tirsdag 30. mars 2010

Hei verden

Det har vært lite aktivitet her de siste dagene. Jeg har litt dårlig samvittighet, men jeg trengte en pause. Dagene rusler videre. Jeg leverte inn særemnet et par timer før fristen og jeg tror ikke det gikk så bra. Jeg var så sliten og trøtt at jeg glemte å legge ved litteraturlisten og det er ingen god start. Men så lenge jeg får stå-karakter er jeg egentlig fornøyd. Jeg pleier vanligvis å forvente mye mer av meg selv, men jeg har nådd det stadiet hvor det har blitt litt "føkk it, bare la meg ta eksamen". Satser på at jeg gjør det bedre de siste ukene nå. Jeg tenkte jo at jeg skulle være flink student og gjøre en del oppgaver selv om jeg har påskeferie. Men da er det jo litt kjipt at oppgavene ikke ligger på Fronter. Urgh.

Men påskeferie sa du? Jeg kan ikke huske sist jeg slappet av med så god samvittighet. Jeg våkner klokken syv, snur meg rundt og sover fire timer til. Sånt er nok til å gjøre meg lykkelig. Leser aviser i senga med en kopp kaffe. Spiser banan og yoghurt til frokost. Drikker litt mer kaffe og blar noen sider i Virginia Woolf's To the Lighthouse. Nå og da leser jeg små sitater høyt for gjesten min. For jeg har jo besøk fra Cardiff. Hele besøket har vært planlagt, avlyst, vurdert og egentlig hengt i løse lufta en god stund. Men nå er han her og vi er turister i Oslo sentrum. Vi har vært på fest og på Kristiania. Han overlevde en samlet rooster-gjeng på fylla og det er en liten bragd i seg selv.


Men nå er det tilbake til WW2, nynorsk og andre ting jeg egentlig mener er helt ok å lese om, jeg er bare litt lei. Jeg burde egentlig ikke klage, for vi har sol i Oslo og jeg har påskeferie. Som jeg planlegger å utnytte hvert eneste sekund av. God påske!

fredag 26. mars 2010

ég flýt um í neðansjávar hýði

Klokken er langt over leggetid og jeg har et temmelig halvhjertet forsøk på å rable ned siste rest av særemnet. Jeg drikker kaffe til jeg blir kvalm og bokstavene svimler foran øynene mine. Jeg har mest lyst til å mose hele laptopen med printeren som står ved siden av meg. Jeg lener pannen min mot skrivebordet og hvisker "kom igjen, tre sider til. Du klarer ihvertfall to. Minst". Jeg tar en pause og tasser ut på verandaen. Tenner meg en røyk og skrur på ipoden. Sigur Rós - Svefn-g-englar. Jeg setter kaffekoppen på stolen og legger meg rett ned. Håret ligger som en vifte under meg. Jeg blåser store nikotinskyer og lar tommelen følge hjulet på ipoden. Absolutt maks volum. Jeg snur hodet litt mot venstre og kjenner vinden mot ansiktet. Det er fremdeles mars og vinden er kald, men det gjør godt. Jeg lar musikken fylle hele meg og presser venstrehånda mot brystkassa. Et lite hikst slipper unna munnen min og jeg knytter neven enda hardere. Jeg blir liggende til sangen er ferdig. Jeg reiser meg og knuser røyken i askebegeret. Puster dypt inn og ut tre ganger og tømmer resten av kaffen tvert ned i halsen.

Fordi det nytter ikke å gi opp. Og om jeg ender med å levere et halvferdig særemne, så har jeg ihvertfall levert. Jeg gir i det minste ikke opp. Aldri i verden.

Og du, hvis du ikke har hørt om Sigur Rós før, så gjør deg selv en tjeneste: let det opp på youtube. Musikken er noe av det vakreste jeg vet om, og jeg elsker musikkvideoene.

tirsdag 23. mars 2010

Akkurat nå:

Akkurat nå er jeg lei av:

  • At det er tre år queue når jeg spiller WoW. Altså, jeg vil gjøre en spesifikk ting i spillet, men det er ikke nok andre som melder seg på, så jeg må vente til vi er nok folk. Frustrasjon.
  • Wintergrasp = Omfg, lolz0rs, tanks go where? 
  • Særemnet mitt. Blargh.
  • Diverse andre skoleting
  • Jonathan fra Spotify.
  • NAV. Åh seriøst, jeg gidder ikke begynne engang.
  • Mareritt. Det slår ikke feil.
Akkurat nå har jeg veldig lyst:
  • På et kamera
  • På iskaffe
  • Til å gå i høye sko
  • På en røyk
  • På en stor kosebamse som kan bo i senga mi.
  • Til å møte gode venner og ta en øl
  • Til å reise på ferie til Polen. 
  • Til år reise på ferie i det hele tatt.
Akkurat nå gleder jeg meg til :
  • Påskeferie. Oh yes.
  • Å møte kusinen min på fredag. Jeg har ikke sett henne siden jul.
  • Hele skoleåret er ferdig. Jeg er ganske ferdig med Kongsskogen nå. 
  • Grilling i Frognerparken.
  • Bading på Sognsvann
  • Iskrem på brygga
  • Løvetann og syriner

Og mens været lysner og dagene blir lengre, blir hjertet mitt sterkere og lettere. Jeg tror snart jeg er ferdig med dette her. Love is a battlefield synger Pat Benetar. Jeg er helt enig, men denne krigen er over og fredsavtalen er signert. Nå er det på tide å snøre støvlettene, nye eventyr venter. Vil du være med, så heng på. 

søndag 21. mars 2010

A seven nation army couldnt hold me back

Hei verden. Noen ganger må man bare sette seg på sengekanten, samle seg og si høyt til seg selv at "jeg kan gjøre dette". For faen.

fredag 19. mars 2010

Dårlig humør og pengemangel.

Noen ganger blir jeg så utrolig frustrert. Akkurat nå handler det om penger. Og det faktum at jeg ikke har penger. Fordi NAV er teit. Jeg har lyst til å legge meg under dyna og ikke stå opp igjen. Men det går liksom ikke, det heller. Strøm er dyrt. Mat er dyrt. Frogner er dyrt. Alt er dyrt. Urgh. Jeg skal spise middag, og deretter i bursdag. Hvor jeg skal drikke vann hele kvelden, fordi øl er dyrt. Middagen min er en boks tomater, linser og kikerter. Ohm nom nom, så godt det er. Hvem faen er det jeg prøver å lure. Det smaker kattepiss, men det er det jeg har. Jeg skal egentlig i bursdag i morgen, men vi får se. Sånn. Litt frustrasjon ute av systemet. Det er luksusprostituert som lønner seg, sa kompisen min. Jeg tror ikke det, svarte jeg. Men noen ganger begynner jeg å lure på hva folk på trygd skal gjøre for å klare seg.

tirsdag 16. mars 2010

Om kjærlighetssorg, det neste steget og kontaktannonse

Det høres kanskje litt banalt ut, men veit dere, jeg er dritt lei av å ha kjærlighetssorg. Jeg er lei av å våkne av at jeg skriker navnet hans midt på natta. Jeg er lei av å våkne med tårer i øynene fordi han ikke er her. Jeg har snart brukt ett år på å kommer over han. Vi har vært himla mye frem og tilbake, det har vært fantastisk og helt jævelig og et sted i hjertet mitt er det noe som verker når jeg tenker på at det ikke skal være oss. Jeg husker veldig godt første gangen jeg så han. Hjertet hoppet over et slag og jeg mistet pusten. Jeg rødmet litt og prøvde å være kul med en øl i den ene hånda og røyken i den andre. Hvisket til kompisen min "hvem er han med den røde skjorta?". Utover kvelden pratet vi mer og jeg tenkte "ikke gi alt med en gang, prøv å holde igjen litt". Lettere sagt enn gjort. Jeg ble hodestups forelsket, mistet fatningen og skjønte at dette er farlig. Uka etter så vi "Mannen som elsket Yngve" på kino. Vi sendte tekstmeldinger til langt på natt og timene på skolen gikk aldri fort nok. Sommerfugler i magen, klamme hender og store smil. Jeg bodde mer på lørenskog enn hjemme. Det var umulig å ligge tett nok inntil hverandre, det var umulig å holde hender hardt nok og vi kysset hverandre til vi fikk såre lepper, begge to. Jeg forsto etterhvert at denne gutten leser meg som en åpen bok, han forstår meg og jeg er avhengig. Det er visst fremdeles sånn.

 Men nå er det nok. Det er på tide å reise seg fra støvet. Han vil ikke være kjæresten min. Jeg husker den første gangen det ble slutt og folk spurte "hvem gikk fra hvem?". Da var det jeg som gikk fra han. Han ba meg aldri om å bli. Så hver gang vi prøvde på nytt, lå det som gift i bakhodet mitt. Uansett. Hvem som gjorde hva, er ikke poenget lenger. Det teller ikke. Det har faktisk ingenting å si. Vi skal ikke være kjærester mer, uansett. Jeg må gå videre. Selv om det er vanskelig. Så jeg tror jeg skal gjøre som jeg alltid gjør; vi tar løpefart og hopper rett inn i det. Jeg følger jo selvfølgelig rådene jeg får fra vennene mine, som denne gangen ender i en kontaktannonse. Her, på bloggen. Dette er jo selvfølgelig mest på tull og for å ha det litt morsomt. Bloggen har vært ganske seriøs og preget av at livet er vanskelig i det siste. Da er det på tide å fjase litt! Jeg klarer ikke skrive den alene, så jeg satser på innspill fra dere alle sammen. Så langt har Ephie kommet med "Søker høy, mørk greker, innsmørt i olivenolje og med en intens allergi for klær". Uhm ja. Som sagt, åpent kommentarfelt!

mandag 15. mars 2010

Verdens beste kjærlighetssang

Jeg har prøvd å skrive litt om det før, men det er lenge siden. Verdens beste kjærlighetssang. Sangen som er kopiert så hardt at folk tror kopien er originalen. Nei, jeg snakker ikke om Hallelujah. Sangen som en del mener handler om selvskading, og det kan godt hende. Jeg tror sanger om det du vil at de skal handle om. Ingen kan fortelle meg at "Don't forget me" av RHCP handler om noen andre enn Mia. "I just want you" av Ozzy handler om en gutt jeg var forelsket i på ungdomsskolen. Sånn er det for alle. "Hurt" av Nine Inch Nails handler om kjærlighet. Det er verdens beste kjærlighetssang, for meg. And you could have it all, my empire of dirt. Det stikker litt i brystkassa når jeg hører starten. Det brenner litt i ansiktet når jeg hører stemmen Trent Reznor. Noen ganger må jeg holde pusten når han synger "you are someone else. I am still right here". For det er helt sant. 


Og her må jeg stoppe. Jeg klarer ikke skrive resten av denne teksten. Det blir bare rot og tull, usammenhengende, sårt og veldig, veldig personlig. 


Jeg husker fremdeles når jeg sa dette: 
Du kan få det. Alt sammen. Hele meg og alle mine eiendeler. Jeg er kanskje ikke slående vakker og jeg kommer med en god del bagasje. Jeg har en hel haug uvaner og noen ganger er jeg så teit at jeg ikke begriper det selv heller. Men for hva det er verdt så er jeg klar for å gi alt jeg har, til deg. Det mest verdifulle jeg har. Hele hjertet mitt. Jeg elsker deg.  

fredag 12. mars 2010

Kom da, krøplingen!

Forrige fredag var Trygve på besøk. Vi skulle ta noen pils og prate litt. Noen pils endte med en ekstra flaske vin som endte med "vi skal ikke ta noen pils på byen da?". Joda. Vi dro på Kristiania, hvor Erlend jobbet. Jeg har blogget om Erlend før, men da på livejournal. Innlegget ligger her. Jeg fikk til og med ta bildet av han og den nye dørvakten. Crap kvalitet, jeg vil ha et kamera.


 Etter et par blå drinker tok vi turen videre og herregud, endte på trompeten. Vi sang Jolene og jeg døde litt. Trygve tok til vettet og fant ut at vi er altfor fulle, nå drar vi hjem. Taxi, betale taxi, ut av taxi, tre meter nedover gata og rett utenfor inngangsdøra sa det svosj, og der lå jeg. Bambi på glattisen, sa du? Jada. Høye hæler og alkoholinntak kombinert med speilholke er visst ikke helt heldig. Noen ukvemsord og litt hjelp senere kom vi oss inn døra. Vi fikk i oss pizza og sovnet. Lørdag morgen våknet jeg med en utrolig hoven og vond ankel. Det tok noen sekunder før jeg husket akkurat hva som hadde skjedd kvelden før. Jeg satte meg rett opp i senga og ropte på de fleste demoner mellom himmel og jord mens jeg speidet etter krykkene mine. Ja, for jeg har jo et ekstra parr stående. Jeg kjenner meg selv såpass godt. Jeg hinket meg avgårde til legevakta, som først trodde det var brudd så da var det røntgen. Herrefred, for en kø. Fire timer senere var konklusjonen klar: kraftig forstuet. Krykker, bandasje og leggskinne. Den jævla skinna er dritstor og jeg får nesten ikke på meg skateskoene mine engang. Jeg sprenger jo conversene. Men jaja, må du så må du. Er jeg ikke pen med skinne?




Den skal jeg hinke rundt med i 4 uker. Hurra, ikke noe skjørt på meg. Men nå er det avgårde til Lysaker. Med leggskinne og krykker. Jeg får heldigvis sitte på bussen. Oslo-folk kan være ganske allrighte sånn sett.

torsdag 11. mars 2010

Fylla har skylda

Kjære bloggen. Hils på Geisha og Effy.





Bloggen er vond og vanskelig å ha med å gjøre i dag. Det er hodet også. Nei, dere vil ikke vite hva de gjør på bildet. De synger ikke, for å si det sånn. I går var koselig og bra. I dag er ikke så bra. Jeg vil hjem og legge meg. Sees neste uke eller noe. Takk for i dag.




onsdag 10. mars 2010

Om å ha en litt for stor seng

De som kjenner meg godt vet at jeg ikke bare dro til Wales for å se sjømannskirken eller Cardiff Castle. Jeg dro ikke bare for å se Stian heller, selv om det kom godt med. 28 februar sto jeg på Stanstead flyplass med passet i hånda og hjertet i halsen. Jeg vet ikke helt hva jeg forventet meg eller hva jeg trodde skulle skje. Men en ting var helt klart; det gjorde kraftig vondt i brystkassa. På flybussen til Oslo gikk jeg gjennom kjærlighetslivet mitt og fant ut at det er tomt her. I kjærlighetslivet mitt er det bare meg.

Jeg har alltid slitt med å sove. Jeg husker at jeg allerede på barneskolen snudde meg om igjen og om igjen i senga og prøvde å tenke på fine ting. Så på klokka og telte timer til jeg skulle stå opp. Jeg gjør akkurat det samme ti år senere. Problemet med å ikke få sove er at jeg tenker alt for mye. Tenker på at jeg skulle ønske jeg kunne stryke hånden min over ryggen din. Hviske små hemmeligheter til deg som får deg til å smile. Og når jeg våkner av mareritt kan jeg krype inn i armkroken din og du holder meg hardt, hardt inntill og kysser meg øverst på kinnet, rett ved øyet og klemmer rundt nakken min. Det går bra, sier du. Jeg elsker deg. Men du er ikke her. Det er bare meg i sengen min og jeg får ikke sove. Jeg har to ekstra puter som jeg dytter rundt på. Noen ganger tenker jeg at de ekstra putene mobber meg, haha, se, her ligger vi, ubrukte, for det er ingen som vil sove med deg. Da setter jeg meg opp i senga og kaster putene alt jeg makter inn i klesskapet mitt. Noen ganger strekker jeg meg helt ut og når fremdeles ikke andre siden av senga. Madrassen har blitt et ørkenlandskap og jeg kommer meg ikke til andre siden. Det er altfor mye plass. Men madrassen er egentlig bare ørken når jeg er ensom, for da føler jeg meg liten. Og det er kaldt og jeg har ingen jeg kan holde rundt. Ingen jeg kan dele varme med. Og igjen er sengen altfor stor. Jeg klarer ikke å varme hele, så hver gang jeg snur meg ruller jeg over på den kalde siden. Hele denne teksten er rotete og usammenhengende, fordi jeg er sliten og trøtt. Men jeg får uansett ikke sove. For sengen min er laget for to, men i sengen min er det bare meg.

søndag 7. mars 2010

Bilder fra Trefforest

Bilder fra Wales, tada!

Ohm nom kaffe. Som ble servert med skittles. Folk i Wales vet forresten ikke hva skikkelig kaffe er. Tammeste kaffen jeg har smakt.
 


Hils på Moe. Dette er fra en pub i Trefforest, The Pick and Shovel. Og det regner som faen.

 


Moe har blått skjegg og er veldig hyggelig. Om enn litt rar.

 


Ser du det store glasset med rødt i? Strongbow med solbær. Sa noen ny favoritt?

Hils på Kasper!

Stian, meg og Kasper.

Etter puben, hjemme i stua med mat og mer strongbow.

Det ble tatt flere bilder, og hvis jeg maser nok på Stian så kanskje jeg får dem snart.

fredag 5. mars 2010

Ønskeinnlegg, sånn nesten. Om abort og Viasat 4

Geisha ba meg skrive om sex, forhold og sladder. Dette innlegget handler ikke så mye om forhold eller sladder, det handler ikke så mye om sex men litt om en mulig konsekvens av sex. Graviditet og abort. Og Viasat 4.

Først av alt; diskusjonen om hvorvidt abort er riktig eller galt er jeg ferdig med. Jeg mener selvbestemt abort burde være lovlig i Norge. Om det er riktig eller galt får være opp til hver enkelt. For-siden og mot-siden når det gjelder abort har begge velbegrunnede argumenter. Og argumenter som stammer fra viking-tiden. Totalt, latterlige, bortkastede argumenter som ender med moralske kvaler og samvittighet. Man slipper liksom ikke unna akkurat de argumentene uansett hvilke siden man diskuterer med eller mot. Alt handler til sist om hvordan du fremstiller abort. Hvilken vinkling du setter. Og det er det jeg vil ta opp med dere i dag.

Dagens Medisin hadde en sak i går. Jenter mellom 20 og 24 i Hamar og Tromsø fikk gratis prevensjon, og antall aborter ble halvert. Ordningen har vært gratis p-piller for jenter mellom 16 og 19 i flere år. Abort-raten har vært høyest for jenter mellom 20-24. Fra artikkelen:

"Fra 2002 har norske jenter i alderen 16 til 19 år fått tilbud om gratis hormonell prevensjon.
Aborttallene falt kraftig og nådde bunnen i 2005. Da myndighetene i 2006 endret ordningen med å innføre en egenandel på hormonell prevensjon, økte antallet svangerskapsavbrudd i denne aldersgruppen igjen. Siden 2006 har antallet svangerskapsavbrudd blant kvinner i alderen 16 til 19 år økt for hvert år."

Jeg har diskutert gratis prevensjon og abort med en del mennesker. Jenter som syntes det er veldig kjekt å gå til helsesøster for p-piller, for det er nemlig litt flaut å spørre en rødmende pappa på over femti år om ting som foregår der nede. Folk som mener at det er feil at de som skattebetalere skal betale for unge jenters prevensjon. Så du vil heller betale for aborten? Abort er gratis i Norge. Sponset av skattebetalere.

Uansett. Det jeg reagerer mest på med hele saken er Viasat 4. Det er ikke ofte jeg ser nyheter på Viasat 4, men nå ble det nå engang sånn. Saken starter helt ok. Nyhetsanker snakker. Neste klipp er et bilde av p-piller. Neste klipp er en film hvor to jenter som ikke kan være en dag eldre enn 18 er tydelig beruset og danser med hver sin rusbrus. Nyhetsankeret er voice-over. Neste klipp er tilbake til nyhetsanker som går videre til neste sak.

Hva i all verden? For alle mellom 20 og 24 som har tatt abort har jo selvfølgelig vært møkk dritings under samleiet. Alle som har tatt abort i det hele tatt, egentlig. Hele gjengen. Ravende fulle. Noe annet kan umulig ha vært tilfelle. For meg blir dette så utrolig feil at jeg fikk lyst til å kaste hele tv'en utfor balkongen. Svusj, 6 etasjer ned med tv'en. Forhåpentligvis i hodet til hvem enn som er ansvarlig for sammensetningen av nyheter på Viasat 4. Det kan godt hende at noen av dem var fulle. Det kan også hende at noen av dem var så fulle at de ikke klarte å si nei til det som skjedde med dem. Men kjære Viasat 4, kan dere gi blank helvete til å fremstille alle jenter som tar abort som to fjortisdrita jenter i stillethæler?

Jeg har tatt abort. Jeg var klink edru under samleiet. Ingen alkohol eller andre rusmidler. What-so-ever. Jeg brukte til og med prevensjon. Gi faen i fremstille alle jenter som tar abort som unge, dumme alkoholikere. Dere vet faen meg bedre.

torsdag 4. mars 2010

Kaptein Kit

Jeg står midt i det. Det stormer som et helvete på alle kanter. Det er så vidt jeg holder fotfestet. Jeg blir bekymret for meg selv og lurer på om jeg faktisk får det til. Dette er jo galskap, tenker jeg. Og ler høyt. Kaklende, hylende fandenivoldsk. "Kom igjen da!" roper jeg. "Vi er for faen ikke ferdig enda!" Jeg får enda et slag i trynet og faller ned på knær. Det går til helvete med ting jeg trodde det gikk bra med. Jeg kom ikke med på Grundtvig prosjektet. "Du klarer en til, din feige rotte!" skriker jeg og hytter med neven. Det er fullt på Kingston Uni ved linja jeg ville gå. "Og enda en, din jævla fitte" spytter jeg. Reiser meg og skriker mot gud, universet og livets ironi. "Det er greit at jeg faller knestående, men du klarer faen ikke knekke meg, hører du?! HØRER DU?!!"

Jeg sammenligner livet med en båt. Du er kaptein. Båten er livet. Sjøen er verden. Du legger til ved mange havner. Noen steder kommer du ofte tilbake til, andre holder det visst å se nå og da eller aldri igjen. Du har et mannskap med deg. Tidvis er de greie folk, andre ganger er de så irriterende at du skriker stygge ting til dem. Atter andre elsker du. Noen kan du sette igjen i en havn, andre blir du pokker ikke kvitt. Og noen hopper av båten, selv om du vil ha dem som selskap videre. Som kaptein kan du seile (nesten) akkurat dit du vil, men du tjener ikke fett på å snorkle på sørlandet hele året, for å si det sånn. Noen ganger er sjøen vindstille, andre ganger slåss du med bølger høye som skyskrapere.

Akkurat nå prøver jeg å seile gjennom en jævla orkan. Men veit du, der jeg kommer fra finnes det bare ett svar på "storm". Æ STÅR HAN AV!

tirsdag 2. mars 2010

Tear down the wall

Hei. Jeg er fremdeles hjemme. Det var jo egentlig meningen at jeg skulle til Åråsen i dag, men jeg ringte og sa tusen takk, men ellers takk. Jeg har fått noen fine tekstmeldinger fra dere og herregud, det varmer. Jeg er dødtrøtt etter å ha vært våken altfor lenge, men folk ringer og sender sms og spør på msn så da vi tar vi en liten FAQ.

Hva skjedde?
Jeg er utrolig sliten. Jeg skriver oppgaver til langt på natt, sender søknader til skoler, prøver å være super-flinkest til litt for mye samtidig og jobber hardt med meg selv. Kompleks PTSD er som sagt en dans på nevroser. Når jeg stresser for mye, blir jeg også sykere. Når jeg blir sykere, stresser jeg mer. Ond sirkel, med andre ord. Da settes alle de morsomme symptomene i høygir. Ikke særlig kult. Enden på visa er at jeg sitter igjen med følelsen av at jeg ikke får til noen ting som helst og det er like så greit å gi opp alt sammen. Hele jævla livet. Da er det kjekt med en pause-knapp og noen dager på et stille sted hvor folk snakker rolig til deg. Stress er et fy-ord og jeg bruker dagene til å male fine farger på store lerret.

Men du dro ikke likevel? Hvorfor ikke?
Nei, jeg dro ikke likevel. Jeg har ikke tid, rett og slett. Nå tenker du kanskje at "jammen, du må jo ta tid til deg selv når du er syk". Ja, jeg må egentlig det. Fortell det til særemnet, essayet, klima-rapporten, psykologi-oppgaven, tysk-leksene, arbeidsplanen i nyere historie, oppgavene i eldre historie, læreren min i samfunnskunnskap, driftstyret og rektor. Livet er kjipt, jeg er syk og det er to måneder til eksamen. Det er ikke noe jeg får gjort noe med.

Men betyr det at det går bra, siden du ikke dro?
Nei. Det går ikke bra, akkurat nå. Men det kommer til å gjøre det. Om en stund, når ting roer seg og jeg ikke  våkner av mareritt, når jeg slutter å ha angst for alt mellom himmel og jord, når jeg klarer å tro på meg selv, når jeg får gjort opp med alle spøkelsene i fortiden min, når jeg kan tilgi meg selv, når jeg kan tilgi alle menneskene som behandlet meg dårlig i barnevernet og psykiatrien, og når jeg klarer å overbevise meg selv om at jeg faktisk er god nok, da kommer ting til å gå helt fantastisk. Det er bare desverre ikke akkurat i dag.

Kan jeg gjøre noe?
Jeg blir overrasket hver gang noen spør om det. Og veldig glad, selvfølgelig. Jeg må nesten ta denne kampen på egenhånd, men jeg blir veldig glad hvis du:
* Ikke tar det personlig når jeg ikke svarer når du ringer eller sender sms. Noen ganger må jeg bare skru av hele maskineriet og være for meg selv.
* Ikke blir fornærmet når jeg svarer deg med typ tre ord på msn. Jeg klarer ikke fokusere på mer enn en samtale om gangen og jeg er antageligvis bare pålogget av gammel vane.
* Ikke blir sint når jeg siterer bibel-tekster til deg på fylla. Jeg har lest gamle testamentet igjen.
* Tar en rain check. Jeg har satt sosial-livet mitt på hold.

Dette er ikke enden på verden. Jeg kommer meg på beina igjen. Bare vent.

I'm gonna fight 'em all. A seven nation army couldn't hold me back    

They must have taken my marbles away

Noen ganger går alt til helvete. I går var en sånn dag. I dag er en sånn dag. Det ble litt mye på en gang så jeg tok opp telefonen og ringte til psykologen.

Kontordamen: Åråsen to, hva kan jeg hjelpe deg med?
Meg: Jeg vil veldig gjerne prate med ******
Kontordamen: Hun er desverre sykemeldt til 12 mars. Kan jeg ta imot en beskjed?
Meg: Sykemeldt? Jammen..
snufsing, hikst og klynking
Kontordamen: Vil du kanskje prate med noen på akutt-teamet?
Meg: Ja-a. Det hadde vært fint.

Jeg ble satt over til poliklinikken, tilbake til kontoret, til avdelingen og rundt hele jævla huset. Etter en stund klarte jeg ikke holde maska lenger og tårene rant i strie strømmer mens jeg prøvde å forklare at jeg helst skulle ha snakket med noen. Til slutt brøyt selvfølgelig linja. Da var det slutt med all selvkontroll og jeg satt i senga og storgaula når telefonen ringte noen minutter senere.

Meg: Ha-hallo?
Psykolog: Hei, mitt navn er ****** og jeg ringer fra akutt-teamet. Du trengte visst å prate med noen.
Meg: Ja, det hadde vært fint. Jeg er ikke helt i form.
hiksting, mere snufsing og skjelvende stemme
Psykolog: Har det skjedd noe spesiellt?
Meg: Jeg har akkurat kommet hjem fra ferie, jeg drakk meg psykotisk i natt, jeg er utrolig stresset og har skolearbeid langt oppetter ørene og i dag går fristen ut for å søke særskilt opptak og jeg aner ikke hva jeg skal gjøre med livet mitt. Sånn circa.
Psykolog: Ja, dette hørtes ut som om det kunne bli litt mye for de fleste.
Meg: Er det noen åpne plasser på avdelingen? Jeg tror jeg kunne trengt noen dager.
Psykolog: Nei, her er det helt fullt, desverre.
Meg: Åja. Det var synd, egentlig..
Psykolog: Du, hva er fødselsnummeret ditt? Jeg skal bare ta en rask kikk i journalen din.
Jeg ramser opp og hører henne taste litt før hun blir stille.
Psykolog: Du kan komme hit i morgen. Klokken ett.

Som Glenruben sa: "du står på den lista du, ja". Nå og da er det kjekt å ha en journal som er tykkere enn Bibelen og Ringenes Herre til sammen.

mandag 1. mars 2010

Kollektivet med det rare i, jeg elsker dere

I dag er så langt den verste dagen i 2010. Men vet dere hva, jeg bor i verdens beste kollektiv med verdens beste mennesker. Saft, pasta og store klemmer. Til og med når jeg drikker meg halvt ihjel og siterer det gamle testamentet klokken fem om morran.

Hei Norge

Hei. Jeg er hjemme igjen. Det er kaldt her. Og snø. Og jeg skrek til en mann på flyplassen i London. Vi sto i kø og skulle finne frem billetter og pass og han var norsk. Han var så himla teit, og jeg var stressa, og alt var bare feil-feil-feil. Han var så utrolig frekk at jeg trodde jeg skulle spy. Så da revnet det visst. Hæstkuk, tykjen og æ skal faen mæ vrenge ræva di over hauet ditt om du ikkje holde kjæft. Sånn circa. Stille ble det ihvertfall.

Vi satser på bedre humør i morgen. Det ble tatt noen bilder i Cardiff som jeg satser på å få slengt ut i løpet av neste uke. Og Ønske-innleggene. Og skoleoppgavene. Og søknaden som leveres i morgen. Og opp om seks timer. Og fy faen i helvete, jeg vil vår nå-med-en-gang.