Barndomsminner

Hvordan gjøre Kit lykkelig? Sånn. Jeg skulle egentlig en hel haug av ting i dag, men jeg tror jaggu jeg blir hjemme.

torsdag 3. juni 2010

Paris 2

Jess, da kjører vi på med flere bilder fra Paris. Bildene blir større om du trykker på dem.

Lørdag formiddag ville vi ut å se enda mer av Paris. Vi beveget oss mot metroen og gikk forbi instituttet for musikk:




Stort, ikke sant? Og ganske stilig, spør du meg. Vi tok metroen et godt stykke og gikk i ca riktig retning, i forhold til det stakkars kartet. Vi så starten på en park og en trapp. "Skal vi se hva det er der borte?"
Selvfølgelig skulle vi det. 

Vi gikk litt inn i parken og fant enda en skjult trapp:




















Nå vi kom opp, syntes jeg det så veldig kjent ut. Men jeg har jo aldri vært i Paris før.. Hm. Vent litt nå. Hva er dette?


Kan det være fra en film, mon tro? 



Ja. Det kan det, og det er det. Vi er nemlig i Montmartre. 


Vi gikk nedover og jeg fikk veldig lyst til å være fem år igjen:



Vi gikk oppover, bortover og nedover og ble etterhvert sultne. Mens vi ventet på maten kjørte plutselig denne forbi: 


Vi drakk god vin til maten og gikk videre nedover. Det viste seg fort at vi gikk inn i et shady strøk av Paris. 





Disse butikkene lå vegg i vegg langs hele gaten. Og den sinnsvake reklamen.. Hjelp. Vi trengte dog ikke gå mange meter før vi kom til:



Men betale 170 euro for et show? Ikke i dag, kjære. Turen gikk derimot videre til den der store ståklumpen alle er så himla glad i. 



Det morsomme med t-banen i Paris er at du vet aldri helt hvor du er når du går av. Det er lange snirklete ganger, flere etasjer, sære skilt, og stasjonene er større enn de ser ut som. Virkelig. Du tror du går ned til en stasjon på størrelse med den på stortinget, men neida. Før du veit ordet av det står du i Telenor Arena og aner ikke hvor i pokker du skal og om du er tre meter over bakken eller femten meter under. 



Om du har hjemlengsel i Paris, er det ikke så farlig. Du finner plakater som dette overalt:



Vi gikk noen runder rundt i et område vi ikke hadde vært i enda og endte på en bar som solgte god vin. Etter å ha slappet av en stund og sett på alle menneskene som løp forbi, tenkte vi at det var på tide å tusle hjemover. Vi stoppet på veien og kjøpte mat og, selvfølgelig, champagne. Vi spiste nattmat på hotellrommet og pakket litt til søndagen:





Etter middag, litt champagne og CNN fant vi ut vi  burde sove snart om vi skal få noe ut av morgendagen. Vi lærte av våre feil og spiste ikke frokost på hotellet, men på en koselig kafé. Frokosten bestod av omelett, speilegg med bacon, toast, syltetøy, baguetter, ost, kaffe og juice. Jeg spiste chevre til jeg trodde jeg skulle rulle ut derfra. 



Vi gikk ned for å vinke farvel til både Louvre og stålklumpen (Eifell-tårnet). 

Åh, vær litt mer turist da!







Sånn. Det var det for denne gang. Oppsummert var Paris kjempegøy og jeg vil gjerne dra tilbake dit og se alt vi ikke rakk. Selv om jeg synes vi fikk gjort bra mye på så kort tid. Det var mye kart og metro, rødvin, god mat og "på en skala fra en til ti; hvor turist er vi nå, tror du?" Lurer du på noe som ikke ble forklart på bildene? Bare rop ut i kommentarfeltet. 

Nå skal jeg fortsette å pakke ned rommet mitt, som vi nå har funnet en arvtager til. Og drikke litt hvitvin, spise baguetter og chevre. Savner jeg Paris? Bare litt. Sånn, hele tiden. 

onsdag 2. juni 2010

Kris

Jeg skal snart legge ut bildene fra Paris, men jeg ville bare fortelle dere noe først. Hils på Kris. Kjæresten min.


Nå vet dere hvorfor jeg flytter til Tromsø. Jeg gleder meg masse til å se gutten min igjen. 

tirsdag 1. juni 2010

Paris

Vi tok som sagt mange bilder i Paris. Jeg tenkte dere kanskje ville se noen av dem? La oss starte med fredag kveld. Vi landet på en av de minste flyplassene jeg noensinne har sett, men det var egentlig veldig greit. Vi ventet i fem minutter før bagasjen kom og satte oss rett på bussen til sentrum. Bussen tok en liten time, og tada: Vi var i Paris! Vi fant frem til hotellet og la fra oss tingene før vi fant ut at vi var sultne. Vi tuslet litt rundt og gikk omtrent annenhver høyre og venstre i et kvarter før vi endte på en resturant med uteservering som så veldig koselig ut


Vi bestilte mat og vin. Forretten var kanin paté, sølvløk, sylteagurk og, gjett hva, pent skårne baguettbiter.




Veldig, veldig nam. Vannet ble servert i pene små, blå flasker som jeg helst ville ta med meg hjem

Hei, Trygve!
Trygve spiste laks til hovedrett. Den så veldig god ut, og han sa den smakte fortreffelig. Jeg spiste kalv, safran risotto og grønnsaker.

Hei, Kit!

Etter maten bestemte vi oss for å tusle litt rundt. Vi var jo tross alt i Paris og det var mye vi ville se. Her er noe av det jeg tok bilde av. Det er så mye å se, og så mange bilder så dere får et lite utvalg:





Vi gikk mot Louvre og hvilte litt ved fontenen.






Etter å ha sett litt rundt, gikk vi oppover igjen og fant en utrolig koselig bar med god rosévin. 





Vi drakk litt vin og lo over det faktum at vi var i Paris. 






På veien tilbake til hotellet gikk vi forbi en kiosk. Vi så ingen 7/11, Deli Deluca eller noe annet, men en god del av disse: 




Det er omtrent et hull i veggen og de har alt. Frukt, grønnsaker, såpe, slush, vin, champagne, diverse tørrvarer, blomster og fisk. På hotellet var det frem med kart og planlegge morgendagen:




Lørdag sto vi opp tidlig og spiste århundrets dyreste frokost i forhold til hva vi fikk. Nåja. Vi gikk mot metroen som vi skulle bli veldig godt kjent med. På veien gikk vi forbi en fin park som jeg kunne lagt meg i hele dagen, men sånt hadde vi ikke tid til: 




Jeg vet ikke hvor heftige stormene i Frankrike blir, men dette skiltet var visst nødvendig:




Vi tok metroen fra Børsen. Og Oslo børs, ta deg en bolle:




På stasjonen:






Av alle ting å gjøre i Paris, ville jeg til en kirkegård. Cimetière du Père Lachaise, for å være nøyaktig. Franskmenn gjør mye rart, ihvertfall for døde mennesker. I Norge bruker vi penger på gravstener, men franskmenn... Jeg lar bildene snakke for seg selv:











Batman? Er det virkelig deg?







Hvem kan dette være, mon tro? 




Og selvfølgelig: 






Ok. Nok kirkegård nå. Vi tok, gjett hva, metroen ned til Notre Dame:




Etter å ha kikket litt rundt, gikk vi videre til latinerkvarteret:






Vi fant verdens søteste bokhandel som virkelig var fylt til randen med bøker:







Hyllene var plassert utenpå hverandre, så du kunne dra dem bortover som et garderobespeil. Det var stiger overalt og flerfoldige stabler med bøker. Det luktet gamle bøker og blomster i butikken og jeg ville egentlig flytte inn. Jeg kan godt flytte til Paris bare på grunn av den bokhandelen. Vi måtte til slutt komme oss et sted og spise lunsj og vi tuslet videre inn i latinerkvarteret.




Jada, vi drakk øl og vin til alle måltider. Eller som et måltid i seg selv. Her spiser vi pannekaker.







Vi gikk forbi boder og butikker som solgte alt mulig rart:
















Vi tok enda mer metro:









Vi gikk også forbi en butikk som solgte godteri i søte esker:







Fint, ikke sant? 

Sånn. Jeg legger ut resten av bildene i løpet av to-tre dager, men her ser dere ihvertfall noe av det vi gjorde. Tro meg, jeg hadde reist tilbake når som helst. Åh. Paris.