mandag 5. juni 2017

I dag ga jeg opp på alt. Jeg ga opp å levere noe som helst til universitetet. Jeg ga opp å gå ned de jævla fem kiloene. Jeg ga opp på et forhold som uansett er utenfor rekkevidde. I dag bestemte jeg meg for at det får bare være.

Det er det beste jeg har gjort i år. Det kommer konsekvenser av dette. Jeg vet ikke hvordan verden ser ut fremover, men jeg har gitt opp på den. Nå skal jeg ta en veldig lang ferie fra å bry meg om noe som helst, fordi jeg orker ikke mer og herregud så deilig det er.

torsdag 1. juni 2017

Morning will come, I'll do what's right // Give up this fight

Herregud internett. Jeg vet ingenting lenger. Jeg vet at jeg holder på å dø. Jeg har gitt opp. Jeg har overbevist meg selv om at det finnes ingenting å leve for. Jeg beklager. Jeg vet ikke lenger hva jeg gjør. Jeg holder ikke fast. Jeg klarer, orker, vil, ikke mer.

I can't make you love me, kjære verden. Jeg har prøvd for lenge. Det er på høy tid at jeg får slippe.

tirsdag 16. mai 2017

Våkner kvart over ni selv om alarmen har duret siden klokka åtte. Velter meg ut av senga og veit at jeg kommer til å være for sen til psykolog timen, men det er like greit å dra dit likevel. Vanligvis er det Nils som er forsinka, ikke meg. Så jeg drar på meg jeansen og den reneste genseren jeg finner på gulvet. Røsker med meg veska og husker så vidt å skru av lyset på vei ut døra. Bussen er også forsinka, men det er vel 20 bussen bestandig.

Det tar ti minutter hos Nils før tårene triller. På et tidspunkt må jeg klamre meg fast i stolen mens jeg hulker. Jeg prøver å ikke hikste, holder så hardt på den siste kontrollen jeg har igjen over den jævla kroppen her. Jeg puster dypt inn, gjennom nesa, kjenner det helt ned i magen, og holder inne i syv sekunder før jeg puster rolig ut med munnen. Brystkassen kjennes både hul og full, tom, liten, altfor stor, full av ild og aske. Det er et søkk der inne og jeg står på kanten av et stup. Om jeg faller ned i gråten vet jeg at ikke få puste fordi jeg kommer til å hyperventilere til jeg besvimer. Så jeg holder igjen med alt jeg har, før jeg hvisker stille hva som plager meg. At jeg alltid er i veien.

Jeg går fra kontoret til Nils med en slags tomhet i hjertet. Det er stille der inne nå. Det verste av følelsene ligger igjen på en kleenex i en søppelkurv. Jeg går innom Nord og kjøper en flat white før jeg styrer mot t-banen. Jeg både er, og er ikke, en del av verden. Jeg tar meg selv i å lure på hvor alle andre skal. På jobb, på skole, på vei, til døden.

Resten av dagen har jeg stillhet i kroppen. Som om jeg har på meg en kappe som beskytter meg mot resten av verden. Som om jeg har fått lokalbedøvelse i følelsene. Jeg ser på tv-serier som jeg ikke ler av. Leser artikler som ikke rører noe i meg. Legger meg til slutt i senga men en lydbok jeg egentlig ikke bryr meg om hvordan ender. Sovner med klærne på. Drømmer om et annet liv.

onsdag 10. mai 2017

Hvil i fred/ Once more with feeling

Jeg tror faktisk
at jeg aldri før
har vært så sint på deg
som det jeg er nå.

Jeg tror faktisk
at du aldri før
har kunnet såre meg så mye
som det du gjør nå.

Jeg tror faktisk
at jeg aldri lenger
kan tro på deg
eller noe av det du sier.

Jeg tror faktisk
at du ikke engang selv
tror deg selv
når du hører deg selv
snakke.

Jeg vet nå
at ingenting igjen blir det samme
og at alt har en slutt
og at dette er vår.

Jeg tror faktisk
at jeg endelig,
så absolutt og med følelse
er ferdig med deg.

For alltid.

torsdag 4. mai 2017

Jeg trodde jeg skulle dø i påsken, jeg trodde jeg skulle dø i Oslo, og så gikk jeg på konsert og så Karpe Diem i spektrum, selv om jeg var innlagt på lukka fordi legene skjønte hvor viktig det var for meg, for vi hadde rett, Karpe hoppa, jeg hoppa, hele jævla spektrum hoppa, og nå vil jeg leve igjen. Så får vi se hvor lenge det holder denne gangen.

søndag 16. april 2017

Min mors hus er ikke mitt hjem

Jeg leser den samme setningen om igjen og om igjen. Virginia Held skriver om care ethics og egentlig er det jo interessant. Egentlig er det hun skriver om veldig nært. Men jeg har sluttet å bry meg om akademia. Jeg har egentlig sluttet å bry meg om det meste.

Psykologen spør. Og mamma spør. Hvorfor har du ikke betalt husleia? Hva har du brukt alle pengene på? Til mamma sier jeg at jeg vet ikke. Til psykologen svarer jeg at om du hadde visst at du skulle dø om tre uker, hadde du betalt husleia? Eller hadde du brukt pengene på øl med gode venner?

Psykologen sier at han sterkt anbefaler en akutt innleggelse. At jeg burde avbestille billettene til Tromsø og heller ha noen dager under oppsyn. Det går ikke, sier jeg. Jeg dro ikke hjem til jul, mamma har kjøpt disse billettene og de kostet masse penger, jeg kan jo ikke fortsette å be henne om billetter jeg ikke bruker. Så jeg må nesten dra. Kanskje det blir som en ferie, sier jeg. Kanskje det blir fint. Jeg kan lese til eksamen, møte familie og ta det rolig.

Det viste seg til å bli den mest traumatiserende hjemreisen ever. Jeg skulle nok ha hørt på psykologen. Jeg skulle nok som regel ha gjort det. Men ikke engang psykologen kunne vite hva som skulle skje her oppe. Ingen kunne det.

Det er strålende påskevær. Jeg burde helt sikkert ha gått på ski. Eller dratt på fisketur. Vi bor jo rett ved både hav og fjell. Istedenfor lusker jeg rundt og leter etter nøkkelen til våpenskapet når mamma og stefar ikke er hjemme. Ser etter trær jeg kan henge meg i når jeg går ut for å røyke. Jeg er egentlig litt redd for det der med å henge meg. Jeg har lest på nett at ca 70 prosent av tilfellene ender med død. Jeg lurer på hva som skjer med de tretti prosentene som er igjen. Det står at noen av dem får vedvarende hjerneskade. Det vil jeg jo ikke. Eller, kanskje jeg vil det likevel. Kanskje jeg kan bli så hjerneskada at jeg ikke skjønner hvem jeg er lenger. At jeg ikke lenger husker alt det som gjør vondt.

Helt egentlig, på et eller annet sted, vet jeg at det kan bli bedre. At jeg kan lage et liv som er verdt å leve. Om jeg bare orker og gidder og bryr meg. Problemet er bare det at jeg har sluttet å bry meg om det meste.

torsdag 6. april 2017

Jeg sover ti timer hver natt. Noen ganger tolv. Noen ganger femten. Jeg vet at dette er en del av depresjonen. Jeg vet at jeg antageligvis går glipp av de beste tingene i livet med å låse meg inne på hybelen. Jeg vet alle disse tingene, tenker jeg, før jeg skrur av lyset og sover fem timer til.

tirsdag 4. april 2017

En espresso og en øl på Laundromat

Ambivalens kan være så mangt og jeg føler at det tar over livet mitt.

På den ene siden er jeg drit klar for å skrive masteroppgave. Jeg har et slags utkast til prosjektbeskrivelsen, jeg har to himla gode veiledere, og et hav av informasjon. For to uker siden var jeg i Sverige på et møte. Egentlig skulle jeg bare observere, men før jeg visste ordet av det var jeg med på workshops, på policy utforming, og til slutt hadde jeg endt opp med å sitte i et Skandinavisk styre. Det kjennes jo liksom ut som om ting går fremover, at jeg veit hva jeg driver med og hva jeg skal. Jeg har jo studenthybelen min, har et skoleprosjekt, driver å skal lage en podcast med en venninne og går til terapi. Det er vår i Oslo og jeg har dratt frem converse og hettejakka. Vannflaska i veska, sola i ryggen og tidvis med håp i hjertet.

På den andre siden gråter jeg meg gjennom Oslo's bydeler etter tur. Jeg griner hos psykologen, jeg griner hjemme i senga, og jeg griner på telefonen med bestemor. Jeg har, atter en gang, mistet både bestevenn og kjæreste samtidig og hjertet mitt er et svart jævla høl i brystkassa, der hvor grusomhetene bor og ingenting noensinne kommer til å leges. Jeg selvskader i fylla og prøver generelt å drikke meg ihjel. Psykologen snakker om hvor farlig denne kombinasjonen kan være og jeg sitter der og sier at ja, jeg veit, jeg er helt enig, og så går jeg og bruker hele studielånet mitt på Luna. Short hair, don't care. Jeg vil ikke knytte meg til noen lenger, så jeg går på Tinder date og saboterer med vilje med å dukke opp dritings og deretter le han i trynet når han prøver å ligge med meg. Jeg skriver ikke skoleoppgaver, går ikke på forelesninger, ligger mest hjemme i senga og håper på å dø. På flyet til Sverige ba jeg til gud om at vi skulle krasje. Det er ikke det at jeg vil dø. Jeg bare vil ikke leve lenger.

Og så skjer det. Jeg våkner opp en morgen, allerede med angsten i brystkassa. Jeg tar medisinen min, selv om den ikke hjelper. Lager kaffe. Kler på meg sakte og sverger til meg selv at denne uka er den uka jeg skal vaske klær. Jeg er tom for alt og lite av det passer uansett, jeg har gått opp åtte kilo siden jeg kom hjem til Norge. Så tar jeg på meg jakka og kjører heisen ned til første for å gå ut og ta en røyk. Setter meg på en av steinene utenfor inngangen og ser utover det grønne gresset. To hunder løper ved siden av hverandre. Leker og bjeffer til hverandre. På andre siden av veien er det barn som leker. En jogger kommer forbi og smiler lett, før han runder svingen og løper videre. Her er det ingen som skriker eller roper. Her ute finnes ikke tapetkniver eller mareritt. Sakte og forsiktig kjenner jeg på varmen, på sola, på livet. Det her livet som jeg både er lei av og livredd for. Som jeg tidvis tror jeg vet hvordan jeg skal fikse, men som jeg aldri helt orker eller kanskje tørr å ta tak i. Jeg blir sittende en stund og føler meg nesten nyforelsket i livet mitt. Føler at kanskje dette kan gå, kanskje det faktisk blir bedre. Kanskje det finnes en fremtid for oss alle, som er bedre enn den fortiden vi prøver å slippe taket i. Kanskje jeg bare må overleve frem til jeg kommer meg dit.

mandag 6. mars 2017

Et hjem er et hjem er et hjem

Jeg vet ærlig talt ikke hvor mange hjem jeg har hatt. Jeg husker ikke. Har kommet ut av tellinga. Om jeg virkelig setter meg ned og prøver kan jeg kanskje komme på hvor mange steder jeg har bodd. Tromsø og Oslo. Blaker og Melbourne. Hele jævla Akershus. Nå har jeg bodd i Oslo i et halvt år. Jeg har jo bodd her flere ganger før, alltid med avbrekk. Jeg lurer på når det neste blir. For jeg kan ikke bo her for alltid. Det har jeg vel egentlig alltid visst.


Det har vært en helt jævelig tung vinter. Jeg var forberedt på at det skulle være kaldt, at det skulle snø, og at det skulle regne. Jeg var forberedt på at trikken skulle stå, at jeg skulle tryne på isen, og at det skulle være mørkt. Det jeg ikke var forberedt på var at det skulle være kalde mennesker. Det jeg ikke var forberedt på var isen i hjertet.

Heldigvis er det snart vår. Det er mars og minus tre ute, men jeg vet at det snart er vår. Med converse og jeans, uten superundertøy. Løvetann og krokus blomster i veikanten. Snøen skal smelte og isen skal slippe taket. Oslo kan være ganske sjarmerende om våren. Jeg krysser fingrene for at det skal være sant i år også. Jeg vet ikke lenger. Jeg har ikke bodd her på seks år.

Jeg har brukt januar og februar på å ta vare på meg selv. Jeg har gått i vinterdvale og overlevelsesmodus. Det har, som sagt, vært en jævelig tung vinter. Jeg bruker litt tid hver dag på å bygge meg selv sterkere. Jeg har en slags plan om hvordan tiden fremover skal se ut. Terapeuten min har sagt at det må bli verre før det blir bedre, og jeg skjønner hva han mener og hvorfor det må være sånn. Jeg har et ganske stort prosjekt foran meg, og mye jobb for å se det komme i mål. Terapeuten og jeg skal jobbe sammen, men jeg vet at det er mye av dette jeg må gjøre alene. Det blir tungt, men nødvendig, om jeg skal klare det livet her.

Jeg har også store prosjekt på universitetet, og ett på siden. På universitetet skal jeg skrive en master, og på siden skal jeg skrive noe annet. Det ligger og gjærer et sted. I hjertet, i magen, i bakhodet. Det vanskeligste er alltid å begynne. Å ta det første steget. Nå har jeg i det minste begynt å skriver her igjen, så får vi se hvor det går videre. Både med Oslo og med meg som nå har fast adresse i den jævla byen som ikke kan forlate før den har satt sitt merke på deg.

Jeg har hatt så mange hjem, men nå er jeg her. Jeg kan virkelig ikke bo her alltid, men jeg bor her nå. Og jeg har bodd mange verre steder enn dette. Jeg håper at våren kommer snart og gjør både Oslo og meg varme igjen. For da skal jeg igjen gå langs gatene i høye sko, med vannflaska i veska, solkrem på nesa, og med håret i vinden. Once more. With feeling.

mandag 14. november 2016

Take this waltz, with its very own breath of whiskey and Death

Donald Trump er valgt som ny president i Amerika, Leonard Cohen er død, og jeg er ikke i stand til å skrive oppgaver lenger. På dagtid drømmer jeg om å dø, om nettene våkner jeg av senga er søkkvåt av svette og at jeg skjelver i mørket. Jeg er svimmel, har synsforstyrrelser og konstant vondt i leddene. Jeg har selvskadet for første gang på tre år, jeg har mista livsmotet, jeg har gitt opp. Alt går over. Også jeg. Alt går til helvete. Også jeg.


Det jeg egentlig tror, er at dette er en blanding av flere ting. Jeg tror det er reverse cultural shock, sammen med mørket og isen, og følelsen av å komme tilbake til en vennegjeng som ikke lenger er vennene mine. Å komme tilbake til en gruppe mennesker som klarte å støtte meg gjennom så mye, en vennegjeng jeg pleide å kalle verdens beste folk, som nå har vist klart og tydelig at de ikke aksepterer den personen jeg har blitt. Til tross for at denne utgaven av meg, som nå har blitt eldre, ikke skriker eller roper, til tross for at denne utgaven er mer kjærlig, mer opplyst, mer villig til å lytte. De ser meg ikke, og de som ser meg, liker ikke det de ser.


Hva er det igjen i dette landet? I dette livet? Jeg flyttet hjem fordi det er gratis å studere på universitetet her, men jeg er så deprimert at jeg ikke kommer meg på forelesning, ikke klarer eller orker å skrive. Legen snakket om innleggelse men det orker jeg i hvert fall ikke. Her om dagen sa jeg til J at jeg håper alle symptomene mine er kreft så jeg kan legge meg ned og dø med god samvittighet.


Mamma er bekymret. For noen uker siden innrømmet hun at hun ikke hadde trodd jeg skulle leve så lenge som jeg har gjort. Det trodde vel ærlig talt ikke jeg heller. Kanskje ikke noen av oss. Dette er ikke et rop om hjelp. Dette er ikke et rop om oppmerksomhet. Dette er et forsøk på å være bånn ærlig på det eneste stedet jeg har til å spy ut all denne dritten, alt dette evig jævla mørket som ligger i sjela, som kveler meg, som bryter meg ned.


Jeg vet ikke hva det skal bli av noe av dette. Jeg vet ikke hvorfor jeg skriver dette eller hvorfor noen gidder å lese lenger. År etter år med psykdom og jeg som bare snakker om hvor jævelig alt er, hvor mye jeg vil dø. Dere må jo finne noe annet å drive med, noe som gir dere noe. Helst noe som gir dere livslyst. Jeg har prøvd på det prosjektet flere ganger enn jeg kan telle, og det eneste jeg vet er at det blir ikke noe bedre av å lese om andres depresjon og dødslyst. Dere må lære dere det jeg ikke får til. Dere må lære dere å leve før det er for sent.

onsdag 2. november 2016

Panserhjertet.

Kaffe, markørpenn, foredrag og forelesning. Bøker, hefter, pensum, biblioteket. Kalde morgener på Majorstua, sene ettermiddager på Blindern. Sene kvelder på Bislett, varme morgener på Hasle. Frost i lufta, blader som faller, røde, gule, grønne og brune. En evighet til jul, to uker til eksamen. Anti depressiva, vann, øl. Mareritt og drømmer. Fantasier om et bedre liv, dagdrømmer om fremtiden. Vrangforestillinger, angst, nervøsitet. Lange samtaler med farmor, lange samtaler med veiledere. Prosjektbeskrivelse, oppgave utkast, oppgave oppkast, leseliste, annoterte bibliografier, seminarer. Jeg valgte dette selv. Jeg velger alt selv. Sovne ved kjøkkenbordet, sovne på STK, sovner i alle bydeler etter tur. Ringer under øynene, mot i brystet, håp i hjertet. Hjertet som slår og slår og slår og slår.

onsdag 26. oktober 2016

This city kills

Linn har skrevet en bok som heter 'Du dør ikke' og selv om jeg ikke har lest den enda så er jeg brennsikker på at det er en god bok, og på at hun har rett. Jeg dør ikke.


Jeg dør ikke av dette heller. Det bare kjennes sånn ut, og jeg vil det noen ganger, og andre ganger er det greit. Jeg vet jo innen nå at jeg overlever alt.


Det skumleste i verden er å kle på seg. Å våkne er stort sett greit. Å gå ut av senga kan ta en stund. Men å kle på seg er det verste av alt, for da har jeg liksom sagt ja til at dagen kan begynne. At jeg skal gjøre ting den dagen som krever at man har klær på seg. Aller helst vil jeg jo bare sitte i den store røde morgenkåpen og drikke kaffe og se på Buffy. Kjederøyke sigaretter. Sove midt på dagen og drikke en flaske vin til middag, eller kanskje istedenfor middag i det hele tatt. Aller helst vil jeg jo ikke gå ut døra, vil og vil ikke se andre mennesker, vil ikke gå på butikken, vil kanskje tidvis gå på et senter for å se på ting jeg ikke trenger og aldri kommer til å kjøpe. Men jeg vil ikke forholde meg til ting. Til folk. Til arbeid eller lesing. Til krav eller mas eller verden.


Vinterhjerte, harehjerte, panserhjerte og meteoritt krateret.


J sier at det er fordi jeg har kommet hjem, og jeg gir han rett i det. Det er selvfølgelig mer, også, men mye av dette handler om å være tilbake i Oslo om høsten, at det har vært overskyet i ti dager og at jeg er lei av å bo i pappesker i en by full av spøkelser og kloakkrotter. Man blir ikke lykkelig av sånt.


Jeg kler på meg likevel. Tar t-banen til universitetet. Leser. Skriver presentasjoner. Møter ytterst få, og sjeldent mer enn én person om gangen. Men jeg klarer det, nå og da. For Linn har helt rett; jeg dør jo ikke. Jeg bare eksisterer i mellomtiden.

onsdag 5. oktober 2016

Dette er den uka jeg skal komme over ting sa jeg og gjorde omtrent akkurat det motsatte. Jeg skrev om han, gråt om han og ringte han etter en halv dunk rødvin bare for å grine og trygle han om å flytte til Norge. One strong independent woman, coming right up, liksom. Det er jo så typisk meg, også. Jeg ringte ikke for å kjefte, visstnok, jeg husker jo veldig lite av det. Neida, jeg bare grein og hulka og kastet opp mens han satt på andre siden av verden. Stay classy, Kit. I det minste vekket jeg han ikke, ettersom tidsforskjellen er på åtte timer. Han var på jobb, totalt edru, og hadde vel akkurat drukket morgenkaffen. Så ringer jeg fra Norge og faller sammen og Trollet måtte trøste. Fra suck my balls til vær så snill å flytt hit. Skikkelig stabil og konsekvent. Jaja. Det er jo virkelig ikke det verste jeg har gjort på fylla, og langt fra det mest patetiske jeg har vært, så fylleangsten er ikke så ille. Heldigvis går det bedre for hver dag og jeg er stort sett så opptatt på universitetet at jeg ikke rekker å tenke på det. Trollet og jeg har også bestemt oss for å holde hverandre litt på avstand så vi får tid og rom til å gå videre, og det hjelper jo også. Jeg vil ikke at dette skal bli et sånt forhold som må rives totalt i stykker før jeg kan gå fra det. At jeg må tømme det totalt for godhet for å klare å gå fra det. Det trenger ikke gå til helvete, selv om det går over.

Og alt går over.

tirsdag 4. oktober 2016

So don't be so hard on yourself


"Learn to forgive, learn to let go
Everyone trips, everyone falls
So don't be so hard on yourself, no
'Cause I'm just tired of marching on my own
Kind of frail, I feel it in my bones
Oh let my heart, my heart turn into stone
So don't be so hard on yourself, no







I learned to wave goodbye
How not to see my life
Through someone else's eyes
It's not an easy road
But now I'm not alone
So I, I won't be so hard on myself no more"







søndag 25. september 2016

Veronica Maggio synger at finnes det en så finnes det flere, Beyonce lærte meg å si boy bye, Damien Rice sier be free, og jeg tenker at samlivsbrudd og sammenbrudd er mye det samme og at heldigvis og dessverre har jeg mye erfaring med begge. Store kopper te, lexapro og mascara, samt en flaske med gin. Alt går over. Det står tross på sidelinja at denne bloggen handler om fylleflauser og knuste hjerter, så da er det vel greit at jeg opplever såpass mye av dem.