torsdag 29. april 2010

Når psykdommen tar overhånd

"Er du lykkelig?" 

Jeg er midt i noe som ligner mer og mer på et skikkelig sammenbrudd. Jeg har vært her før, jeg kjenner igjen tegnene, jeg vet hvor dette går hen. Jeg sover ikke om nettene. Jeg blir liggende i sengen i timesvis. I hodet er det enten veldig stille eller totalt kaos. Jeg bryter meg selv ned med dårlig samvittighet og skamfølelse. Hvert hjerteslag slår mer gift ut i kroppen. Jeg skriker lydløst og hver eneste millimeter av kroppen verker av angst, sorg, ensomhet, tungsinn og kvalme. Jeg sovner etter at det har blitt lyst igjen, utslitt, og våkner av mareritt som er vonde å tenke på. Kravler ut av sengen, men kommer meg ikke lenger enn til badet før jeg kapitulerer ved synet av meg selv i speilet. Setter meg ned på gulvet med hodet inntil døra. Jeg drar dynetrekket rundt meg og gråter bittert. Prøver å samle meg selv, "du kan ikke sitte her hele dagen, du må på skolen, du må gjøre oppgaver, du må lese til eksamen, du er bedre enn dette, folk forventer at du skal stå på eksamen" og tanken på hva alle andre vil at jeg skal være får meg til å hyperventilere, jeg blir svett, jeg blir svimmel og jeg legger meg tilbake i sengen og fokuserer alt jeg kan på ikke å kaste opp. Tårene renner og jeg hvisker "jeg orker ikke mer, jeg orker ikke mer, vær så snill, jeg klarer ikke..". Resten av dagen forsvinner i en tåke av enda mer dårlig samvittighet, tapre forsøk på å tenke positivt og en konstant følelse av å aldri være bra nok. 


Psykologen min har vært sykemeldt siden starten av februar. Vi er snart i mai. Litt etter litt faller ting fra hverandre. Det startet med at jeg ikke var så nøye med medisinen min. Jeg var borte fra skolen noen dager. Utsatte oppgaver. Glemte å rydde soverommet mitt. Små, små ting. Problemet er at hvis jeg går litt for lenge uten behandling blir alle de små tingene veldig store, spesielt når alle de små tingene blir veldig mange. Jeg har helt sluttet å ta medisinen min. Jeg husker ikke når jeg var på skolen sist, men jeg vet at det ihvertfall ikke var denne uka. Jeg har ikke gjort en eneste oppgaven og jeg har seks eller syv deadlines på mandag. Jeg har null kontroll på økonomien min. Gulvet på soverommet mitt er fullt av klær, bøker, sko, papir og jeg må snart brøyte plass fra skrivebordet til senga. Jeg har mistet kontrollen over livet mitt. 


Jeg tror ikke jeg har vært så syk siden 2007. Jeg skal nok klare meg gjennom dette, også. Men jeg veit at det kommer til å ta en stund å komme meg på beina igjen. Jeg er på forhånd veldig lei meg for alt jeg kommer til å gjøre, for jeg vet at dette går til helvete. Jeg vet at jeg kommer til å være ødelagt frem til jeg er tilbake i fast behandling, med en psykolog jeg stoler på og som er riktig for meg. Jeg tror bloggen kommer til å få gjennomgå en stund, noe dere kanskje allerede har lagt merke til. Jeg håper dere bærer over med meg. 


onsdag 28. april 2010

Er du lykkelig?

tirsdag 27. april 2010

Gahr gahr gahr

Hei verden. Du er litt teit noen ganger. Men jeg er stort sett glad i deg, likevel. Bare så du vet det, liksom.

mandag 26. april 2010

I wanna fuck you/ right now/ over me

Jeg er vanligvis ikke så glad i mash-ups eller remix, men denne fenget av en eller annen grunn ganske greit. Teksten er totalt NSFW, bare så det er sagt.


Et hjerte av stein

Jeg har visst ikke blogget på noen dager. Vi har hatt fransk frokost og det gikk utrolig bra. Jeg burde helt sikkert slenge opp noen bilder. Jeg burde skrive neste innlegg i serien "verdens beste venner". Jeg burde lese til eksamen. Istedet hører jeg på Seigmen og tenker at jeg har et hjerte av stein.

Soundtrack: Seigmen - Monument

tirsdag 20. april 2010

Verdens beste venner

Jeg har verdens beste venner. Virkelig. Livet mitt hadde nok vært ensomt og tomt uten dem. Jeg blogger kanskje ikke så ofte om dem, men jeg er utrolig glad i dem, alle sammen. Så jeg tenkte dere kanskje ville hilse på noen av dem:

Her er Tor-Arne, broren min. Han er ganske kul:

Vi gjør mye rart sammen. Vi pleide å smugrøyke sammen, ved Blaker skanse. Vi satt på en kanon og snakket om alt vi drømte om og alt vi skulle bruke livet vårt til når "vi ble voksne". Vi spilte piano og jeg sang høyt og skjærende. Det gjør vi faktisk enda. Etter noen øl gjør vi enda mer rart, som når han lagde under-cut på meg. Det ble skeivt, men vakkert.
 

Andre ganger lager vi reklamer:
 Melk, noen?
 øhm. Ja.



Snakker om skeiv, her er vi i homoparaden. 2006, tror jeg vi kom fram til at det var.
Og se her; han kan til og med danse!

Broren min er sammen med Stian, og de er veldig søte sammen. Dette er det beste bildet jeg har av dem, og jeg kommer til å få så jævla tyn for å legge det ut:

Bildet er tatt på bursdagen min og de var fantastisk nydelige, synes dere ikke? Vi var ute på rangel forrige helg, og sånn så det ut:

Tor-Arne, Bjørnar, Kristoffer og Trym. Herlige gutter.
Vi er mye sammen med Elise også. Elise og jeg ble kjent når jeg bodde i Ski. 

Elise har vært med på mye av galskapen
Dette bildet er tatt på Champagne-vorset til kollektivet med det rare i. Jeg burde jo kanskje la dere hilse på resten av kollektivet? Vi starter med kona mi. Kona mi heter Timo og er ganske heit:
 Hun er snill og hjelper meg med mye rart. Blant annet farger hun håret mitt:

 Vi bor sammen med Glenruben. Glenruben er sånn data-mann og er stuck med å fikse laptopen min (som skal døøøøøøøø). Her er Glenruben og jeg på Palace:

Timo og jeg tuller mye med Glenruben, spesiellt om han er stressa og spiller WoW. "Gleeeeeenruuuuuubeeeeeeeen, se nå da, se-se-se!" roper vi og hopper rundt i undertøy. Glenruben er tøff og skal sykle til føkkings Nederland i sommer.

Sistemann i kollektivet heter Syver og er aldri hjemme. Han er sikkert to meter høy og spiser bare Fjordland. Vi liker Syver veldig godt, så det er trist at han skal flytte. Her er kollektivet på harry-tur i Sverige.

 Er det ikke fine gutter jeg bor sammen med?
Vi har et femte medlem i kollektivet, nemlig (dun-dun-daaaaa): Dragen!
 Vi hadde julebord i desember. Det var utrolig koselig:

Vi har også hatt fransk frokost:




Før Syver kom hit, pleide Morten å bo her. Jeg har blogget om han før, men jeg kaller ham ofte Geisha. Morten og jeg har lange kvelder på rødvinsfylla, og ikke så lange kvelder på tequilafylla. Her er Ephie og Geisha i akjson:


 Morten er sammen med Magnus. Magnus er også ganske kul, og han har god musikksmak.


 Jeg har en annen kompis som heter Trygve. Han er hard-core Pink Floyd fan og stiller opp når jeg trenger ham. Han er en av de jeg prøver å lage mer plass til i livet mitt:



Vi har stjålet skilt sammen på fylla, han har tatt meg imot midt på natta og han skal ta den transsibirske jernbanen.

Det er ytterst få jeg skriker "din jævla skløtte" til hver gang de ringer, men stakkars Are får høre både det ene og det andre.




Jeg har flere gode venner som forhåpentligvis dukker opp i neste innlegg, men nå skal jeg løpe av gårde å møte en av dem: Luke er smart, snill, en helsikes god venn og han betyr veldig, veldig mye for meg. Så dagens siste bilde er av han:

mandag 19. april 2010

Where the hell is Matt?




 Jeg får klump i halsen og blir litt våt i øynene av denne filmen. Herregud, jeg trenger å reise.

søndag 18. april 2010

We are accidents, Waiting to happen

Jeg våkner først klokken syv, men det er søndag så jeg snur meg og sover videre. Trym banker på klokken elleve, "jeg må gå nå", jeg ligger i senga og gnir meg i øynene. "Mhm, kom hit så får du en klem først" sier jeg og setter meg opp. Jeg blir sittende til jeg hører at han går ut ytterdøra, så legger jeg meg ned igjen og sover tre timer til. Jeg våkner av at noen går rundt i leiligheten, etterhvert begynner Glenruben å støvsuge og jeg tenker at det er på tide å våkne nå. Jeg kler på meg en t-skjorte og joggebukser og setter på en kanne kaffe, rydder litt, legger seks egg i kasserollen og mens eggene koker tar jeg meg dagens første røyk over en kaffe med Glenruben. Nikotinen røsker litt i lungene, men det er greit. Dagens første pleier å være sånn. Vi går inn og jeg tar av eggene. Jeg drikker mer kaffe mens jeg lager eggesalat. Radioen står på og jeg kjenner det først i nakken. Så kommer kriblingene i knærne. Jeg klemmer litt for hardt rundt det ene egget og det flyr skall og biter av egg utover hånden min og kjøkkenbenken. "Nå tuller du fælt, Marthe" hvisker jeg. Jeg fortsetter med salaten mens jeg har hundre flashbacks i sekundet. Jeg gjør meg ferdig og glemmer helt salt og pepper, men det gjør ikke noe. Jeg må bare blir ferdig så jeg kan sette meg ned. Glenruben kommer inn og sier noe jeg ikke får tak i, så jeg antar at rikitg respons er å smile og si "Ok", og han forsvinner ut døra. Jeg legger folie over bollen med eggesalat, setter den i kjøleskapet og rydder det jeg husker at jeg har brukt. Jeg fyller opp koppen med enda mer kaffe og setter meg på rommet mitt. "Også puster vi med magen, tell til fire, virkeligheten er den du kan ta og føle på, kom igjen nå, pust-pust-pust". Jeg legger hodet ned på skrivebordet og kjenner den kalde bordplata mot kinnet mitt. "Just 'cause you feel it doesn't mean it's there" hvisker jeg langsomt til meg selv. Jeg løfter hodet og stryker håret vekk fra ansiktet. Jeg setter albuene på skrivebordet og begraver ansiktet i hendene. Jeg blir sittende sånn til jeg puster normalt igjen. Jeg åpner øynene jeg ikke var klar over at jeg hadde lukket. Når kroppen er rolig igjen reiser jeg meg for å hente mer kaffe. Verden stopper ikke bare fordi du ser den i reprise, tenker jeg og smiler. Sånn går no dagan.

Soundtrack: Radiohead - There There

fredag 16. april 2010

Harder, better, faster, stronger

Noen ganger må man bare minne seg selv på at "hei frøken, opp og hoppe, det er sol ute og du skal stå på eksamen, uansett hva norsklæreren din tror". Jeg puster dypt ned i lungene og holder en hånd på hjertet, den andre fester grepet rundt skrivebordet, mens jeg hvisker til meg selv at dette går bra. Reiser meg sakte og tusler ut på kjøkkenet. Kaffe, sigaretter og noen alvorsord om fremtiden. Trikset er å finne ut hva som får meg til å holde det gående. Svaret er klart: Kanye West - Stronger, høye hæler og solbriller.

Visst faen skal jeg stå på eksamen. Jeg fikk faen meg sekser på den engelske fremføringen om massemedier. Jeg fikk fem på tentamen i samfunnskunnskap.

"Let me hear you scream if you want some more
Like uhh, push it, push it
Watch me work it, I'm perfect
"

For faen.

Mareritt

Noen mareritt er irriterende. Noen mareritt er skumle. Noen mareritt er skikkelig ekle eller kvalmende. I natt hadde jeg et mareritt jeg ikke helt klarer å sette ord på. Ordene finnes ikke.

Mareritt om skumle dyr er helt greit. Mareritt om å stryke på eksamen er også greit. Men mareritt om menneskene i livet mitt er ikke greit. Jeg drømmer at en etter en snur seg mot meg og at alt er min feil. Jeg drømmer om en fest hvor alt går til helvete og alle er sinte og sure. Så jeg våkner og tror et øyeblikk at jeg fremdeles står på kjøkkenet og holder fast i han jeg var glad i, jeg tror det brenner på loftet og jeg må gjemme pistolen før mamma kommer hjem. Følelsen sitter i kroppen resten av dagen. Jeg ser folk jeg kjenner og prøver å ikke la marerittet farge det jeg tenker om dem, men det hender det er litt vanskelig. Så om jeg er litt avvisende, så bær over med meg. Det er bare det at du prøvde å drepe meg mens i jeg sov i natt.

onsdag 14. april 2010

Mer ønskeinnlegg

Jeg sa jo jeg skulle skrive mer om ting jeg har lyst til å gjøre, men ikke gjør. Jeg har tenkt en del på det de siste dagene og kommet frem til noe som er litt fint. De tingene jeg har lyst til å gjøre, men som jeg ikke gjør likevel er som regel negative uansett. Jeg dytter ikke folk foran t-banen, jeg klapper ikke til hun jævla kjerringa som sniker i køen på bunnpris, jeg spytter ikke på lærere jeg ikke liker og jeg prøver mitt aller beste på å ikke eksplodere på "teite" folk.

Men jeg forteller hun jævla kjærringa at det kanskje ikke er hennes tur, selv om hun blir furt av det. Jeg har spurt lærere om de er sikker på at de valgte riktig yrke, og jeg har også fortalt et par av dem akkurat hvor jeg mener skapet skal stå. Jeg prøver å prate med folk, selv om de er teite, men det hender jeg bare må gi opp, si rett ut at "dette funker ikke for meg" og gå. Det hender jeg ikke klarer å passe tunga og da flyr det eder og galle, men det får bare være. Livet er for kort.

Jeg prøver i det hele tatt å gjøre alle tingene jeg har lyst til. Både ting som må planlegges og ting som bare faller meg inn. Jeg har isbadet, dertil naken. Jeg har reist på hyttetur midt i et flyttelass, jeg har vist rompa mi til kongen, jeg har prøvd flere forskjellige studieretninger, jeg har hatt en tiger på fanget, danset i regnet i singlet og undertøy til gamle klassikere av Prince. I jula reiste jeg til Cardiff, på ca tre dagers varsel. Jeg har rømt fra uttallige instutisjoner, psykiatriske avdelinger/ behandlingshjem og familier med et ekstra skift i sekken og en femtilapp i hånda. Jeg hadde aldri før følt meg så.. levende. Jeg har vært fire år på Roskilde, jeg har turt å slippe meg selv løs, jeg har elsket noen og blitt elsket tilbake, jeg har elsket noen og fått hjertet mitt knust, jeg har rømt fra forhold som gikk på helsa løs, ringt noen en tirsdagsmorgen og sagt unnskyld for alt sammen, stjålet ølglass, spist stekte larver, hatt 10-12 piercinger, tattovert meg etter 20 minutters betenkningstid, tatt det ekstra steget og kysset noen jeg ikke burde kysse, jeg reiste til københavn med Blitz for å kjempe for ungdomshuset og i dag søkte jeg 12 forskjellige steder i Sverige. Fordi jeg hadde lyst til det.

Jeg har lovet meg selv å leve mer. Hvis du virkelig har lyst til å gjøre noe, som ikke skader deg eller noen andre, så bare gjør det. Du lever bare en gang, og ingen andre kan realisere drømmene dine for deg. Utfordre deg selv, tør å slippe deg selv løs og ikke være feig. Den gangen jeg følte meg mest feig fikk jeg tattovert livsmottoet mitt på armen. Jeg angrer fremdeles ikke. Kom igjen nå. Ikke bare drøm om å gjøre ting. Gjør det!


Soundtrack - Sigur Rós - Hoppipolla

tirsdag 13. april 2010

Litt om kjærlighet, mest om flashbacks

Hei verden. Jeg har tidligere blogget, dog på livejournal, om hvordan flashbacks påvirker virkeligheten og hverdagslivet. Noen ganger skal det ingenting til for å utløse dem, de bare er der. Andre ganger havner du i situasjoner hvor du ikke kan unngå det. Fordi du kan ikke styre hvordan folk utvikler seg. Du kan ikke styre at folk er like hverandre. Og i tillegg vet jo ikke andre mennesker at de ligner noen de ikke burde ligne på. Det blir litt vanskelig, sånn sett. Det går jo ikke ann å kreve det av noen. "Hei du, ikke vær sånn, du minner meg om noen jeg ikke liker å tenke på". For en kjip ting å si. "Du, ikke hold hånden din sånn når du argumenterer for noe, du er så lik en jeg kjente en gang". Virkelig, man sier ikke sånt til folk. For selv om det er andre mennesker som utløser det, og selv om jeg har flashbacks om folk som gjorde kjipe ting mot meg som jeg ikke fortjente, så er det fremdeles mitt problem. Jeg prøver å ikke ta med meg fortidens problemer inn i fremtiden. Jeg prøver å ikke kjefte på folk som minner meg på kjipe ting, selv om jeg tidvis bare må unnskylde meg og se en helt annen vei. Og det jeg helt egentlig kanskje vil frem til er at i kveld er litt vanskelig, fordi jeg traff noen som gjorde fortiden litt mer virkelig. Jeg ble minnet på noe jeg ikke ville huske.

Det går nok bra. Noen store kopper te og antageligvis noen sigaretter, litt mumling for meg selv og la oss forbanne universet samtidig, og etter det så går det nok helt fint.

Soundtrack: Coldplay - Fix You

mandag 12. april 2010

Sjukling

Jeg skulle visst ikke ha blogget om hvor lykkelig jeg er, for da ødelegger man det. Det er strålende vær, men jeg orker ikke gå ut. Jeg har nemlig klart å bli syk. I går hadde jeg feber og kaldsvettet, trodde jeg skulle koke ihjel og tilbake til dyne + pledd + ulsokker. Kroppen får ikke helt bestemt seg, med andre ord. I dag våknet jeg særdeles sjarmerende, med blod rennende nedover haka og tenkte "oida. dette er ikke bra, er det vel?". Neseblod, gitt. Så nå tusler jeg rundt hjemme med smertestillende/ febernedsettende, en papirdott i hvert nesebor og dorull i hånda. Joggebukser, håret i alle retninger, tv og kaffe. To dager før prøve-eksamen. Murphy's law, ikke sant?

lørdag 10. april 2010

Lykkeligheten

Selv om det kanskje ikke virker sånn hele tiden, er jeg ofte lykkelig. Irriterende lykkelig. Jeg synger og danser mens jeg lager mat, jeg klemmer på kollektivet og fniser når de kommenterer hvor glad jeg er. Noen ganger tror jeg brystkassa kommer til å eksplodere av lykke. Det går ikke ann å putte så mange gode følelser i en kropp. Det sitrer i blodårene og hjertet slår i takt med musikken og jeg smiler så stort at snart faller vel tennene ut av munnen. Så selv om jeg skriver om mye faenskap her på uforutsettehendelser, så er det ikke slik at jeg gråter meg i søvn hver kveld eller at jeg går gjennom livet med konstant vondt i hjerterota. Noen ganger, som i dag, er det helt motsatt. Og nå skal jeg ut på nye eventyr. Smilende, dansende og lykkelig.

fredag 9. april 2010

Goodbye, blue skies

Noen dager, som i dag, er det viktigste å puste.

mandag 5. april 2010

Om å slette musikken jeg elsker.

Kanskje jeg burde forklare hva musikk gjør med meg før jeg skriver dette innlegget, men jeg får det ikke til. Den korte oppsummeringen er: jeg har bokstavelig talt mistet fotfestet på konsert og knekt sammen. Jeg har måttet stoppe en bil fordi jeg måtte kaste opp. Feil sang på radioen, liksom. Jeg har gått fra utesteder fordi jeg ikke takler fulle folk som synger favoritt-låtene mine. Jeg har seriøst vært få sekunder fra å gi Kurt Nilsen en rett høyre.

Musikk får meg til å huske ting jeg hadde glemt. Eller minne meg på ting jeg kanskje helst skulle ha glemt. Noen sanger sitter fast i personer. Det er akkurat sånn det ser ut i hodet mitt. Som en merkelapp du finner på klær. Jeg har sanger som minner meg om de fleste viktige personene i livet mitt. Eller om en situasjon, eller en periode. Elton John Can you feel the love tonight er broren min. Det samme gjelder Your song. Vi har spilt og sunget disse låtene i så mange år nå. Sjur er veldig mye The Aller Værste og en del Leonard Cohen. Mamma bor i Melissa Etheridge albumene mine. Jeg var en gang forelsket i en som gjør at Muse Muscle Museum gjør litt vondt noen ganger.  Pink Floyd The Wall er mye Bjerketun og litt andre steder. Sigur Rós  Ágætis byrjun er også mye Bjerketun, men samtidig sommer 2005 på brygga. Frøken Stokkefot er RHCP universally speaking og en del Ani DiFranco. Helge er Thomas Dybdahl Henry. Siri er gnom trøst. Kanye West Stronger er sommeren 2008. Jeg kunne sikkert skrevet enda mer, og nevnt artister, låter, folk og situasjoner men dere har sikkert tatt poenget innen nå.

Det høres fint ut, ikke sant? Hvis du savner noen kan du bare sette på en sang, også er de liksom litt mer hos deg. Det burde jo være en fin ting at det ligger minner i musikk. For meg er det tidvis både slitsomt og plagsomt. Jeg har nå gjort noe veldig, veldig ulikt meg selv. Jeg har slettet et av verdens beste album, noensinne, fra maskinen. Det høres ikke så drastisk ut, gjør det vel? Jeg kan jo bare laste det ned eller finne låtene på spotify. For meg har det vært en litt overveielse. På denne måten slipper jeg ihvertfall at låtene dukker opp når playlisten står på random. Jeg bare tåler ikke å høre akkurat de sangene frem til eksamen. Jeg blir helt kake i hodet hver gang jeg hører dem. Alt bare raser sammen og verden blir tåke. Så da er det kanskje like så greit å slippe. Vi får se hvor lang tid det tar før jeg angrer. Jeg har fått spørsmålet tusen ganger før; men hvis det gjør så vondt, hvorfor hører du på musikken da? Fordi selv om enkelte låter får meg til å holde pusten, så frigjør de samtidig noe i meg. Noen har tatt alt det hjelpesløst vonde rotet som sitter midt i det råtne hjertet mitt og satt ord på det for meg. Noen har skrevet følelsene mine om til noter. Det er veldig, veldig fint og kanskje egentlig helt fantastisk. Men jeg kan ikke høre disse sangene nå. Jeg kan ikke grave meg ned i disse minnene akkurat nå. Jeg får legge det inn på nytt en annen gang.

Jeg har aldri gjort det før. Jeg har aldri slettet et album eller kastet en cd som jeg har vært så utrolig glad i. Det må visst være en første gang for det også.

søndag 4. april 2010

Reiselyst

Jeg har skrevet om det før. Jeg har snakket om det før. Og jeg kan ikke telle hvor mange ganger tanken har streifet meg, opprørt meg og beroliget meg. Jeg skal flytte fra denne byen. Jeg skal muligens flytte fra dette landet. Det hender jeg lurer på om jeg noensinne kommer til å slå meg til ro et sted, eller om jeg alltid kommer til å flytte rundt. Livet er langt og jeg trenger ikke bestemme meg enda. Men jeg trenger mer en dette. Jeg er ferdig med denne byen og en god del av menneskene som bor her. Det høres ikke pent ut når jeg sier det høyt, men det finnes mange ubehagelige sannheter der ute. Dette er bare enda en. Det var ikke særlig godt når jeg måtte godta det selv. Men nå gleder jeg meg. Så da er det bare å sette inn høygiret og krysse fingrene for at jeg står på alle eksamener.

Jeg flytter fordi jeg trenger å se mer av verden. Jeg flytter fordi jeg tror jeg blir et rikere menneske av det. Jeg tror jeg opplever mer, lærer mer og får minner for livet. Jeg flytter fordi jeg føler meg feig om jeg ikke tør å satse på meg selv. Om jeg ikke flytter, kommer jeg til å hate meg selv resten av livet. Jeg forstår meg ikke på folk som ikke griper sjansen til å studere i et annet land om de får den. Jeg sier ikke at det er noe galt i det, men jeg forstår det ikke. Kroppen min verker etter å gå i nye gater. Ørene lengter etter å høre nye språk. Jeg gleder meg til å gå meg bort i en ny by. Jeg trenger dette. Jeg må realisere drømmene jeg har hatt siden jeg forsto at ikke hele verden var Norge og at vi bare lever en gang. Jeg flytter ikke fordi jeg ikke elsker vennene mine eller familien min. Jeg flytter fordi jeg tror det er mer å elske. 

fredag 2. april 2010

Ønskeinnlegg

Anonym spurte om ting jeg har lyst til å gjøre, men ikke gjør. Jeg kan sikkert skrive mer om det senere, men på toppen av liste troner en intens lyst til å skrike ting som kan ikke du bare ta løpefart og hoppe baklengs rett inn i det svarteste hælvete! og andre ulumskheter. Jeg har veldig lyst, ganske ofte men gjør det utrolig sjeldent. Jeg teller til noen-og-hundre og tar meg en øl istedet. Og som regel minst tre sigaretter.

Statusoppdatering

Gjesten har dratt tilbake til landet som egentlig bare er en jævla stor fuktskade, det er sol i Oslo og kaffen er på kanna. Det er antageligvis den kjappeste og beste oppsummeringen av hvordan ting er akkurat nå. Jeg har tre dager igjen med ferie og jeg vet ikke helt hva jeg skal fylle dem med. Antageligvis mye søvn, litt kaffe og lesing av enda flere bøker jeg har liggende på nattbordet. Men hei, hvis dere har gode forslag, kjør på!

Og forresten, kan ikke noen av dere sette opp en sånn for den norske regjeringen? Det hadde vært så kjekt.