torsdag 2. desember 2010

Hvordan komme ut av skapet som ikke var noe skap

Mange av dere har sikkert fått med dere at jeg har en kjæreste. Offisielt har vi vært sammen omlag to uker. Helt egentlig har dette pågått siden september. Det ikke alle har fått med seg er at kjæresten min ikke har en penis. Kjæresten min har en vagina. Jeg påpeker det nå, ikke fordi det er så viktig for meg, men fordi det er tydelig at det er viktig for andre. Etter helgen i Oslo, en del samtaler med folk rundt omkring og noen veldig seriøse samtaler dypt ned i rødvinsglassene er det tydelig at det er noen ubesvarte spørsmål her. Jeg tenkte det kanskje er greit med en liten oppsummering. Jeg kaller den "Hvordan komme ut av skapet når det aldri var noe skap".

For det var aldri noe skap. Hvis du skal komme ut av skapet, må du først ha vært i skapet. Jeg forstår at dette kan være kjempevanskelig for mange andre, og derfor føler jeg tidvis at jeg har kommet urettferdig godt ut av det. Jeg har hørt et trailerlass med "komme ut" historier gjennom årene. Noen av dem er triste, noen av dem er koselige, noen fine og noen av historiene er så jævelige at jeg får lyst til å grine. Min historie om å komme ut av skapet er veldig kort. Jeg var søtten år gammel og fikk meg en jentekjæreste. Stina Stokkefot. Hvis dere leser gjennom kommentarer vil dere finne henne her og der. Vi har fremdeles et kjempegodt forhold til hverandre. Jeg husker veldig godt den dagen vi ble sammen og jeg husker at jeg gruet meg til å fortelle det til moren min. Gruet meg, og gledet meg litt samtidig. Jeg følte at dette er så bra, så da må mamma like det også. Men hvis hun ikke liker det og gjør meg arveløs, så gjør det forbanna vondt, men da er det like så greit. La meg bryte dette litt ned: jeg trodde virkelig ikke at moren min skulle gjøre meg arveløs. Jeg tenkte at hun kom til å ta det helt greit. Det jeg mener med "hvis hun gjør meg arveløs er det like så greit" er veldig enkelt: hvis moren min ikke godtar at jeg har forhold med jenter vil jeg ikke ha henne som en omsorgsperson i livet mitt. Jeg tok motet til meg en dag, satte meg ned i stua og sa "mamma, jeg har fått en kjæreste. Hun heter Stina". Det ble først veldig stille og jeg kunne se hvordan hjernen til moren min kokte for å få denne informasjonen til å stemme. Noen sekunder senere svarte moren min "jammen, så fint da. Kan jeg møte henne?". Vi kan også kalle dette århundrets antiklimaks.

Stina og jeg varte ikke så lenge, og i de senere årene har jeg kun introdusert guttekjærester til familien min. Ikke fordi jeg har vært redd for at moren min skulle ombestemme seg, det bare har ikke vært noen lange jenteforhold de siste årene. Før nå. Enda en gang satt jeg i stua og sa at jeg hadde fått en kjæreste og det var en jente. Moren min svarte vel noe sånt som "jammen, så fint da kjære. Får vi møte henne?".

Så hva er greia? Hva mener jeg med at det aldri var noe skap?
Det var aldri noe skap. Jeg fortalte det til moren min, men jeg benektet det heller aldri. Det har jeg aldri gjort. Jeg tok aldri et aktivt valg om å skjule hvem jeg var eller hvem jeg var sammen med. Hvis det kom opp fortalte jeg om det, hvis ikke var det ikke noe jeg trengte å hyle til alle rundt meg. Jeg kom aldri ut av skapet, fordi jeg aldri gikk inn i det. Jeg tok det som den mest normale greia i hele verden og derfor gjorde alle rundt meg det også. Jeg har selvfølgelig fått en del teite spørsmål som jeg ikke engang gidder å svare på. Hvordan vi puler, for eksempel. Det har ikke andre folk noenting med. Det bryr dere ikke. Helt seriøst. Det er ikke det første jeg spør en heterofil dame om, så hvorfor spør dere meg? Hva faen ser dere for dere egentlig? Eller hvordan vi skal få barn. Vi har egentlig ikke tenkt på barn enda, vi. Det er faktisk ikke normalt å planlegge resten av familielivet etter bare noen måneder. Adoptere fra hvilket land, sa du? Vi burde vel kanskje flytte inn sammen først, eller?

Det virker som om jeg burde ha svar på en hel drøss av spørsmål nå som jeg har "kommet ut av skapet". Hvordan vil jeg få barn, hva mener jeg om likestilling, blir lesbiske diskriminert, hvem er min favorittlesbe, ser jeg på The L-Word, og svaret på det hele er "Hei, jeg er den jeg alltid har vært, jeg tar det som det kommer, jeg ser ikke på The L-Word, ferdig snakka".

Jeg har ikke kommet ut av skapet. Det er ikke mulig. En kvinne av min kaliber sprengte nemlig det skapet i en alder av femten år bare med å være seg selv. For det er det alt handler om. Jeg er fremdeles meg, jeg har en kjæreste som har en vagina og i morgen går livet videre. Helt, og akkurat, som normalt.

Dette virker kanskje litt drastisk og sint, og det er absolutt ikke med vilje. Jeg bare føler at jeg får unødvendig mye creds for å være tøff og komme ut av skapet, når jeg egentlig aldri var i et skap fra starten av. Hvis dere lurer på noe er dere hjertelig velkommen til å spørre om det og jeg skal svare etter beste evne.

5 kommentarer:

  1. Du ER så flink å skrive !

    Egentlig lurer eg ikkje på noko spesielt. Eg er bare glad fordi du har det fint :)

    SvarSlett
  2. Deilig å lese bloggen din, som alltid, vennen :) your intelligence-sword of mastery sharpens with each topic slain.
    Klem Marius!

    SvarSlett
  3. Jeg kjenner meg igjen i veldig mye her... Min første kjæreste var riktignok en gutt, og vi var sammen i mange år, så jeg var over 30 da jeg hadde min første jentekjæreste. Men jeg har heller aldri følt at jeg var i noe skap. Jeg bare faller for den personen jeg faller for...

    Det er nok forøvrig veldig forvirrende for enkelte når jeg nekter plent å definere meg som det ene eller det andre. Jeg synes det er tåpelig å skulle defineres utifra hvem jeg måtte forelske meg i. Det sier jo ingenting om hvem jeg er. Det er alle andre som har behov for å trykke meg inn i en bås, ikke jeg. Og som jeg bruker si: "Båser er for kyr."

    SvarSlett
  4. Elin: De tidligere kjærestene har stort sett vært gutter, så derfor var visst sjokket ekstra stort.

    Jeg likte veldig godt "båser er for kyr", det var veldig godt sagt.

    SvarSlett