mandag 11. desember 2017

Nils

I dag sa jeg til Nils at jeg vet ikke hva jeg holder på med lenger. Jeg veit ikke hvorfor jeg fortsetter. "Du lever", sa Nils. "Du lever, og etter det året du har hatt, er det faen meg godt nok".

søndag 5. november 2017

Denne bloggen holder på å dø

Helt seriøst. Denne bloggen har vært døende lenge. Jeg pleide å poste annenhver dag, med glede. Nå poster jeg en gang i måneden eller sjeldnere og det er ikke det samme. Formatet er for lite. For trangt. Jeg har allerede reservert en annen adresse, men mer om det senere. Først skal vi bli ferdig her inne. Dere fortjener det. Jeg vet at det er noen av dere som har lest i mange år, og jeg verdsetter det.  Dere fortjener å få vite, på ordentlig, hva den neste delen av livet mitt skal være. Hvor dette eventyret går.  Akkurat nå driver jeg og samler meg selv sammen, gjør meg klar, til det neste kapittelet. Jeg har skrevet i årevis om at det blir bedre, om å være tro mot seg selv, og om en fremtid jeg ikke klarer å håpe på. Nå skjer det. Jeg har trodd det før. Denne gangen er det annerledes. Det er ikke slik at denne gangen er det 'ekte' eller at de andre gangene har det vært mindre. Vi går alltid videre. Konstant. Det eneste som er sikkert, er at vi går videre. Det er bare det at denne gangen er det noe annet. Denne gangen skjer det store ting, som ikke nødvendigvis er styrt av meg, men på en positiv måte.

Akkurat nå er jeg i Sveits. Vi kom i går kveld, jeg med forkjølelse og uten bagasje, og ergo heller ingen medisiner, like morsomt som vanlig. Jeg er i Sveits fordi jeg har skrevet en skyggerapport til CEDAW, om forholdene som oppleves av sex arbeidere i Norge. Jeg har skrevet om menneskerettigheter, arbeidsforhold, boligsituasjon, og om hvordan sex arbeidere blir behandlet av befolkning og politiet. Jeg har allerede vært en runde i Sveits. Da snakket jeg med FN's høykommissær for menneskerettigheter, satt i en paneldebatt med UN AIDS, og snakket med medlemmene i FN's kvinnekommisjon. Denne gangen skal jeg snakke for sistnevnte igjen, med taletid på ett minutt. Det er ikke akkurat mye tid, men sånn er det. Hele Norge får ti minutter, og jeg er heldig som får snakke i det hele tatt.

Når jeg kommer hjem skal jeg være hundre prosent sykemeldt frem til jul, og takk både himmel og helvete for det, for nå er jeg sliten. Jeg har migrene anfall, sliter med svimmelhet, og trenger et lengre opphold på psykiatrisk for å komme meg etter det jævla året her.

Etter alt sammen skal jeg begynne et nytt prosjekt og det kribler i kroppen når jeg tenker på det. Men aller først må jeg faktisk bli friskere. Jeg trenger tid til å ta vare på meg selv. Tid til å planlegge, tid til å ta overveide avgjørelser. Livet går jo aldri som planlagt, men det trenger ikke å være negativt. Jeg må finne ut av mye fremover, som hvor jeg skal bo, hvor jeg skal behandles, hvor lenge jeg tror jeg må være sykemeldt, og hvorvidt jeg faktisk er ufør. Det sier legen ihvertfall, men jeg har ikke villet tro på det. Jeg, som alltid skal klare alt, jeg som har jobbet så hardt det siste året, jeg kan da ikke være ufør? Men jo, jeg er vist det. Så jeg må finne en slags fred med det også. At jeg er så her syk, og at jeg antageligvis alltid kommer til å ha dårlige perioder. Det har vært vanskelig å ta det innover seg, og jeg er ikke helt ferdig enda.

Etter alt sammen, etter papirarbeidet og avgjørelsene og behandlingen og det hele, så skal det skje noe helt annet, noe helt nytt, og forhåpentligvis vil det endelig bli bedre. Så mye bedre enn jeg har trodd, så mye bedre enn jeg har turt å håpe på. Det er nok neste år en gang. Da forsvinner antageligvis denne bloggen fra internet, men det kommer noe annet i stedet. Mer om det en annen gang. Nå må jeg gå å skrive en tale for kvinnekommisjonen. Klyp meg i armen, denne drømmen er for god til å være sann.

onsdag 2. august 2017

Fra notatblokken; mars til august

24.03.17 Flight Osl - Arlanda, kl 21:15
Jeg vet ikke hva jeg hadde sagt om noen andre hadde fortalt meg om den dagen jeg har hatt. Om hvordan jeg våknet, om det møtet jeg hadde, om de jeg ble presentert for, om heisen, om kofferten, passet, toget, flyet.

Still I see Monsters

Jeg vet ikke hva jeg vil, hvordan det skal være, hvordan jeg tenker at det hele skal gå (men jeg ber fremdeles til gud om at flyet skal falle ned fra himmelen på hver jævla flight).

26.03.17 Arlanda
Track back the scars, the change, back to the stars. 

Jeg har hatt lyst til å dø så lenge. Jeg tenker jo ikke på noe annet. Det er der, hver dag. Det eneste som er konstant, er døden. Det eneste som er permanent, er døden.

Jeg er så sliten.

31.03.17 Postkontoret, Tøyen, Oslo 
And another one bites the dust. Oh why can not I conquer love? 
I guess this is growing up.

Det blir bedre sier Nils. Ja. Det gjør vel det. En eller annen gang.

10.04.17 Osl Gardermoen
Bon Iver- Re: stacks i ørene.
Hvem er jeg uten dem?
Så uendelig, ufattelig ensom.

Jeg føler at måten de ser på meg, måten de oppfatter på, endres, hver gang jeg er ærlig med dem. Jeg kjenner hvordan de ser på meg. Hvordan de blir smått ukomfortable. Hvordan blikket, perspektivet, skifter. Hvordan, jeg så plutselig, blir en del av dem, de andre, ikke lenger vi, oss. Alt jeg sier blir nå eksaminert i et nytt skarpt lys, som kaster skygger i milevis. Ikke lenger et individ. Nå, en ting. 

There is another world, 
Oh, there must be
Song me to sleep

En gang i fremtiden skal det lykkes. En gang, en gang. Om vi overlever. Om jeg ikke finner det for godt å gi opp.

There is a better world. 
There must be. 
Don't feel bad for me

I really want to go.

16.04.17
Dette huset er ikke for meg. Jeg er ikke trygg noe sted, heller ikke her. Nå, minst av alt her. Hva slags forhold skal jeg ha til dem nå? Det endelige beviset på at hen alltid vil velge andre over meg. Jeg både forstår, og forstår ikke, hvorfor hen er slik. Skuffet, men ikke overrasket.

Jeg kjente tauet rundt nakken. Hvordan det strammet seg. Pusten som hveste. Blodet. Jeg kjente pulsen som banket. Hodet som ble tungt og svulmet. Men mamma skal ikke finne meg sånn. Det hadde hun ikke klart å komme over. Jeg vil ikke såre henne. Selv etter alt. Jeg kan ikke leve for hennes skyld. Det ville uansett vært nytteløst, ettersom hun ikke ser meg. Men hun skal slippe å finne meg død i sitt eget hus.

21.04.17 Lovisenberg Akutt psykiatriskavdeling 
Welcome back to depression. Will you have the usual? 

Jeg beveger meg i tekst; leser, skriver. Finner meg selv på nytt i språket. Språk former virkelighet. Dette vet vi jo. Hva former meg?

Jeg har glamorisert rusmisbruket. Det har jeg holdt på med lenge. Jeg får det visst alltid som jeg vil, på en eller annen måte.

23.04.17 Lovisenberg akutt psykiatriskavdeling 
Det er noen som gråter. Trøstesløst. En jente. Jeg vet ikke hvor i bygget hun er. Jeg kjenner igjen hulkingen, som om det var min egen kropp, og vet at dette er en hikstende gråt. En gråt som gjør vondt. Det er lenge siden jeg selv har grått sånn. Kanskje jeg burde prøve det en gang.

25.04.17 Oslo 
Er det verdt det? Er noe som helst verdt det? Nei.
Det handler ikke om meningen med, men meningen i, livet. Den må skapes, på en eller annen måte. Om man orker. Om man gidder. Om man klarer.
Jeg vil jo ikke dø. Jeg er bare lei av å leve. Er vi ikke alle?

Nils sier at relasjoner er viktig.
Jeg brenner alle broer.
Kjenner ingen sorg.
Lever.
Mens jeg venter på å dø.

04.05.17 Royal Gastropub
T-skjorte. Knebukse. Sol. Vår. Endelig.
Så overlevde hjertet enda en vinter.

Kanskje jeg må bli flinkere til å drømme om fremtiden. Drømme om fine ting, istedenfor å være plaget av mareritt fra fortiden. Jeg har lært det jeg kan fra alt som var. Nå kan jeg få lov å gå videre. Få lov til å ha et liv som handler om alt det gode her i verden.
Som at det er vår i Oslo og at jordbærene snart kommer. Det er øl i butikken og is i fryseren. Det er et helt jævla liv å leve.

21.05.17 Angst bar, Strøget, Oslo
 Give up the Ghost
 I dag er det ett år siden jeg forlot Australia. Jeg vet faktisk ikke hva jeg savner mest; å være der, eller å ikke være her. Men jeg endre jo opp med å mistrives til slutt, uansett. Jeg var suicidal i Asia, også. Kommer det alltid til å være sånn? Kommer det noen gang til å slutte? Jeg tror faktisk ikke det. Det beste er nok om jeg dør. Jeg får ikke til dette livet. Eller, jeg orker ikke. Det er for mye slit. Jeg ser ikke poenget. Hva er det igjen å leve for?

Jeg vet ikke lenger. Jeg føler at jeg vet ingenting. Jeg har allerede bestemt meg for å dø, jeg bare vet ikke når.

06.06.17 Nero 
We stand up to fall again, oh we fall again 

I går ville jeg dø og i dag vil jeg leve. Ambivalens. Om jeg bare kunne gå en uke uten å være suicidal. Eller bare en dag. Jeg har ikke gitt opp helt enda. Men jeg trenger helt klart hjelp. Nils. Hjelp meg å bygge et liv.
Hva skal det bestå av? Hva står igjen? Hva bryr jeg meg om? Hva kan jeg gjøre uten å slite meg ihjel. Det finnes mange typer liv. Jeg nøyer meg med et godt ett.

Om å skrive seg selv. Inn og ut av psykiatriske avdelinger, inn og ut av virkeligheten. Jeg finner meg selv i språket, mister meg selv i korrekturen. Forstår, og forstår ikke, hvordan historien skal ende. Et komma, et punktum, et utropstegn.

Hva slags barn er man når til og med foreldrene har gitt opp?
En voksen.

Det er ikke jeg som kommer til å ta livet av meg. Det er depresjonen.

12.06.17 Osl AQ bar
Enda et land. Enda et liv.
I want something just like this

Kanskje sommeren kan bli fin. Kanskje jeg ikke trenger å dø.
Skottland, Italia, Sverige. Dette kan jo bli bra. Jeg må bare ha trua.

Jeg er i stand til å overleve det absolutt aller meste. Kanskje også meg selv.
Dette er også et liv.

30.06.17 Rådhusplassen 
To hele uker uten å være suicidal. Tanken på å re-investere i meg selv. Å ikke bli kunst av angsten. Å være istand til å se fremover. At gode relasjoner finnes. At det finnes et liv, selv for meg.

Kanskje jeg allerede har alt jeg vil ha?

True love waits
Og det er helt greit.
Så får jeg elske meg selv.
Målet er et godt liv.

06.07.17 Osl 
Kanskje jeg allerede har alt jeg trenger. Ikke alt jeg vil ha, men det jeg trenger for et levelig liv. At alt jeg trenger eksisterer i meg. Jeg er ikke laget av stein. Jeg er ikke uknuselig. Men kroppen er ikke bomull. Tankene er ikke lenger glasskår. Hjertet er, og vil alltid være, et meteorittkrater. Det kan jeg overleve. Jeg er jo hun som overlever alt. Jeg er jo hun som aldri klarer å dø.

07.07.17 Toscana, Italia
Så mange liv. Så mange land. Så mange dager og alt man skal fylle dem med. Kanskje det går bra til slutt. Jeg vet at lykken finnes. Jeg vet at ting går over. At til slutt så går alt over. Absolutt ingenting kan vare for alltid. Takk gud for det.

20.07.17 Mr French, Stockholm
Rødvin, musikk, lykken.
Nå har du kommet langt, Kit. Blir det bedre? Herregud, så vakker verden kan være. Herregud, så godt dette er. Jeg er ikke engang redd for at det skal ta slutt. Det kan jo hende at det skjer, men jeg får brenne den broen når jeg kommer til den. Enn så lenge får livet handle om å nyte. Jeg vet at jeg er i gamla stan, men jeg vet ikke hvor. Det bekymrer meg heller ikke. Innen nå så vet jeg at jeg kan finne ut av det meste.

Styremedlem. Med-redaktør. Forfatter av en skyggerapport til FN. Master student. I stand til å tjene ti tusen på en uke. Hver. Eneste. Jævla. Barndsomsdrøm.
23.07.17 Stockholm
Something just like this. Exactly like this. This. 

Sommer, sol, skriving. Katter, Harry Potter, store kopper med te. Et liv jeg så absolutt kan leve. Hvitvin, sushi, tomater, grønne epler, høye heler, bare legger.

At livet alltid går videre.

02.08.17 Stockholm
Jeg er ikke lenger redd. Jeg vet at depresjonen vil komme tilbake. Det gjør den alltid. Jeg tror faktisk at jeg kan kjenne det allerede, men sånn er det bare. Jeg får gjøre så mye som jeg kan i gode perioder, blant annet lage sikkerhetsnett for meg selv, slik at når jeg faller igjen så er det noen som tar meg i mot.

Denne sommeren er snart over. Det har ikke vært noen ferie i det hele tatt, bortsett fra en uke i Skottland og tre dager i Italia. Jeg jobber på to forskjellige rapporter, og skal ta en eksamen neste uke, har ikke ordnet noe som helst for semesteret som kommer, og det kommer til å bite meg så jævelig i ræva. MEN jeg har gått åtte uker uten å være suicidal. Etter femten måneder med å tenke på døden hver jævla dag, hver jævla time, så er det selvfølgelig er kjærkomment avbrekk. Det har vært et hardt år, med store omveltninger. Å flytte hjem til Norge, å falle rett i depresjonen, å oppleve et seksuelt overgrep (igjen), å skulle forklare alt, alt jeg er og det som hører til, å bli akutt innlagt på psykiatrisk (igjen), å bli elsket og avvist, å falle ned en trapp på 17 mai, og at hjertet har blitt slitt istykker av et land jeg absolutt ikke ville flytte hjem til. Også står jeg her fremdeles. Battered, bruised, not broken. Jeg tror ikke at jeg overlever meg selv, men jeg overlevde denne runden med depresjon. Det er faen ikke dårlig, det heller.

Jeg vet ikke hva høsten bringer, annet enn stress. Alt arbeidet jeg har tatt på meg føles som liv og død. Men det er vel som alltid; jeg får prøve meg på dette. Og hvis det ikke fungerer, så får jeg finne på noe annet. Livet går videre. Alltid.

mandag 5. juni 2017

I dag ga jeg opp på alt. Jeg ga opp å levere noe som helst til universitetet. Jeg ga opp å gå ned de jævla fem kiloene. Jeg ga opp på et forhold som uansett er utenfor rekkevidde. I dag bestemte jeg meg for at det får bare være.

Det er det beste jeg har gjort i år. Det kommer konsekvenser av dette. Jeg vet ikke hvordan verden ser ut fremover, men jeg har gitt opp på den. Nå skal jeg ta en veldig lang ferie fra å bry meg om noe som helst, fordi jeg orker ikke mer og herregud så deilig det er.

torsdag 1. juni 2017

Morning will come, I'll do what's right // Give up this fight

Herregud internett. Jeg vet ingenting lenger. Jeg vet at jeg holder på å dø. Jeg har gitt opp. Jeg har overbevist meg selv om at det finnes ingenting å leve for. Jeg beklager. Jeg vet ikke lenger hva jeg gjør. Jeg holder ikke fast. Jeg klarer, orker, vil, ikke mer.

I can't make you love me, kjære verden. Jeg har prøvd for lenge. Det er på høy tid at jeg får slippe.

tirsdag 16. mai 2017

Våkner kvart over ni selv om alarmen har duret siden klokka åtte. Velter meg ut av senga og veit at jeg kommer til å være for sen til psykolog timen, men det er like greit å dra dit likevel. Vanligvis er det Nils som er forsinka, ikke meg. Så jeg drar på meg jeansen og den reneste genseren jeg finner på gulvet. Røsker med meg veska og husker så vidt å skru av lyset på vei ut døra. Bussen er også forsinka, men det er vel 20 bussen bestandig.

Det tar ti minutter hos Nils før tårene triller. På et tidspunkt må jeg klamre meg fast i stolen mens jeg hulker. Jeg prøver å ikke hikste, holder så hardt på den siste kontrollen jeg har igjen over den jævla kroppen her. Jeg puster dypt inn, gjennom nesa, kjenner det helt ned i magen, og holder inne i syv sekunder før jeg puster rolig ut med munnen. Brystkassen kjennes både hul og full, tom, liten, altfor stor, full av ild og aske. Det er et søkk der inne og jeg står på kanten av et stup. Om jeg faller ned i gråten vet jeg at ikke få puste fordi jeg kommer til å hyperventilere til jeg besvimer. Så jeg holder igjen med alt jeg har, før jeg hvisker stille hva som plager meg. At jeg alltid er i veien.

Jeg går fra kontoret til Nils med en slags tomhet i hjertet. Det er stille der inne nå. Det verste av følelsene ligger igjen på en kleenex i en søppelkurv. Jeg går innom Nord og kjøper en flat white før jeg styrer mot t-banen. Jeg både er, og er ikke, en del av verden. Jeg tar meg selv i å lure på hvor alle andre skal. På jobb, på skole, på vei, til døden.

Resten av dagen har jeg stillhet i kroppen. Som om jeg har på meg en kappe som beskytter meg mot resten av verden. Som om jeg har fått lokalbedøvelse i følelsene. Jeg ser på tv-serier som jeg ikke ler av. Leser artikler som ikke rører noe i meg. Legger meg til slutt i senga men en lydbok jeg egentlig ikke bryr meg om hvordan ender. Sovner med klærne på. Drømmer om et annet liv.

onsdag 10. mai 2017

Hvil i fred/ Once more with feeling

Jeg tror faktisk
at jeg aldri før
har vært så sint på deg
som det jeg er nå.

Jeg tror faktisk
at du aldri før
har kunnet såre meg så mye
som det du gjør nå.

Jeg tror faktisk
at jeg aldri lenger
kan tro på deg
eller noe av det du sier.

Jeg tror faktisk
at du ikke engang selv
tror deg selv
når du hører deg selv
snakke.

Jeg vet nå
at ingenting igjen blir det samme
og at alt har en slutt
og at dette er vår.

Jeg tror faktisk
at jeg endelig,
så absolutt og med følelse
er ferdig med deg.

For alltid.

torsdag 4. mai 2017

Jeg trodde jeg skulle dø i påsken, jeg trodde jeg skulle dø i Oslo, og så gikk jeg på konsert og så Karpe Diem i spektrum, selv om jeg var innlagt på lukka fordi legene skjønte hvor viktig det var for meg, for vi hadde rett, Karpe hoppa, jeg hoppa, hele jævla spektrum hoppa, og nå vil jeg leve igjen. Så får vi se hvor lenge det holder denne gangen.

søndag 16. april 2017

Min mors hus er ikke mitt hjem

Jeg leser den samme setningen om igjen og om igjen. Virginia Held skriver om care ethics og egentlig er det jo interessant. Egentlig er det hun skriver om veldig nært. Men jeg har sluttet å bry meg om akademia. Jeg har egentlig sluttet å bry meg om det meste.

Psykologen spør. Og mamma spør. Hvorfor har du ikke betalt husleia? Hva har du brukt alle pengene på? Til mamma sier jeg at jeg vet ikke. Til psykologen svarer jeg at om du hadde visst at du skulle dø om tre uker, hadde du betalt husleia? Eller hadde du brukt pengene på øl med gode venner?

Psykologen sier at han sterkt anbefaler en akutt innleggelse. At jeg burde avbestille billettene til Tromsø og heller ha noen dager under oppsyn. Det går ikke, sier jeg. Jeg dro ikke hjem til jul, mamma har kjøpt disse billettene og de kostet masse penger, jeg kan jo ikke fortsette å be henne om billetter jeg ikke bruker. Så jeg må nesten dra. Kanskje det blir som en ferie, sier jeg. Kanskje det blir fint. Jeg kan lese til eksamen, møte familie og ta det rolig.

Det viste seg til å bli den mest traumatiserende hjemreisen ever. Jeg skulle nok ha hørt på psykologen. Jeg skulle nok som regel ha gjort det. Men ikke engang psykologen kunne vite hva som skulle skje her oppe. Ingen kunne det.

Det er strålende påskevær. Jeg burde helt sikkert ha gått på ski. Eller dratt på fisketur. Vi bor jo rett ved både hav og fjell. Istedenfor lusker jeg rundt og leter etter nøkkelen til våpenskapet når mamma og stefar ikke er hjemme. Ser etter trær jeg kan henge meg i når jeg går ut for å røyke. Jeg er egentlig litt redd for det der med å henge meg. Jeg har lest på nett at ca 70 prosent av tilfellene ender med død. Jeg lurer på hva som skjer med de tretti prosentene som er igjen. Det står at noen av dem får vedvarende hjerneskade. Det vil jeg jo ikke. Eller, kanskje jeg vil det likevel. Kanskje jeg kan bli så hjerneskada at jeg ikke skjønner hvem jeg er lenger. At jeg ikke lenger husker alt det som gjør vondt.

Helt egentlig, på et eller annet sted, vet jeg at det kan bli bedre. At jeg kan lage et liv som er verdt å leve. Om jeg bare orker og gidder og bryr meg. Problemet er bare det at jeg har sluttet å bry meg om det meste.

torsdag 6. april 2017

Jeg sover ti timer hver natt. Noen ganger tolv. Noen ganger femten. Jeg vet at dette er en del av depresjonen. Jeg vet at jeg antageligvis går glipp av de beste tingene i livet med å låse meg inne på hybelen. Jeg vet alle disse tingene, tenker jeg, før jeg skrur av lyset og sover fem timer til.

tirsdag 4. april 2017

En espresso og en øl på Laundromat

Ambivalens kan være så mangt og jeg føler at det tar over livet mitt.

På den ene siden er jeg drit klar for å skrive masteroppgave. Jeg har et slags utkast til prosjektbeskrivelsen, jeg har to himla gode veiledere, og et hav av informasjon. For to uker siden var jeg i Sverige på et møte. Egentlig skulle jeg bare observere, men før jeg visste ordet av det var jeg med på workshops, på policy utforming, og til slutt hadde jeg endt opp med å sitte i et Skandinavisk styre. Det kjennes jo liksom ut som om ting går fremover, at jeg veit hva jeg driver med og hva jeg skal. Jeg har jo studenthybelen min, har et skoleprosjekt, driver å skal lage en podcast med en venninne og går til terapi. Det er vår i Oslo og jeg har dratt frem converse og hettejakka. Vannflaska i veska, sola i ryggen og tidvis med håp i hjertet.

På den andre siden gråter jeg meg gjennom Oslo's bydeler etter tur. Jeg griner hos psykologen, jeg griner hjemme i senga, og jeg griner på telefonen med bestemor. Jeg har, atter en gang, mistet både bestevenn og kjæreste samtidig og hjertet mitt er et svart jævla høl i brystkassa, der hvor grusomhetene bor og ingenting noensinne kommer til å leges. Jeg selvskader i fylla og prøver generelt å drikke meg ihjel. Psykologen snakker om hvor farlig denne kombinasjonen kan være og jeg sitter der og sier at ja, jeg veit, jeg er helt enig, og så går jeg og bruker hele studielånet mitt på Luna. Short hair, don't care. Jeg vil ikke knytte meg til noen lenger, så jeg går på Tinder date og saboterer med vilje med å dukke opp dritings og deretter le han i trynet når han prøver å ligge med meg. Jeg skriver ikke skoleoppgaver, går ikke på forelesninger, ligger mest hjemme i senga og håper på å dø. På flyet til Sverige ba jeg til gud om at vi skulle krasje. Det er ikke det at jeg vil dø. Jeg bare vil ikke leve lenger.

Og så skjer det. Jeg våkner opp en morgen, allerede med angsten i brystkassa. Jeg tar medisinen min, selv om den ikke hjelper. Lager kaffe. Kler på meg sakte og sverger til meg selv at denne uka er den uka jeg skal vaske klær. Jeg er tom for alt og lite av det passer uansett, jeg har gått opp åtte kilo siden jeg kom hjem til Norge. Så tar jeg på meg jakka og kjører heisen ned til første for å gå ut og ta en røyk. Setter meg på en av steinene utenfor inngangen og ser utover det grønne gresset. To hunder løper ved siden av hverandre. Leker og bjeffer til hverandre. På andre siden av veien er det barn som leker. En jogger kommer forbi og smiler lett, før han runder svingen og løper videre. Her er det ingen som skriker eller roper. Her ute finnes ikke tapetkniver eller mareritt. Sakte og forsiktig kjenner jeg på varmen, på sola, på livet. Det her livet som jeg både er lei av og livredd for. Som jeg tidvis tror jeg vet hvordan jeg skal fikse, men som jeg aldri helt orker eller kanskje tørr å ta tak i. Jeg blir sittende en stund og føler meg nesten nyforelsket i livet mitt. Føler at kanskje dette kan gå, kanskje det faktisk blir bedre. Kanskje det finnes en fremtid for oss alle, som er bedre enn den fortiden vi prøver å slippe taket i. Kanskje jeg bare må overleve frem til jeg kommer meg dit.

mandag 6. mars 2017

Et hjem er et hjem er et hjem

Jeg vet ærlig talt ikke hvor mange hjem jeg har hatt. Jeg husker ikke. Har kommet ut av tellinga. Om jeg virkelig setter meg ned og prøver kan jeg kanskje komme på hvor mange steder jeg har bodd. Tromsø og Oslo. Blaker og Melbourne. Hele jævla Akershus. Nå har jeg bodd i Oslo i et halvt år. Jeg har jo bodd her flere ganger før, alltid med avbrekk. Jeg lurer på når det neste blir. For jeg kan ikke bo her for alltid. Det har jeg vel egentlig alltid visst.


Det har vært en helt jævelig tung vinter. Jeg var forberedt på at det skulle være kaldt, at det skulle snø, og at det skulle regne. Jeg var forberedt på at trikken skulle stå, at jeg skulle tryne på isen, og at det skulle være mørkt. Det jeg ikke var forberedt på var at det skulle være kalde mennesker. Det jeg ikke var forberedt på var isen i hjertet.

Heldigvis er det snart vår. Det er mars og minus tre ute, men jeg vet at det snart er vår. Med converse og jeans, uten superundertøy. Løvetann og krokus blomster i veikanten. Snøen skal smelte og isen skal slippe taket. Oslo kan være ganske sjarmerende om våren. Jeg krysser fingrene for at det skal være sant i år også. Jeg vet ikke lenger. Jeg har ikke bodd her på seks år.

Jeg har brukt januar og februar på å ta vare på meg selv. Jeg har gått i vinterdvale og overlevelsesmodus. Det har, som sagt, vært en jævelig tung vinter. Jeg bruker litt tid hver dag på å bygge meg selv sterkere. Jeg har en slags plan om hvordan tiden fremover skal se ut. Terapeuten min har sagt at det må bli verre før det blir bedre, og jeg skjønner hva han mener og hvorfor det må være sånn. Jeg har et ganske stort prosjekt foran meg, og mye jobb for å se det komme i mål. Terapeuten og jeg skal jobbe sammen, men jeg vet at det er mye av dette jeg må gjøre alene. Det blir tungt, men nødvendig, om jeg skal klare det livet her.

Jeg har også store prosjekt på universitetet, og ett på siden. På universitetet skal jeg skrive en master, og på siden skal jeg skrive noe annet. Det ligger og gjærer et sted. I hjertet, i magen, i bakhodet. Det vanskeligste er alltid å begynne. Å ta det første steget. Nå har jeg i det minste begynt å skriver her igjen, så får vi se hvor det går videre. Både med Oslo og med meg som nå har fast adresse i den jævla byen som ikke kan forlate før den har satt sitt merke på deg.

Jeg har hatt så mange hjem, men nå er jeg her. Jeg kan virkelig ikke bo her alltid, men jeg bor her nå. Og jeg har bodd mange verre steder enn dette. Jeg håper at våren kommer snart og gjør både Oslo og meg varme igjen. For da skal jeg igjen gå langs gatene i høye sko, med vannflaska i veska, solkrem på nesa, og med håret i vinden. Once more. With feeling.

mandag 14. november 2016

Take this waltz, with its very own breath of whiskey and Death

Donald Trump er valgt som ny president i Amerika, Leonard Cohen er død, og jeg er ikke i stand til å skrive oppgaver lenger. På dagtid drømmer jeg om å dø, om nettene våkner jeg av senga er søkkvåt av svette og at jeg skjelver i mørket. Jeg er svimmel, har synsforstyrrelser og konstant vondt i leddene. Jeg har selvskadet for første gang på tre år, jeg har mista livsmotet, jeg har gitt opp. Alt går over. Også jeg. Alt går til helvete. Også jeg.


Det jeg egentlig tror, er at dette er en blanding av flere ting. Jeg tror det er reverse cultural shock, sammen med mørket og isen, og følelsen av å komme tilbake til en vennegjeng som ikke lenger er vennene mine. Å komme tilbake til en gruppe mennesker som klarte å støtte meg gjennom så mye, en vennegjeng jeg pleide å kalle verdens beste folk, som nå har vist klart og tydelig at de ikke aksepterer den personen jeg har blitt. Til tross for at denne utgaven av meg, som nå har blitt eldre, ikke skriker eller roper, til tross for at denne utgaven er mer kjærlig, mer opplyst, mer villig til å lytte. De ser meg ikke, og de som ser meg, liker ikke det de ser.


Hva er det igjen i dette landet? I dette livet? Jeg flyttet hjem fordi det er gratis å studere på universitetet her, men jeg er så deprimert at jeg ikke kommer meg på forelesning, ikke klarer eller orker å skrive. Legen snakket om innleggelse men det orker jeg i hvert fall ikke. Her om dagen sa jeg til J at jeg håper alle symptomene mine er kreft så jeg kan legge meg ned og dø med god samvittighet.


Mamma er bekymret. For noen uker siden innrømmet hun at hun ikke hadde trodd jeg skulle leve så lenge som jeg har gjort. Det trodde vel ærlig talt ikke jeg heller. Kanskje ikke noen av oss. Dette er ikke et rop om hjelp. Dette er ikke et rop om oppmerksomhet. Dette er et forsøk på å være bånn ærlig på det eneste stedet jeg har til å spy ut all denne dritten, alt dette evig jævla mørket som ligger i sjela, som kveler meg, som bryter meg ned.


Jeg vet ikke hva det skal bli av noe av dette. Jeg vet ikke hvorfor jeg skriver dette eller hvorfor noen gidder å lese lenger. År etter år med psykdom og jeg som bare snakker om hvor jævelig alt er, hvor mye jeg vil dø. Dere må jo finne noe annet å drive med, noe som gir dere noe. Helst noe som gir dere livslyst. Jeg har prøvd på det prosjektet flere ganger enn jeg kan telle, og det eneste jeg vet er at det blir ikke noe bedre av å lese om andres depresjon og dødslyst. Dere må lære dere det jeg ikke får til. Dere må lære dere å leve før det er for sent.

onsdag 2. november 2016

Panserhjertet.

Kaffe, markørpenn, foredrag og forelesning. Bøker, hefter, pensum, biblioteket. Kalde morgener på Majorstua, sene ettermiddager på Blindern. Sene kvelder på Bislett, varme morgener på Hasle. Frost i lufta, blader som faller, røde, gule, grønne og brune. En evighet til jul, to uker til eksamen. Anti depressiva, vann, øl. Mareritt og drømmer. Fantasier om et bedre liv, dagdrømmer om fremtiden. Vrangforestillinger, angst, nervøsitet. Lange samtaler med farmor, lange samtaler med veiledere. Prosjektbeskrivelse, oppgave utkast, oppgave oppkast, leseliste, annoterte bibliografier, seminarer. Jeg valgte dette selv. Jeg velger alt selv. Sovne ved kjøkkenbordet, sovne på STK, sovner i alle bydeler etter tur. Ringer under øynene, mot i brystet, håp i hjertet. Hjertet som slår og slår og slår og slår.