søndag 25. september 2016

Veronica Maggio synger at finnes det en så finnes det flere, Beyonce lærte meg å si boy bye, Damien Rice sier be free, og jeg tenker at samlivsbrudd og sammenbrudd er mye det samme og at heldigvis og dessverre har jeg mye erfaring med begge. Store kopper te, lexapro og mascara, samt en flaske med gin. Alt går over. Det står tross på sidelinja at denne bloggen handler om fylleflauser og knuste hjerter, så da er det vel greit at jeg opplever såpass mye av dem.

lørdag 24. september 2016

TELL HIM BOY BYE

Føttene mine tramper seg avgårde, fra løkka og over Bislett, sent eller tidlig en lørdag, med Bey på ørene. Jeg har fått nok, jeg er lei og jeg vil helst be han om å reise til helvete på ekspresstog, men sånt driver jeg jo ikke med. Ikke ordrett, ihvertfall. Så jeg sender han Beyonce's Sorry. Middle fingers up, wave them hands high.Tårene svir i øyenkroken, men jeg gråter ikke fordi suicide before you see this tear roll down my eyes, han skal ikke få se hvor svak han har gjort meg, fordi jeg vet at han kommer til å bruke det mot meg, ikke med vilje men på måten han sier unnskyld på. Now you wanna call me crying, for det er jo så vanskelig å være han, selvfølgelig. Det er så vanskelig å alltid skuffe noen, med å ikke prestere ting jeg tidligere har tatt for gitt, som å føkkings gjøre det du sier du skal gjøre, være der du sier at du skal være. Den der helsikes 'stakkars meg' greia han kjører hvor han er så lei seg, han er så sorry, det er det eneste han sier, sorry sorry sorry, hele tiden, he always have them fucking excuses, uansett hva det er, homie better grow up, og jeg har innsett at det kommer han aldri til å gjøre, suck on my balls cus I've had enough, jeg orker faen ikke drive med voksenopplæring for menn over tredve, reis til helvete. Livet mitt skal ikke stå og gå etter mannfolk, hell no, og jeg sier at jeg ikke bryr meg, jeg sier at jeg aldri skal gråte om han, now I'm the one who's lying, I ain't thinking bout you, men jeg gjør jo det, han er jo alltid et sted i bakhodet. Han lover at vi skal ringes snart, vi setter av tid, looking at the watch he should have been home, men han er aldri der når jeg trenger han, ikke engang når han sier at han skal, han er alltid forsinka, det er alltid noe andre, noen andre og jeg er lei av å være sist i rekka. Jeg er visst så lett og glemme, så vanskelig å huske, og jeg har ikke ord for vondt det gjør. Jeg påpeker at jeg tviler på at han noen gang vil komme å besøke meg i Norge, at han kommer til å klare å spare så mye penger og sette seg på et fly hit, han som faen ikke gidder å gå ti skritt til telefonen for å snakke med meg engang. Når jeg påpeker det sier han at jeg er urettferdig og svarer at det som er urettferdig er at han skal claime meg og gråte når jeg reiser til andre land, uten å gjøre en dritt for å klare det selv. Han kunne ha solgt motorsykkelen sin, sagt opp jobben sin og blitt med, men det gjorde han ikke og det er helt greit, men ikke kom og grin til meg for det, liksom. Det er ikke synd på han fordi han ikke vil reise fra det fantastiske livet sitt. Alle tar valg her i verden og han tok sitt, selv om han ville jo egentlig selvfølgelig være med, det bare passet ikke fordi han har så mye og så mange andre i livet sitt. Han klarte ikke å sette pris på meg når jeg var der, klarte ikke å sette av tid til meg til alt det han lovte at vi skulle gjøre og nå griner han og angrer, nå er han lei seg for alle løftene han har brutt, alle sjansene han lot gå fra seg. Han er så lei seg, så jævla sorry, he only want me when I'm not there, he better call Becky with the good hair. 

For han får faen ikke ringe meg lenger.

tirsdag 20. september 2016

Dette er den uken jeg skal komme over ting

Og aller helst glede meg over fremtiden.


Mål: finne livsgleden/ overleve


Delmål 1: Ikke hoppe foran t-banen (vanskelighetsgrad: 1)
Delmål 2: Ikke selvskade (vanskelighetsgrad: 4)
Delmål 3: Ikke havne på legevakta (vanskelighetsgrad: 2)
Delmål 4: Ikke drikke meg psykotisk (vanskelighetsgrad 2, ettersom at jeg er så blakk uansett)
Delmål 5: Komme i mål med alle tekstene jeg skal lese på universitetet (vanskelighetsgrad: 5)


Aktive oppgaver:
- Sette av tid til å lese.
- Huske å ikke kjefte på meg selv når jeg mister konsentrasjonen.
- Sette av tid til meg selv.
- Scanne dokumenter fra det gamle universitetet og sende til Lånekassa.
- Skrive ferdig presentasjon til fredag.
- Ringe bestemor.
- Ta medisiner hver dag.


I bakhodet:
- Å lære er ikke bare et mål, men en pågående prosess. Ingen kan lære alt på en dag.
- Ingenting i verden blir bedre av å skjære seg.
- Det finnes folk som vil meg vel og som håper at jeg lykkes.
- Om jeg overlevde alt fra 2003 til 2013, så klarer jeg faktisk det her også.
- Det er mer kaffe på kanna




Belønning:
Et bedre liv. Og det er tross alt det eneste jeg kan jobbe for, og be om i her i verden.

mandag 12. september 2016

Høst i Oslo, vår i hjertet

Før jeg visste ordet av det har det blitt høst i Oslo og jeg har fylt 28. Offisielt utenfor the 27 Club, offisielt masterstudent og muligens offisielt voksen. Jeg vet ikke helt. Jeg tror det, men jeg føler meg egentlig atten enda. Mamma har sagt at det kommer til å være sånn hele livet, så jeg har slått meg til ro med det. Litt over midnatt på bursdagen tok Helge bilder av meg, siden jeg tross alt hadde fylt år. Så hørte vi på Lana del Ray og The Clash mens vi drakk øl og gin. Det var veldig fint og bildene ble jo bra, de også.







Sånn ellers går det stort sett greit. Jeg bor hos foreldrene til Helge på Majorstua. Jeg har et soverom som er ganske trangt, men det er en seng der og det er tross alt det viktigste. Jeg lager kaffe og frokost hver morgen før jeg tar t-banen til Blindern. Vi har forelesning tre dager i uka, men jeg pleier å dra oppover nesten hver dag likevel. Det er så avsindig mye å lese. Sånn blir det vel de neste to årene. Folk spør hva jeg skal bli etter en master i gender studies, eller tverrfaglig kjønnsforskning som det heter på godt norsk. Svaret er utdannet. Forslaget mitt for master-oppgaven handler om kjønnsfoståelse og holdninger til kjønn (og muligens også seksualitet) blant barnevernspedagoger og sosialarbeidere. Jeg vet ikke hvor dette tar veien, men jeg går den i hvert fall. Jeg har aldri før vært så interessert i noe som dette. Det har aldri vært så direkte morsomt å studere og det tenker jeg at er viktig. Det virker som om jeg endelig har funnet det jeg faktisk vil drive med her i verden så da fortsetter jeg bare. Som alltid; det går som det går og funker det ikke så får jeg finne ut av noe annet.


Når vi først er inne på ting som ikke fungerer lenger så kan jeg vel informere om jeg nå har vært  singel i en uke. Trollet og jeg har gjort det slutt på ordentlig. Ikke at vi hadde tenkt til å ha et sånn eksklusivt langdistanse-forhold med planer om å gifte oss eller noe, uansett, men nå har vi bestemt oss for at vi må være venner og ikke kjærester. Det er ikke fordi vi ikke elsker hverandre, for herregud, det gjør vi jo fremdeles. Det er ikke slik at vi ikke bryr oss, ikke lenger vil det beste for hverandre, for det er jo nettopp det vi vil. Jeg vil at han skal ha alt det beste her i verden, for evig og alltid, og akkurat nå så er ikke det meg. Og det er ikke han, for meg, heller. Vi klarer ikke å være der for hverandre som på samme måte som når vi bodde i samme land. Jeg trodde først at jeg kunne reise hjem og bare godta at virkeligheten var at vi var på forskjellige steder her i verden også bare jobbe rundt det. Men jeg kunne visst ikke det. Jeg kom meg ikke forbi mine egne forventinger til hva en kjæreste skal være og satte krav han ikke kunne oppfylle. Det fungerer jo ikke for noen av oss og da er det beste å skille som gode venner istedenfor evige skuffede elskere. Dette er fremdeles det beste forholdet jeg har hatt, ever, noe som gjør det verre når det først tar slutt. Om han bare hadde vært en drittsekk kunne jeg jo be han om å dra til helvete og gå videre.


Så det er selvfølgelig sårt i hjertet om dagen, men vi snakker fremdeles sammen og hjelper hverandre videre. For jeg skal jo alltid gå videre, med mot i brystet og håp i hjertet. Det er jo det jeg gjør. Gjennom Tromsø, Melbourne og Oslo. For to uker siden gikk jeg fra Grønland til Majorstua klokken fem på morgenen, med Ani DiFranco på ørene og Prince menthol i munnviken. Sola var på vei opp og løvet falt fra trærne. Det er høst i Oslo, byen som jeg endelig har kommet tilbake til. Jeg vet ærlig talt ikke hvordan jeg skal beskrive hvordan det er å være tilbake igjen, bortsett fra helt greit. Det er hverken her eller der, det bare er også jobber jeg med det. Som tidligere barneverns-kid er jeg vant med å flytte ofte, vant med å rive hele livet opp med rota for å starte på nytt igjen. Det går helt fint, jeg har gjort det før, jeg har vært her før, det er Oslo og ikke et nytt land. Det er selvfølgelig fint å være rundt folk jeg har savna igjen og det er mange av dem. Selve Oslo og jeg har jo en litt trøblete historie men jeg satser på at dette kapitlet blir bedre enn det forrige. Det er tross alt seks år siden sist og mye har skjedd på den gang.

Oslo er mye det samme, men også helt annerledes. T-banen går ikke til det samme stedene. Noen barer har lagt ned og jeg vet ikke lenger hvor jeg kan kjøpe billig lunsj. Folk har flyttet bort herfra, folk som bodde andre steder før er plutselig her. Oslo ser tidvis annerledes ut, men lukter mye det samme. De beste dagene er solfylte, med blå himmel, frisk vind og følelsen av nyvunnet frihet. Jeg vet at høsten her kan være fin, jeg vet at vinter i Oslo også kan være magisk, men jeg gruer meg til sprengkulden. Det er tross alt en (og annen) grunn til at jeg flyttet herfra. Enn så lenge går det bra. Jeg får kjøpe flere strømpebukser og kanskje en til varm genser om det blir for ille. Når jeg nå engang får studielånet, og om jeg har råd etter at jeg har betalt alle regninger og masteracard gjeld. Jeg veit at å bruke mastercard er å pisse i buksa for å holde seg varm, altså, men nå er jeg så blakk at det er liksom ikke noen annen utvei. Så får vi krysse fingrene for at Lånekassa får opp farta snart.

Selv om det er høst i Oslo og hjertet er litt sårt, så føler jeg at dette faktisk er et nytt kapittel. Jeg har fylt 28. Jeg er masterstudent på Blindern. Jeg har akkurat blitt singel. Jeg har kontakt med mange av de gamle vennene mine, men det er mye nye folk også. Jeg har absolutt ikke ting på stell, men jeg har kontroll. Jeg er fremdeles preget av PTSD men jeg har lært meg å leve med det. Jeg har vel egentlig lært meg å leve med ganske mye her i verden. Det var igjen det der med å innse hva man kan forandre og hva man ikke kan gjøre noe med. Så får vi se om jeg kan utdanne meg nok til å skjønne forskjellen, og om jeg klarer å utdanne meg til å gjøre en forskjell, selv også.

torsdag 1. september 2016

Jeg holder meg selv våken med å kaste bort tid på internett fordi jeg vet at når jeg lukker laptopen og snur meg rundt for å sove kommer jeg til å tenke på deg.

torsdag 25. august 2016

Du er ikke her

Jeg har kommet inn på universitet i Oslo og må gjøre meg kjent på et nytt campus. Jeg roter meg bort på Blindern. Går ned feil vei og opp feil trapp. Vet ikke enda hvor det er best kaffe, vet ikke enda hvordan printeren fungerer, husker ikke åpningstider på noe som helst. Det går bra, fordi du er ikke her. Jeg går rundt på biblioteket, prøver å finne bøker som er aktuelle for det jeg vil skrive master oppgave om. Ned pedagogikk, opp psykologi. Over tre etasjer og metervis med bokhyller surrer jeg rundt og lar hendene berøre bøkene, med ro i kroppen og tålmodigheten liggende i sjela. For du er ikke her. Jeg går opp til det humanistiske fakultet, ser etter noen som kan svare på spørsmålene mine. Går langs korridorer, leser navneskiltene på dørene. Jeg tar meg god tid for å finne frem, jeg har råd til det nå. Fordi du er ikke her. Det er mye som fremdeles føles skummelt. I dag sto jeg utenfor det lille biblioteket på STK i nesten ti minutter før jeg turte å gå inn. Jeg vet ikke helt hvorfor. Jeg var litt redd for å forstyrre andre studenter, var litt redd for at jeg egentlig ikke skal være her og har jo aldri vært her før, jeg var nervøs for å gjøre alt mulig feil. Til slutt tok trakk jeg pusten dypt, åpnet døra og gikk inn, likevel. Fordi du er ikke her.


Du er ikke her og det kommer du heller aldri til å være. Det ligger en frihet i at jeg nå kan gå hvor jeg vil på dette universitetet, jeg kan snakke med hvem som helst, bli kjent med nye folk, introdusere meg selv om jeg må, jeg kan finne ut hvor den beste kaffen er og om en stund er jeg forhåpentligvis lommekjent. Jeg kan gjøre alle disse tingene, fordi du er ikke her. Du finnes ikke her. Her er det ingen som truer meg. Her er det ingen som mishandler meg. Jeg trenger ikke være redd for å møte deg noe som helst sted, fordi du er ikke her. Friheten fra deg er friheten fra angst. Friheten fra deg, er friheten til å leve. Det å være fri fra deg, betyr at jeg kan studere i fred, jeg bli kjent med folk i fred, jeg kan leve et liv som er fredfullt. Fordi du er ikke her.

onsdag 24. august 2016

At det alltid skal være noe

For det er jo alltids noe. Noe som går galt. Som at laptopen min døde og ikke kan reddes, som at studielånet tydeligvis ikke kommer før i september en gang, som at vi er ti tusen i kø på studentbolig, som at telefonen min slår seg vrang, som at jeg er blakk som faen og allerede har mastercard gjeld, som at jeg er usikker på om jeg faktisk klarer å jobbe ved siden av studiene, og en hel jævla haug med andre ting.


Men det går jo bra. Jeg har fått lånt en laptop. Jeg har fått pensum i bursdagsgave. Jeg har fått lov til å bo hos folk jeg kjenner. Jeg har det mest nødvendige her i verden og resten får bare gå seg til. Det er jo ikke noe annet alternativ. Eller, alternativet er ikke et alternativ.



En kanne kaffe, en lånt Laptop og brødskiver med ost til frokost. Etter det er det ikke måte på ting jeg kan ordne og få til. Selv om ingenting går som planlagt, ever.

fredag 12. august 2016

We Own the Sky

Det begynner heldigvis å lette seg litt i hodet. Oslo har vært fint, folk har vært fine, enkelte helt fantastiske. Jeg har fått gratis pass til Øya festivalen, noen å sove hos, folk som låner meg klær, og da er det lite her i verden man kan klage på.

Onsdag kveld sto jeg i Sirkusteltet sammen med Siri og M83 gikk på scenen. Jeg danset til We Own the Sky, med armene over hodet, med et hjerte som frydet seg, med en slags fred liggende i sjela. De spilte Midnight City og alle danset, alle hoppa, alle var med og det var så bra, så deilig å få være på festival i Oslo med godtfolk, med et band jeg aldri trodde jeg skulle få sett live. Så, helt til slutt, spilte de Lower Your Eyelids to Die with the Sun. Jeg strakk armene over hodet igjen, vaiet sakte med musikken og kjente tårene trille nedover ansiktet mens jeg smilte, og et sted i bakhodet var det en anerkjennelse av at dette var noe jeg pleide å høre på mens jeg bodde i Tromsø for alle disse årene siden. Dette var noe jeg pleide å høre på mens jeg var suicidal og nå er jeg ikke det lenger. Om jeg klarte meg gjennom alt det, om jeg klarte meg gjennom alle årene i Australia med all den galskapen som jeg ikke kan skrive om på internet men som har formet meg og skapt meg om, om jeg overlevde alle disse tingene, så klarer jeg faen meg dette også. Jeg lukket øynene og tenkte at om jeg dør nå så er det faktisk helt greit, men jeg trenger ikke å gjøre det. Jeg er ikke ambivalent, jeg er nøytral. Jeg trenger ikke å leve, men jeg trenger ikke å dø heller, og det er godt nok for meg. Det kan høres ut som en tom eksistens hvor man ikke bryr seg, men realiteten er en annen. Jeg har godtatt hvor jeg er og hva som skjer og slått meg til ro med det hele. Alt dette rant gjennom hodet mitt, rant ut med tårene, rant ut av hjertet og jeg forlot Sirkusteltet noen minutter senere sammen med ti tusen andre mennesker, tørket tårene, knyttet nevene, fant godtfolk og venner og så kjøpte vi mer øl.

M83, sommer og snart i høst i Oslo. Det kan hende dette løser seg. Det kan hende det blir bedre eller verre enn forventet, men uansett hva det er så har jeg slått meg til ro med det. Så får jeg fortsette å jobbe for å gjøre livet mitt til et bedre sted å være. Helst å gjøre verden bedre, mens jeg nå først er i gang. Så får vi ser hva det blir, for det er vi som eier livene våre, det er vi som bestemmer, because we own the sky. 

mandag 8. august 2016

Post-travel blues

Jeg må finne meg en jobb. Jeg må finne et sted å bo. Jeg må gå gjennom tingene som ligger hos moren min, nå som jeg skal bo i Norge for første gang på fire og et halvt år. Jeg må veldig mye de neste ukene. 

Så da passer det jo perfekt å gå rett inn i en depresjon, ikke sant? Helt fantastisk at nå som jeg må ringe en haug mennesker så gråter jeg på de merkeligste tidspunkt. Nå som jeg trenger folk i livet mitt så dytter jeg dem bort. Orker ikke ta kontakt med dem. Sier til han i Australia at vi må endre på ting, vi kan ikke fortsette å være sammen nå som jeg skal bo i Norge. Nå som jeg skal vise meg fra min beste side på visninger og jobbintervju passer det jo ypperlig at jeg totalt mister troen på meg selv. Nå som jeg skal starte et nytt liv i Oslo mister jeg lysten på hele greia. 
Akkurat nå burde jeg stå opp og dusje. Jeg burde pakke ryggsekken. Jeg burde gå bort i det andre huset og pakke om esker. Jeg burde, jeg burde, jeg burde. Så jeg blir sittende i senga, med en kopp kaffe. Vil ikke, orker ikke, gidder ikke. 

Det går over. Alt går over. Jeg har doblet medisinen min, prøver å drikke vann, spiser tre måltider om dagen. Jeg klarer i det minste de små tingene, noe som betyr at det ikke helt jævelig. Varsellampa er når jeg slutter å ta medisinen min og slutter å ta vare på meg selv. Vi er ikke der. Dette går over. Alt går over. Så er det bare å holde fast og ta vare på seg selv til depresjonen slipper taket. 

onsdag 3. august 2016

Velkommen hjem

Så jeg landet uten bagasje, uten medisiner, med førti i feber og uten stemme. Det går fint, tenkte jeg. Dagen etter innså jeg at det ikke gikk fint i det hele tatt. Jeg var i Norge i mindre enn et døgn før jeg måtte på legevakta. Halsbetennelse og resept på anti-depressiva. På veien ut tråkket jeg i en skikkelig stor tyggisklyse på busstoppet. Velkommen hjem, for faen.



Etter det har det heldigvis tatt seg opp veldig. Feberen har gått ned, jeg er i stand til å snakke igjen og humøret går stadig oppover. Det hjelper at jeg har gode venner som har passet på meg, laget meg mat og sørget for at jeg drikker nok vann. Noen ganger skjønner jeg ikke helt at jeg er så heldig som har så gode venner, men jeg er utrolig takknemlig. 

Så er jeg tilbake i Oslo for første gang på et år. Det er godt og rart, men sånn er det alltid å komme hjem. Jeg har gått langs Karl Johan med bror, tatt t-banen, drukket Frydenlund og Ringnes, spist is på Aker brygge og funnet ut at det tydeligvis er Norway Cup. I morgen reiser jeg nordover for en uke, for å hilse på familien og midnattsola. Både hjertet og magen gleder seg til gode klemmer og god mat. Men det er i morgen. I dag skal jeg løpe rundt Oslo og forhåpentligvis møte venner, forhåpentligvis drikke en øl, smile i sola og kjenne på at Oslo er mitt Oslo og her skal jeg bo de neste to årene. Herregud. 

lørdag 30. juli 2016

Oslo, mitt Oslo

Så kom jeg meg endelig til Oslo. Dog uten bagasje. Den er det ingen som vet hvor er. Jeg har vært her i en time, drukket en kopp kaffe og skal straks dusje. Det er en nydelig sommerdag så jeg føler ikke at jeg kan sitte inne men jeg vet ikke helt hva jeg skal ta meg til, heller. Kanskje jeg bare kan strø rundt i sentrum en stund. Kanskje jeg kan ta trikken til løkka og drikke en øl. Kanskje jeg kan gå en tur langs Akerselva. Kanskje jeg kan gå langs Karl Johan og mimre. Jeg vet ikke, men jeg finner helt sikkert ut av det. Oslo, nå er jeg tilbake igjen. Jeg håper vi koser oss sammen denne gangen.

torsdag 28. juli 2016

Om å miste flyet og takk gud for mamma

Tre alarmer. Ferdig pakket sekk. Alt ladet, klart, satt i stand og enkelt. Og likevel våknet jeg en time etter at flyet mitt hadde gått. Total krise, med andre ord.

Så jeg gjorde det jeg alltid gjør når det er store ting som går galt; jeg ringte mamma. Med skjelvende stemme og gråten i halsen ringte jeg mamma uten å sjekke tiden i Norge først, noe jeg burde ha gjort. Stakkars mamma måtte trøste i halvsøvne og gi meg råd klokken halv seks på morgenen. Gå og spis frokost, sa hun. Gå og spis frokost og drikk en kopp kaffe. Dette ordner vi.

Som tenåring gjorde jeg aldri det mamma sa. Konsekvent. Om mamma sa venstre ville jeg gått til høyre. Om mamma sa kom hjem, gikk jeg ut. Nå hører jeg på rådene hennes, endelig, etter tjuesyv år på denne planeten. Så jeg fant meg kaffe, dro frem laptopen og bestilte nye billetter. Jeg reiser i morgen kveld og skylder mamma veldig mye penger. Sånn er det noen ganger.

Jeg er så sint på meg selv. At det går ann. Tre alarmer! Hva er det som feiler ørene mine? Hva er det som feiler kroppen min? Jeg prøver å snakke meg selv ut av det. Dette her er faktisk ikke verdens undergang. Jeg har overlevd mye, mye mer enn dette. Det er bare at dette har aldri skjedd før og dette er veldig dyrt. Jeg som hadde spart opp så lenge i Australia, jobbet ræva av meg, lange skift og sene kvelder. Også må jeg betale tilbake mamma istedenfor å kunne betale depositum på et sted å bo i Oslo. Jeg vet ikke helt hva eller hvor jeg skal gjøre av meg.

Det er selvfølgelig ikke total krise. Jeg er bare veldig, veldig skuffa. Og blakk.

lørdag 23. juli 2016

Kit som krøpling, nå også i paradiset


Hver eneste jævla gang, altså. Minst et par ganger i året. Jeg og de helvetes beina mine som aldri vil være stødige, alltid vakler. I det minste er jeg ikke alene om å være skada her nede. For spesielt interesserte har vi Dave med et infisert sår på venstre benet og en ny kuttskade på det høyre, Doug i midten har en betennelse i beinet fordi han har trent for mye og jeg har vært å tryna på motorsykkel og har derfor et brannsår på leggen. Nå har jeg i tillegg fått et slags tropisk utslett på armene og lårene. Allergisk reaksjon sa de på klinikken. Jaja, sa jeg. Så nå spiser jeg tre tabletter hver morgen og må smøre meg inn med solkrem, anti mygg-satan og hydrokortison. Jeg tar det med et smil, jeg er fremdeles i paradiset Koh Rong. Frem til i morgen. Da er det tilbake til Shitsville for et par timer og deretter til Siem Reap. Så må jeg finne meg ut fly ut herfra. Det ser ut som det billigste faktisk er å ta nattbussen til Bangkok og fly derfra. Men i kveld er jeg fremdeles på Koh Rong og takk gud for det.


torsdag 21. juli 2016

Jeg spør meg selv ofte om hvor langt hjerte mitt kan strekke seg. Svaret er alltid litt til. Bare enda litt til.

søndag 17. juli 2016

You can check out any time you like but you can never leave

Paradiset finnes. Koh Rong er en øy utenfor Sihanouville og det ser ut som et postkort. Hvite strender, bungalows, jungel, små barn som leker på stranden. Jeg bor på et hostell som koster fem dollar om natta, gratis kaffe og frokost inkludert. I morgen skal jeg snorkle og se på plankton, men i dag skal jeg ligge på stranda. Herregud, for et liv altså. Jeg er faktisk glad for at jeg kom inn på universitetet i Oslo, for hvis ikke hadde jeg sikkert bare blitt her for alltid. Det er mange som har endt opp med jobb og et liv her, selv om de bare skulle være her i fem dager. Jeg planla fem dager, men det kan fort bli ti. Jeg tror det er verdt det. Når livet føles så bra, er det verdt det.