søndag 30. mai 2010

Kit elsker Paris

Jeg er hjemme fra Paris og jeg er sliten. Paris var fantastisk, jeg hadde det kjempegøy og jeg tok en haug med bilder jeg skal legge ut så snart jeg får lastet dem inn. Nå skal jeg drikke litt vin og late som om jeg fremdeles sitter på et gatehjørnet ved Rue Bac og ser mennesker som løper forbi.

torsdag 27. mai 2010

Dronningen av flyttelass

Innen nå har de fleste fått med seg at jeg skal flytte til Tromsø. Flytte betyr at jeg må pakke. Jeg må pakke ned enda et rom. Enda et kapittel. Når André og jeg flyttet fra Lørenskog til Oslo rant tårene fritt. Stemoren hans så på meg og lurte vel på om jeg ikke ville flytte med ham, likevel. Om jeg gråt fordi jeg gruet meg til å bo sammen med stesønnen hennes. Jeg burde jo vært overlykkelig. Jeg var det. Jeg gledet meg til å flytte inn i verdens fineste leilighet med mannen jeg elsket så mye at hjertet slo sprekker. Tingen er bare at jeg hater å flytte. Hver gang jeg legger bøker i pappesker tenker jeg på Tjernlia. Hver gang jeg pakker vinterjakkene mine i de samme bagene jeg har brukt siden jeg var femten, tenker jeg på Joli. Hver gang jeg pakker ned pyntegjenstander og små bilder tenker jeg på Bjerketun. "Men det er jo noe annet nå? Nå skal du jo flytte til et sted du liker, fordi du selv vil det!". Ja. Det er noe annet nå. Men det hjelper ikke. Jeg klarer ikke skru av minnene og tankene helt uten videre. En kjapp opptelling forteller meg at dette er ca flyttelass nummer tyve. For meg betyr flytting å avslutte noe, og å begynne på noe nytt og ukjent. Det høres jo veldig positivt ut, ikke sant? Virkeligheten er ikke sånn i barnevernet. Ny institusjon, ny familie, nye mennesker som forlanger mer av deg, nye regler og absolutt ingen trygghet eller sikkerhet. Jeg vet jo at jeg ikke skal til et nytt ungdomshjem denne gangen, men jeg kan ikke noe for at hjernen min assosierer pappesker med vondt i hjertet. Og pakke må jeg uansett.

Jeg tusler vemodig rundt på rommet mitt og bretter klær. Ruller jakkene sammen så de skal ta mindre plass. Tar en rask vurdering på hva jeg trenger de neste ukene og hva som skal reise nordover allerede i morgen. Klipper opp store svarte plastsekker som jeg legger rundt maleriene mine. Jeg setter meg på gulvet og når jeg skal legge posen rundt maleriet jeg fikk av broren min klarer jeg ikke holde meg lenger. Jeg hikster og slipper saksen ned på gulvet. Jeg begraver hodet i hendene og kjenner tårene presse seg frem. Jeg gir opp og lar tårene strømme nedover ansiktet mens jeg teiper plastposene fast rundt maleriet. Gjør meg ferdig og begynner på det neste. Jeg holder på til jeg går tom for teip. Tørker tårene og forteller meg selv at dette går bra. Dette kommer til å gå helt strålende.


Jeg gruer meg til det aller siste flyttelasset. Når jeg skal pakke ned absolutt alt. Jeg tror faktisk jeg må få noen til å hjelpe meg. Jeg vet allerede nå at det kommer til å gjøre vondt. Hei, jeg heter Marthe, jeg er et vrak. Nå skal dette vraket bære ting ut i stua. I morgen kjører det flyttelasset mitt til Tromsø. Du vet, nordens Paris. Artig nok sitter jeg på et fly til Frankrikes Paris selv innen den tid. Jeg gleder meg allerede.

Soundtrack: Kanye West - Welcome to Heartbreak  

onsdag 26. mai 2010

Gamle minner og faen jeg har eksamen

Hvor mye forandrer man seg på få år? Hvor annerledes er jeg nå i forhold til hvem jeg var for fem år siden? Jeg tror ikke jeg er den eneste som tenker på disse tingene. Jeg tar frem dagbøker og hilser på 14 år gamle meg og rister litt på hodet. Smiler litt, leser to sider til, rødmer, leser to sider til sukker høyt og smiler mer. Noen sider i dagbøkene får jeg lyst til å rive ut og brenne, for dette her må ingen noengang få lese. Det er forelskelser, flauser, bekymringer og utrolig mange følelser på en gang. Jeg graver videre i esker. Bilder, kjærlighetsbrev, sakspapirer, kvitteringer, mitt første bankkort, tegninger, små lapper skrevet i kjedelige skoletimer. En helt ufattelig samling av ting som en gang i tiden har vært veldig viktig for meg. Jeg har et fotoalbum som er litt scrapbook samtidig. Dere kan jo få se et bilde av den første siden:



Hjelp. Det ene bildet er fra 2003. Jeg blir litt flau og litt glad, samtidig.

Jeg hadde egentlig tenkt til å skrive veldig mye mer, men eksamen henger over meg som et uvær. Jeg kjenner at jeg dør litt. Jeg skal opp om ni timer, og fy faen, jeg skal sette på alt av alarmer og vekkeklokker leiligheten kan oppdrive.

tirsdag 25. mai 2010

Hade da, Jens!

Jeg ligger i senga og leser aviser på nett når telefonen ringer. Jeg vurderer å ikke ta den, men når jeg ser at det er Trygve ombestemmer jeg meg. Det er jeg jævla glad for nå.

Jeg: Morn
Trygve: Heisann, Pants. Hva skal du i helgen?
Jeg: Jeg tror jeg skal noe, men jeg husker ikke hva. Jeg kan sjekke det etterpå.
Trygve: Ok, jeg bare lurte på om du ville være med å reise?
Jeg: Reise? Hvor da?
Trygve: London, for eksempel. Eller Paris.
Jeg: Jeg har aldri vært i Frankrike før.
Trygve: Skal vi dra til Paris, da?
Jeg: Ok. Da drar vi til Paris.

Ja, da drar jeg til Paris. Og hvis dere lurer på hvorfor jeg løper rundt og sier "hade da, Jens!" hele tiden så er det fra den kleine reklamen til Miljøagentene.

Har noen vært i Paris før? For jeg aner ikke hva jeg skal gjøre eller hvor jeg skal gå. Tips mottas med stor takk.

mandag 24. mai 2010

I'm a monster, I'm a killer, I'm a problem that will never be solved.

To a women so heartless. How could you be so heartless?

Jada. Kanye West er en forbanna gjøk. Men herregud, musikken setter meg tilbake til juli 2009, følelsen av fullkommenhet, lykke, og alt ordner seg, bare vent. Welcome to heartbreak. Lord. Where did I go wrong?

Snart flytter jeg. Hansnes. Befolkning: 305.  Dette er galskap, er det ikke?

søndag 23. mai 2010

En helt vanlig dag i kollektivet

Glenruben: duuudududu dididuuu duttuduu
Jeg: Kjeften, ellers tisser jeg på deg!
Glenruben: DUDUDIDUUU
Jeg: Seriøst, jeg må tisse, og jeg tisser på deg!
Glenruben: DUUUUDIIIDUUUU TUTTTUDUUUUU
Jeg: Bare vent, du våkner en morgen så står jeg over deg og tisser!

Med andre ord, Glenruben får århundrets morgen om jeg noensinne gjennomfører truslene mine.

torsdag 20. mai 2010

Hei verden og en oppfordring.

Hei verden.

Jeg ble skrevet ut på tirsdag, som planlagt. Jeg merker at jeg fremdeles er litt skjør. Jeg blir fort redd. Jeg er ikke helt i form enda. Jeg tror det blir bedre. Telefonen er fremdeles veldig skummel, men den er iallefall på.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si, annet enn "hei, jeg er ute igjen, hurra".

Det er sjeldent jeg spør dere som leser bloggen om noe. Jeg vet at mange andre avslutter et innlegg med for eksempel "hva synes dere?" eller "har du noen gang [sett inn det som passer]". Det må være en første for alt. Jeg vil veldig, veldig gjerne høre en fin historie. Noe som skjedde med deg, noe som skjedde med oss, en søt historie om noen du kjenner, en hyggelig opplevelse.. Det trenger ikke være så langt, og du kan fortelle meg om akkurat hva du vil. Kjør på, fritt kommentarfelt! 

søndag 16. mai 2010

Kitty the Brave

"Hvordan har du det i dag da, Marthe?"

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si. Noen ganger kjennes det ut som om jeg er frisk. Som om alt det vonde bare var et mareritt. Klar for alt, bring it on. Eksamen i elleve fag? Null stress. Møte eksen med ny kjæreste? Pfft, som om jeg bryr meg! Uknuselig, ustoppelig, med en føkk it attitude som overgår det meste.

Andre dager kjennes det ut som et godstog kjører gjennom brystkassa. Det kjennes ut som om det ikke finnes trygghet i verden. Noen ganger er alt tomt. Total stillhet. Eller når alt er sårt. Alt blir veldig personlig. En sleivete kommentar. Et blikk. En glemt telefonsamtale. Ingenting er tilfeldig. Alt er med vilje.

Jeg prøver å finne en mellomting. Jeg er ikke der helt enda og det ser ut som det tar litt tid.

Det er mye som tar tid. Alt tar visst tid.

Snart, hvisker jeg til meg selv. Hold ut litt til. Det kommer ikke til å gjøre vondt for alltid. Og snart, snart kommer du til å tro på kjærligheten igjen. Og hvem vet, kanskje du en gang kan høre hele albumet uten å få tårer i øynene. Jeg trekker dyna inntil meg og hvisker ordene som en trøst.

Strobelights and blown speakers
Fireworks and hurricanes

Snart skal jeg skrives ut. Snart skal jeg flytte. Snart skal jeg være Kitty the Brave, enda en gang.

Soundtrack: Portishead - Glory Box

fredag 14. mai 2010

Musikk, akkurat nå

Når Ryan Adams synger "still I see monsters" drar jeg dyna tettere rundt meg. Når jeg hører starten på Unforgiven blir det vanskeligere å puste. Jeg klorer meg fast i musikken. Hjertet hamrer i brystkassa. Jeg har et halvt minne om å kjenne et spurvehjerte mot fingertuppene. Akkurat sånn føles det nå. Musikk som gir meg lyst til å skrike. Artister som setter ord på alt det forbudte. Dette sier vi ikke til noen, Marthe. Dette er vår lille hemmelighet. Stemmer som skriker følelsene mine, kaster de ut mot virkeligheten og gjør alt det vonde litt mindre.

Musikk som gir meg livsmot. Musikk som forteller meg at jeg kan gjøre alt. Musikk som forteller meg at jeg ikke trenger noen andre enn meg selv. Varsko. Eksplosiv glede. Syng som om det er det siste du gjør.

Musikk som gir meg motet til å be folk dra til helvete. Musikk som forteller meg at jeg ikke skal skamme meg. Jeg er enig. Jeg øver meg på å si føkk it. Ikke mitt problem.

Sett deg ned og last ned/ finn/ kjøp Ani DiFranco med Shameless. Kanskje du tar greia, kanskje ikke. Det er en flott sang, uansett. Hver gang noen spør om galskapen, hver gang noen sier "skjerp deg, da", hver gang noen har det der jævla "jeg er skuffet, men jeg vil ikke si det rett til deg"-blikket, hver gang jeg må forklare ting du tydeligvis er for dum til å forstå men som du spør om likevel (din jævla blasfemiske ignorante tåpe av et pretensiøst rasshøl, jeg håper du brenner i helvete)... Hver gang det skjer, får jeg lyst til å spille denne sangen til vedkommende har forstått poenget. Og hvis du leser dette, blir paranoid og tror det er deg, så kunne jeg ikke gitt mer faen.

Ellers går det mye i Robyn - Be Mine, Muse - Map of your head, Pink Floyd - The Trial, Lamb - Gabriel, og en hel del Ryan Adams. Love is hell er ei fantastisk skive.

Hva? Du trodde ikke jeg kunne være innlagt en hel uke uten å blogge om musikk? Jeg gjør ikke noe annet enn å høre på musikk, male, lese og gå små turer. Og er i terapi, selvfølgelig. Legen og den nye (dun-dun-daaa) psykologen tror tirsdag er en bra dag å skrives ut på. Det tror jeg også. Jeg feirer nasjonaldagen i Lillestrøm med kake og iskrem. Og kanskje et flagg. Hurra.

En midlertidig oppdatering, svar på noen få spørsmål og hvorfor jeg ikke har tatt telefonen

13. mai 2010
Det er ikke sikkert du har lyst til å lese dette. Dette er en blanding av notater, tidvis brutte tankerekker, og et forsøk på å forklare noen småting. Det er langt, usammenhengende og et veldig direkte blikk inn i hvordan jeg har det akkurat nå. Med andre ord, ikke akkurat rosenrødt.

Det har vært en del frem og tilbake de siste dagene. Det har ikke vært mulig å få tak i meg på telefon og jeg har ikke sovet i sengen min. Telefonen har vært hjemme og jeg har vært på Ahus. Nå er jeg på Åråsen 2. Jeg vet ikke helt hvor mye jeg har lyst til å si om akkurat det, men det er kanskje like så greit å ta dette her med en gang. Jeg er midt i situasjonen og da er det vanskelig for meg å forholde meg til det. Det virker dog som om noen av dere er litt vel bekymret ettersom at jeg ble etterlyst på facebook og politiet skulle varsles om ingen fant meg. Fordi jeg ikke tok telefonen på 24 timer. For meg blir dette veldig overdrevent og jeg føler meg regelrett uthengt. Folk jeg aldri har truffet engang sitter å leser den oppdateringen på facebook. Fullt navn med link til min profil.

Dette har ikke vært morsomt for noen av oss. Ikke for de som fikk panikk og tenkte at dette var en strålende idè, ikke for vennene mine som har sett det og bekymret seg, ikke for meg som sitter igjen og er såret, og ikke minst for familien min.

Jeg fikk telefonen min i dag. Jeg har aldri hatt så mange ubesvarte annrop eller uleste tekstmeldinger. Jeg gleder meg ikke til å rydde opp i dette rotet og det er virkelig det siste jeg trenger.
Sånn. Ferdig med det, nå legger vi det bak oss.

Men hvorfor var jeg på Ahus?
Jeg trengte et sted med stillhet og omsorg. Jeg trengte noen å snakke med. Kunne jeg ikke fått det hos vennene mine? Innen nå burde det ikke være noen tvil om at jeg er glad i vennene mine. Jeg sier ofte at jeg har de beste vennene i verden. Men desverre er ingen av dem utdannet psykologer eller miljøterapauter. Det kan ikke de noe for, og ikke jeg heller. Ahus har en liten avdeling som heter akuttpsykiatrisk. Der jobber det blant annet psykologer, sykepleiere, miljøterapauter og leger. Jeg fikk tre små tabletter og tilsyn hver halvtime. Kjempekjekt. Jeg ble tatt på alvor og sammen bestemte vi hvordan den neste uken skulle se ut.
Hvorfor trengte jeg stillhet og omsorg? Hvorfor trengte jeg en uke med myke stemmer, psykologer og små hvite tabletter?  And there are many things that I would like to say to you, but I don’t know how.

La oss bryte dette ned i små deler. PTSD. ”Hei, jeg heter Marthe, jeg har posttraumatisk stresslidelse”. Alle mennesker er forskjellige, alle pasienter er forskjellige og alle som har PTSD opplever sine symptomer forskjellig og selvfølgelig, i forskjellig grad. En del symptomer har jeg hele tiden. Flashbacks, for eksempel. Søvnproblemer. Depresjon. Ettersom at jeg har gått så lenge uten behandling har symptomene blitt sterkere, og flere. ”Symptomer” er et fint ord for ”plager”. De siste ukene har jeg vært plaget av tungsinn, melankoli, skyldfølelse og skam. Jeg har skyldfølelse for at jeg er til og skammer meg over å være den jeg er.

Jeg føler at jeg er i veien uansett hva jeg gjør og hvor jeg er. Det hadde vært lettere for alle om jeg ikke var til. I hodet mitt er dette den største sannheten av dem alle. Fordi alt jeg gjør er galt. Alltid i veien. Aldri bra nok. God nok. Dette er hva jeg hører hver dag. Dette er hva jeg forteller meg selv. Dette er ordene jeg har hørt om igjen og om igjen gjennom årene. Dette er følelsen jeg sitter igjen med. Jeg klarer ikke fri meg fra det. Either way you turn, I’ll be there, open up your skull, I’ll be there, climbing up the walls. 

Sorg. Jeg våkner av at jeg gråter. Den umenneskelige jævla tomheten som gnager hull i hjertet mitt. All kjærligheten renner ut. Konstant årvåkenhet. Jeg blir sint for alt. Fort irritert. Redd. Sliten. Nervøs.

Ensomheten. Kroppen verker. Det absurd enorme behovet for kroppskontakt. Trygghet. Jeg trodde jeg kunne løse dette problemet med å bare sove inntill noen, men det er mer komplisert enn det. Jeg kan ikke forklare det. Det handler litt om tillitt, litt om kjærlighet, litt om noe som ikke lar seg beskrive. Ensomheten er noe av det som gjør at jeg ikke sover skikkelig om nettene. Ensomheten presser livsgleden ut av hjertet mitt. River blodårene mine til filler.

Hukommelse. Hippocampus har det ikke helt kjekt om dagen. En klassiker for folk med PTSD er tap av hukommelse. Morsomt nok gjelder det ikke bare hukommelse rundt traumet, men også rundt dagligdagse ting. Noen ting fester seg, andre ting er borte. Noen hendelser står skrevet i stein, men de siste åtte ukene er tåke. Det gjør vondt å tenke på hvor mye som er borte. Det er ikke lett å forklare vennene mine at jeg ikke husker hva i gjorde i går. Vi tok en kaffe forrige uke, sa du? Ja, det var sikkert koselig. Jeg husker kompisen min ble skuffet når jeg fortalte ham at jeg ikke husket hva vi hadde gjort dagen før. Han var opprørt og lei seg og jeg ble til slutt fed up med skyldfølelse for noe jeg ikke kan gjøre noe med. ”Lev med det”, svarte jeg tvert på beskyldningene om å ikke bry meg. Det må nemlig jeg.

Jeg tror det holder med plager for i dag. Jeg kommer garantert til å blogge mer om det senere, men dette begynner å bli veldig langt. Jeg tror jeg har dekket noe av det viktigste. Disse symptomene/ plagene/ tankene/ følelsene har vært en del av livet mitt i flere år. Nå som jeg har gått uten samtaleterapi og medisiner en stund har de tatt over hverdagen min. Jeg gjorde det som var riktig for meg. Jeg oppsøkte profesjonell helsehjelp.

Jeg har snakket med ytterst få mens jeg har vært her så langt. Jeg forsøkte å ringe noen på tirsdag for å fortelle hvordan ting sto til. Jeg ringte en av de jeg bor sammen med for å fortelle hvor jeg var. Jeg har snakket med moren min. Jeg har fått hjelp av André for å få hentet rene klær og telefonen min. Telefonen som jeg vurderer å skru av resten av oppholdet.Jeg trenger ferie. Ikke å bli stillt mot veggen av folk som starter samtalen med at "jeg er skuffet over at du ikke tok telefonen". Litt vanskelig når jeg ikke har telefon.

Sånn. Når jeg blir skrevet ut fra Åråsen, kommer jeg antageligvis til å være litt skjør. Overgangen fra avdeling til virkelighet er alltid litt ubehagelig. Det betyr at jeg kanskje ikke kommer til å være så veldig sosial. Og tro meg, hvis jeg vil prate om innleggelsen, så kommer jeg til deg. Du trenger virkelig ikke ta innitiativet. Jeg ser helst at du lar være. Jeg blogger om det så vi skal slippe den samtalen. Jeg kommer nok til å skrive mer om psykdom og innleggelsen, men det betyr ikke at jeg vil prate om det. Selv om jeg merker at du gjerne vil det. Det blir ofte en diskusjon om hvordan psykiatrien i Norge er, egne erfaringer, og favoritten min: hvordan det påvirker andre at jeg er innlagt. Hvis du ikke skjønner hvor feil dette er, kan jeg ikke forestille meg at jeg vil ha noe med deg å gjøre.

Jeg håper jeg nå har svart på alle spørsmålene som har tikket inn på telefonen de siste dagene. Nå skal jeg nyte resten av ”ferien” min. Hvis det er greit for deg, da.

mandag 10. mai 2010

Føniks og meteorittkrater.

Dette må slutte snart. Hver dag kjennes som ett skritt fram og to skritt tilbake. Jeg kommer meg ikke opp av senga. Kroppen vil ikke. Hodet er for tungt. Jeg graver meg ned under dyna og lover meg selv at i morgen blir alt bedre. I morgen skal jeg orke å gå på skolen. I morgen skal jeg tørre å gå på butikken. I morgen skal jeg ikke isolere meg. I morgen skal jeg sjekke eposten min. I morgen skal jeg ta telefonen hvis den ringer. 


Jeg prøver, ok? Jeg prøver mitt beste å ikke gi opp. Jeg prøver alt jeg kan å stå imot dette. Jeg prøver å tvinge meg selv ut døra selv om jeg vet at jeg gir opp i heisen. Jeg samler sammen regningene i en bunke, selv om jeg ikke har penger til å betale dem. Jeg prøver å fortelle meg selv at dette går bra, selv om det ikke kjennes sånn ut. Jeg forteller meg selv at jeg kommer til å få føniksen på ryggen. Uansett om jeg ikke har råd til den før jeg fyller femti, så kommer jeg en dag til å leve livet med den mest perfekte føniksen verden noensinne har sett, og jeg skal leve med den for alltid. 


One of these mornings
You're going to rise up singing
Then you'll spread your wings

And you'll take to the sky  


For det kan ikke være meningen at det skal være vondt hele tiden. Det kan ikke være sånn at hjertet skal være et meteorittkrater resten av livet. 

En kjappis før leggetid

Dude, det er første gang vi snakker sammen på tre år. Jeg har vondt i kjeften etter å ha vært hos tannlegen. Jeg sikler når jeg snakker fordi jeg ikke har følelser i den tidligere nevnte kjeften. Jeg har på meg joggebukser, det er søndag, jeg har ikke dusja og jeg føler meg like sexy som de narkomane tiggerne som surrer rundt oslo s. Nei, jeg vil ikke ta en øl. Nei, jeg vil ikke ta en kaffe, heller. Nei, jeg vil ihvertfall ikke ta en kjapp en hjemme hos verken meg eller deg. Når jeg tenker meg om, begynner jeg å huske hvorfor det er tre år siden vi pratet sammen.  Ha det bra, ja.

Sånn går no dagan.

søndag 9. mai 2010

Jammen, alle de andre..

Alle de andre har studiekompetanse. Alle de andre har enten fagbrev eller går på universitet/ høyskole/ har jobb. Noen av dem har allerede bachelorgraden i boks. Alle de andre har kontroll på livet sitt. Alle de andre vet hva de vil med livet sitt. Alle de andre, alle de andre, alle de andre...

"Det kommer til å se rart ut på vitnemålet ditt, vet du. Så mange forskjellige skoler"

Hva foreslår du? Hva faen foreslår du at jeg skal gjøre med det? Det blir uansett ett samlet vitnemål til slutt.

"Det ser rart ut med så mye fravær"

Her har jeg løsningen. Noen må komme og vekke meg, kle på meg og hente meg hver morgen. Hjelpe meg inn i dusjen og finne et svart dusjforheng jeg har rundt meg så jeg ikke ser min egen kropp. Mate meg med skje selv om jeg er så kvalm at jeg holder på å kaste opp. Kjøre meg til skolen selv om jeg har om lag femten flashbacks i minuttet og skjelver så tennene klaprer i kjeften. Veldig realistisk og gjennomførbart. Kjør på, liksom.

"Er du ikke bekymret for fremtiden din?"

Mer enn du aner. Men jeg må ta det i mitt eget tempo. Jeg gir litt blanke i om jeg er femti år før jeg er ferdig utdannet. Hva i all verden skal jeg med en utdannelse om jeg er for syk til å jobbe, uansett?

Og hvorfor skal du bestemme hvor lang tid jeg skal bruke på utdannelsen min? Hvorfor er det viktig for deg at jeg "investerer i min egen fremtid"? La meg være en jævla hippie, ok? Livets visdom er viktigere en støvete lesesaler. Alle de andre er så himla normale og tidvis A4 at jeg spyr. Det nytter ikke å sammenligne hva jeg gjør med alle de andre. Det nytter heller ikke å sammenligne hva du gjør eller gjorde, opp mot alle de andre. Hvor langt du har kommet, hvor langt barna dine har kommet, hva du ser for deg, og hva normert tid er.. Vet du, det funker ikke. Ihvertfall ikke for meg. Så la oss slutte å snakke om det.

Ja, jeg er irritert. Ja, det kommer til å gå over. I morgen skal jeg blogge om alt som gjør meg glad, eller noe.

Soundtrack: Weezer - Pork and Beans



fredag 7. mai 2010

Justisminister Storberget på bærtur.

Vår høyt elskede justisminister Storberget er på bærtur, denne gang i Spania. VG har de siste dagene hatt en gjennomgang av barn som har blitt drept eller mishandlet til døde av foreldrene sine. Det er absolutt flott med fokus på temaet, selv om det kanskje er noen andre enn VG som skulle tatt initiativ til det. Om du leser VG i papir eller på nett har ingenting å si, artiklene er slått opp med store bokstaver i rødt og svart. De sørger virkelig for å fange oppmerksomhet. Igjen, veldig bra. Nå har de fått såpass mye oppmerksomhet at Storberget må mene litt og foreslå noe. Noe stort. Noe han kan smelle litt i bordet med. Vi leker ikke justisminister her. Hvertfall ikke mer enn femti prosent av tiden. Storbergets knallforslag er å sende politiet hjem til familier i konflikt for å foreta en risikovurdering. Og siden vi skal slå på stortromma, holder ikke bare å komme på besøk en gang eller to. Her skal politiet inn en gang i uka. Fra VG:

"I Spania har de egne program hvor de har risikovurderinger rundt familier i konflikt. Der har politiet en oppfølgingsplikt overfor familiene i risiko hvor de er forpliktet til å dra på besøk hjem til familiene jevnlig - kanskje en gang i uken - for å sjekke hvordan de har det. Dersom politiet ikke overholder den plikten, går det melding til betjentens overordnede om at det ikke er gjort, forteller Storberget.

- Dette er veldig spennende, og noe vi absolutt bør se på om vi også skal ha i Norge, legger han til." 

Nei, Storberget. Nei, nei, nei. Dette blir veldig feil. For det første er det antageligvis fysisk umulig. Politiet har ikke kapasitet til det. Som justisminister burde jo Storberget ha litt peiling på hvor overarbeidet politiet i Norge er. Jeg ser for meg den stakkars politimannen som skal løpe innom tre-fire familier på en ettermiddag mellom alt annet. "Hei, her er jeg, har noen vondt? Har pappa slått mamma? Har mamma slått pappa? Neseblod? Nei? Ok, ha det bra, sees neste uke!"

For det andre tror jeg ikke det vil gjøre situasjonen bedre. Tvert imot tror jeg bare det ville gjort ting verre i mange sammenhenger. Lurer på hvor kult det er å være ti år og forklare skolekamerater hvorfor politiet er på besøk en gang i uka.  Politiet er ikke, og skal heller ikke være, familieterapauter. Jeg tror kanskje heller det er smart å følge opp barn og familier på et tidligere plan. Det er fint å få hjelp, men riktig hjelp er faktisk enda bedre. Styrk samarbeidet mellom skoler, helsesøster, barnehage og barnevern, vær obs på signaler og ikke vær redd for å si ifra om du bekymrer deg.

Det beste med hele suppa er jo at for å få dette til å gå rundt, vil ikke Storberget inn med mer midler til politiet:

"Vi må skifte fokus, og politiet får heller henlegge andre saker og ta disse."

Flott, Storberget. Nydelig. Jeg mener selvfølgelig at dette er saker som burde prioriteres, men dette blir feil måte å gjøre det på. Lykke til med å få det til, la oss alle håpe at noen setter ned foten før du kommer så langt.

torsdag 6. mai 2010

Ikke sant du har lyst til å bo med oss?

Kollektivet med det rare i har et ledig rom fra første juni. Det ligger en annonse på finn.no som du kan sikle på. Du har så lyst til å bo med oss, ikke sant? Og selvfølgelig på andre siden av veggen min? Det blir så kos atte. Jeg kan vekke deg hver morgen med kaffe og folkeviser på maks volum. Også kan vi drikke masse champagne og spise jordbær. Du kan til og med drikke champagne i badekaret! Eller sole deg på verandaen. Du har kjempelyst til å bo med oss. Vi er snille. Jeg lover.

onsdag 5. mai 2010

Om å flytte til Tromsø, forlate Oslo og litt isbjørn.

Katten er ute av sekken, jeg flytter til Tromsø. Jeg vet ikke når jeg drar, hvordan jeg skal komme meg dit eller om jeg flytter tilbake til Oslo igjen. Jeg tror ikke jeg blir boende i Tromsø resten av livet, men jeg tror et år ute av Oslo kommer til å gjøre meg godt. "Men hva med vennene dine da? Kommer du ikke til å savne dem?" er gjerne refrenget hver gang jeg snakker om Tromsø. Jeg kommer antageligvis til å ringe dere klokken tre på natta og grine fordi jeg savner dere så mye at hjertet er en blodpøl. Jeg har verdens beste venner og la meg gjøre det helt klart med en gang: jeg flytter ikke fra vennene mine. Jeg flytter til familien min. Jeg har ikke bodd i Tromsø på mange, mange år. Jeg tror det er femten eller seksten år siden vi flyttet nedover. Jeg trenger å bli kjent med byen jeg kommer fra. Byen jeg ble født i. Jeg trenger å bade i midnattssol, gå tur i nordlyset og snakke min egen dialekt hver dag, ikke en gang i uka. Jeg vil hjem.

Jeg kommer nok til å være noen helger i Oslo, likevel. Min kjære Geisha har sagt at han vil komme på besøk, og sånt gjør meg glad. Det er klart jeg stiller med sofa eller gjesteseng hvis noen har lyst til å leke turist i nordnorge. Dog, la oss avlive myten om isbjørner med en gang. Nei, vi har ikke isbjørner tuslende rundt i gatene. Eller ute på landet heller. Du får heller ikke kjøpt hval-pølse på narvesen. Sorry, gutta. Men vi har mye annet morsomt. Hval-safari, bukta festivalen, døgnvill, isfiske, flott natur og et helsikes godt uteliv.

Jeg både gruer og gleder meg. Jeg tror jeg vil ha et skikkelig kalas før jeg reiser. Jeg vet ikke. Kanskje ikke? Jeg ser det ann, tenker jeg. Det er litt galskap. Jeg forlater alle vennene mine, byen jeg kjenner så godt, kollektivet med det rare i, Kristiania, Rockefeller, sløve sommerdager i Frognerparken, Le Meo sushi, iskrem på aker brygge, champagne-fylla på en torsdag, gode klemmer fra mennesker som har reddet livet mitt, allsang, uteserveringen på Café Sara og ti tusen andre ting som får hjertet til banke hardere. Og hva forlater jeg det for? En isklump av en by i nordnorge. Men vet du hva, det er min by og jeg elsker den.

Work it harder, make it better, do it faster, makes us stronger, Tromsø; du aner ikke hva som venter deg.

mandag 3. mai 2010

Hei Tromsø

Rundt klokken syv i dag, telefonsamtale mellom min mor og meg selv:

"Du mamma, du veit når æ snakka om å bo to måneda i Tromsø i sommer?"
"Ja kjære, det blir bra"
"Ka om æ bor der et år?"
"Ja, det kan du vel. Det blir sikkert fint."

Ha det bra, Oslo.

Ponni!

Annah ville at jeg skulle skrive om ponnier, og hun var til og med snill nok til å låne meg et bilde av ponnien sin:








Fin, ikke sant? La oss ta noen fakta om ponnier. Ponni er betegnelse på en liten hest med mankehøyde til og med 148 cm. Disse deles igjen inn i kategori 1, 2, 3 og 4 ponni, hvor kategori 1 er de høyeste ponniene. Det finnes mange ulike ponniraser, og noen av de mest kjente er de britiske shetlandsponninew forest-ponniwelsh-ponni og sportsponni. En norsk ponnirase er nordlandshest/lyngshest. Det finnes egne konkurranser kun for ponnier der rytteren ikke kan fylle mer enn 16 år samme år. Hilsen wikipedia. Jeg må innrømme at jeg ikke har så veldig mye erfaring med ponnier, jeg drev mest med fjordhester. Jeg fant igjen noe bilder jeg scannet inn tidligere i år, så her er jeg med Veslemøy:  












Tada! Da er det bare å vente i spenning på neste ønskeinnlegg, la oss håpe jeg får gjort unna resten før 2012. 


Psst: hvis du trykker på bildene, blir de større. Kjekt, sant?

lørdag 1. mai 2010

Ani Difranco - Both Hands

and I am getting nowhere with you
and I can't let it go
and I can't get though 


So now use both hands
please use both hands
oh, no don't close your eyes
I am writing graffitti on your body
I am drawing the story of how hard we tried

hard we tried 
how hard we tried