fredag 26. august 2016

Du er ikke her

Jeg har kommet inn på universitet i Oslo og må gjøre meg kjent på et nytt campus. Jeg roter meg bort på Blindern. Går ned feil vei og opp feil trapp. Vet ikke enda hvor det er best kaffe, vet ikke enda hvordan printeren fungerer, husker ikke åpningstider på noe som helst. Det går bra, fordi du er ikke her. Jeg går rundt på biblioteket, prøver å finne bøker som er aktuelle for det jeg vil skrive master oppgave om. Ned pedagogikk, opp psykologi. Over tre etasjer og metervis med bokhyller surrer jeg rundt og lar hendene berøre bøkene, med ro i kroppen og tålmodigheten liggende i sjela. For du er ikke her. Jeg går opp til det humanistiske fakultet, ser etter noen som kan svare på spørsmålene mine. Går langs korridorer, leser navneskiltene på dørene. Jeg tar meg god tid for å finne frem, jeg har råd til det nå. Fordi du er ikke her. Det er mye som fremdeles føles skummelt. I dag sto jeg utenfor det lille biblioteket på STK i nesten ti minutter før jeg turte å gå inn. Jeg vet ikke helt hvorfor. Jeg var litt redd for å forstyrre andre studenter, var litt redd for at jeg egentlig ikke skal være her og har jo aldri vært her før, jeg var nervøs for å gjøre alt mulig feil. Til slutt tok trakk jeg pusten dypt, åpnet døra og gikk inn, likevel. Fordi du er ikke her.


Du er ikke her og det kommer du heller aldri til å være. Det ligger en frihet i at jeg nå kan gå hvor jeg vil på dette universitetet, jeg kan snakke med hvem som helst, bli kjent med nye folk, introdusere meg selv om jeg må, jeg kan finne ut hvor den beste kaffen er og om en stund er jeg forhåpentligvis lommekjent. Jeg kan gjøre alle disse tingene, fordi du er ikke her. Du finnes ikke her. Her er det ingen som truer meg. Her er det ingen som mishandler meg. Jeg trenger ikke være redd for å møte deg noe som helst sted, fordi du er ikke her. Friheten fra deg er friheten fra angst. Friheten fra deg, er friheten til å leve. Det å være fri fra deg, betyr at jeg kan studere i fred, jeg bli kjent med folk i fred, jeg kan leve et liv som er fredfullt. Fordi du er ikke her.

torsdag 25. august 2016

At det alltid skal være noe

For det er jo alltids noe. Noe som går galt. Som at laptopen min døde og ikke kan reddes, som at studielånet tydeligvis ikke kommer før i september en gang, som at vi er ti tusen i kø på studentbolig, som at telefonen min slår seg vrang, som at jeg er blakk som faen og allerede har mastercard gjeld, som at jeg er usikker på om jeg faktisk klarer å jobbe ved siden av studiene, og en hel jævla haug med andre ting.


Men det går jo bra. Jeg har fått lånt en laptop. Jeg har fått pensum i bursdagsgave. Jeg har fått lov til å bo hos folk jeg kjenner. Jeg har det mest nødvendige her i verden og resten får bare gå seg til. Det er jo ikke noe annet alternativ. Eller, alternativet er ikke et alternativ.



En kanne kaffe, en lånt Laptop og brødskiver med ost til frokost. Etter det er det ikke måte på ting jeg kan ordne og få til. Selv om ingenting går som planlagt, ever.

fredag 12. august 2016

We Own the Sky

Det begynner heldigvis å lette seg litt i hodet. Oslo har vært fint, folk har vært fine, enkelte helt fantastiske. Jeg har fått gratis pass til Øya festivalen, noen å sove hos, folk som låner meg klær, og da er det lite her i verden man kan klage på.

Onsdag kveld sto jeg i Sirkusteltet sammen med Siri og M83 gikk på scenen. Jeg danset til We Own the Sky, med armene over hodet, med et hjerte som frydet seg, med en slags fred liggende i sjela. De spilte Midnight City og alle danset, alle hoppa, alle var med og det var så bra, så deilig å få være på festival i Oslo med godtfolk, med et band jeg aldri trodde jeg skulle få sett live. Så, helt til slutt, spilte de Lower Your Eyelids to Die with the Sun. Jeg strakk armene over hodet igjen, vaiet sakte med musikken og kjente tårene trille nedover ansiktet mens jeg smilte, og et sted i bakhodet var det en anerkjennelse av at dette var noe jeg pleide å høre på mens jeg bodde i Tromsø for alle disse årene siden. Dette var noe jeg pleide å høre på mens jeg var suicidal og nå er jeg ikke det lenger. Om jeg klarte meg gjennom alt det, om jeg klarte meg gjennom alle årene i Australia med all den galskapen som jeg ikke kan skrive om på internet men som har formet meg og skapt meg om, om jeg overlevde alle disse tingene, så klarer jeg faen meg dette også. Jeg lukket øynene og tenkte at om jeg dør nå så er det faktisk helt greit, men jeg trenger ikke å gjøre det. Jeg er ikke ambivalent, jeg er nøytral. Jeg trenger ikke å leve, men jeg trenger ikke å dø heller, og det er godt nok for meg. Det kan høres ut som en tom eksistens hvor man ikke bryr seg, men realiteten er en annen. Jeg har godtatt hvor jeg er og hva som skjer og slått meg til ro med det hele. Alt dette rant gjennom hodet mitt, rant ut med tårene, rant ut av hjertet og jeg forlot Sirkusteltet noen minutter senere sammen med ti tusen andre mennesker, tørket tårene, knyttet nevene, fant godtfolk og venner og så kjøpte vi mer øl.

M83, sommer og snart i høst i Oslo. Det kan hende dette løser seg. Det kan hende det blir bedre eller verre enn forventet, men uansett hva det er så har jeg slått meg til ro med det. Så får jeg fortsette å jobbe for å gjøre livet mitt til et bedre sted å være. Helst å gjøre verden bedre, mens jeg nå først er i gang. Så får vi ser hva det blir, for det er vi som eier livene våre, det er vi som bestemmer, because we own the sky. 

mandag 8. august 2016

Post-travel blues

Jeg må finne meg en jobb. Jeg må finne et sted å bo. Jeg må gå gjennom tingene som ligger hos moren min, nå som jeg skal bo i Norge for første gang på fire og et halvt år. Jeg må veldig mye de neste ukene. 

Så da passer det jo perfekt å gå rett inn i en depresjon, ikke sant? Helt fantastisk at nå som jeg må ringe en haug mennesker så gråter jeg på de merkeligste tidspunkt. Nå som jeg trenger folk i livet mitt så dytter jeg dem bort. Orker ikke ta kontakt med dem. Sier til han i Australia at vi må endre på ting, vi kan ikke fortsette å være sammen nå som jeg skal bo i Norge. Nå som jeg skal vise meg fra min beste side på visninger og jobbintervju passer det jo ypperlig at jeg totalt mister troen på meg selv. Nå som jeg skal starte et nytt liv i Oslo mister jeg lysten på hele greia. 
Akkurat nå burde jeg stå opp og dusje. Jeg burde pakke ryggsekken. Jeg burde gå bort i det andre huset og pakke om esker. Jeg burde, jeg burde, jeg burde. Så jeg blir sittende i senga, med en kopp kaffe. Vil ikke, orker ikke, gidder ikke. 

Det går over. Alt går over. Jeg har doblet medisinen min, prøver å drikke vann, spiser tre måltider om dagen. Jeg klarer i det minste de små tingene, noe som betyr at det ikke helt jævelig. Varsellampa er når jeg slutter å ta medisinen min og slutter å ta vare på meg selv. Vi er ikke der. Dette går over. Alt går over. Så er det bare å holde fast og ta vare på seg selv til depresjonen slipper taket. 

onsdag 3. august 2016

Velkommen hjem

Så jeg landet uten bagasje, uten medisiner, med førti i feber og uten stemme. Det går fint, tenkte jeg. Dagen etter innså jeg at det ikke gikk fint i det hele tatt. Jeg var i Norge i mindre enn et døgn før jeg måtte på legevakta. Halsbetennelse og resept på anti-depressiva. På veien ut tråkket jeg i en skikkelig stor tyggisklyse på busstoppet. Velkommen hjem, for faen.



Etter det har det heldigvis tatt seg opp veldig. Feberen har gått ned, jeg er i stand til å snakke igjen og humøret går stadig oppover. Det hjelper at jeg har gode venner som har passet på meg, laget meg mat og sørget for at jeg drikker nok vann. Noen ganger skjønner jeg ikke helt at jeg er så heldig som har så gode venner, men jeg er utrolig takknemlig. 

Så er jeg tilbake i Oslo for første gang på et år. Det er godt og rart, men sånn er det alltid å komme hjem. Jeg har gått langs Karl Johan med bror, tatt t-banen, drukket Frydenlund og Ringnes, spist is på Aker brygge og funnet ut at det tydeligvis er Norway Cup. I morgen reiser jeg nordover for en uke, for å hilse på familien og midnattsola. Både hjertet og magen gleder seg til gode klemmer og god mat. Men det er i morgen. I dag skal jeg løpe rundt Oslo og forhåpentligvis møte venner, forhåpentligvis drikke en øl, smile i sola og kjenne på at Oslo er mitt Oslo og her skal jeg bo de neste to årene. Herregud. 

lørdag 30. juli 2016

Oslo, mitt Oslo

Så kom jeg meg endelig til Oslo. Dog uten bagasje. Den er det ingen som vet hvor er. Jeg har vært her i en time, drukket en kopp kaffe og skal straks dusje. Det er en nydelig sommerdag så jeg føler ikke at jeg kan sitte inne men jeg vet ikke helt hva jeg skal ta meg til, heller. Kanskje jeg bare kan strø rundt i sentrum en stund. Kanskje jeg kan ta trikken til løkka og drikke en øl. Kanskje jeg kan gå en tur langs Akerselva. Kanskje jeg kan gå langs Karl Johan og mimre. Jeg vet ikke, men jeg finner helt sikkert ut av det. Oslo, nå er jeg tilbake igjen. Jeg håper vi koser oss sammen denne gangen.

torsdag 28. juli 2016

Om å miste flyet og takk gud for mamma

Tre alarmer. Ferdig pakket sekk. Alt ladet, klart, satt i stand og enkelt. Og likevel våknet jeg en time etter at flyet mitt hadde gått. Total krise, med andre ord.

Så jeg gjorde det jeg alltid gjør når det er store ting som går galt; jeg ringte mamma. Med skjelvende stemme og gråten i halsen ringte jeg mamma uten å sjekke tiden i Norge først, noe jeg burde ha gjort. Stakkars mamma måtte trøste i halvsøvne og gi meg råd klokken halv seks på morgenen. Gå og spis frokost, sa hun. Gå og spis frokost og drikk en kopp kaffe. Dette ordner vi.

Som tenåring gjorde jeg aldri det mamma sa. Konsekvent. Om mamma sa venstre ville jeg gått til høyre. Om mamma sa kom hjem, gikk jeg ut. Nå hører jeg på rådene hennes, endelig, etter tjuesyv år på denne planeten. Så jeg fant meg kaffe, dro frem laptopen og bestilte nye billetter. Jeg reiser i morgen kveld og skylder mamma veldig mye penger. Sånn er det noen ganger.

Jeg er så sint på meg selv. At det går ann. Tre alarmer! Hva er det som feiler ørene mine? Hva er det som feiler kroppen min? Jeg prøver å snakke meg selv ut av det. Dette her er faktisk ikke verdens undergang. Jeg har overlevd mye, mye mer enn dette. Det er bare at dette har aldri skjedd før og dette er veldig dyrt. Jeg som hadde spart opp så lenge i Australia, jobbet ræva av meg, lange skift og sene kvelder. Også må jeg betale tilbake mamma istedenfor å kunne betale depositum på et sted å bo i Oslo. Jeg vet ikke helt hva eller hvor jeg skal gjøre av meg.

Det er selvfølgelig ikke total krise. Jeg er bare veldig, veldig skuffa. Og blakk.

lørdag 23. juli 2016

Kit som krøpling, nå også i paradiset


Hver eneste jævla gang, altså. Minst et par ganger i året. Jeg og de helvetes beina mine som aldri vil være stødige, alltid vakler. I det minste er jeg ikke alene om å være skada her nede. For spesielt interesserte har vi Dave med et infisert sår på venstre benet og en ny kuttskade på det høyre, Doug i midten har en betennelse i beinet fordi han har trent for mye og jeg har vært å tryna på motorsykkel og har derfor et brannsår på leggen. Nå har jeg i tillegg fått et slags tropisk utslett på armene og lårene. Allergisk reaksjon sa de på klinikken. Jaja, sa jeg. Så nå spiser jeg tre tabletter hver morgen og må smøre meg inn med solkrem, anti mygg-satan og hydrokortison. Jeg tar det med et smil, jeg er fremdeles i paradiset Koh Rong. Frem til i morgen. Da er det tilbake til Shitsville for et par timer og deretter til Siem Reap. Så må jeg finne meg ut fly ut herfra. Det ser ut som det billigste faktisk er å ta nattbussen til Bangkok og fly derfra. Men i kveld er jeg fremdeles på Koh Rong og takk gud for det.


torsdag 21. juli 2016

Jeg spør meg selv ofte om hvor langt hjerte mitt kan strekke seg. Svaret er alltid litt til. Bare enda litt til.

søndag 17. juli 2016

You can check out any time you like but you can never leave

Paradiset finnes. Koh Rong er en øy utenfor Sihanouville og det ser ut som et postkort. Hvite strender, bungalows, jungel, små barn som leker på stranden. Jeg bor på et hostell som koster fem dollar om natta, gratis kaffe og frokost inkludert. I morgen skal jeg snorkle og se på plankton, men i dag skal jeg ligge på stranda. Herregud, for et liv altså. Jeg er faktisk glad for at jeg kom inn på universitetet i Oslo, for hvis ikke hadde jeg sikkert bare blitt her for alltid. Det er mange som har endt opp med jobb og et liv her, selv om de bare skulle være her i fem dager. Jeg planla fem dager, men det kan fort bli ti. Jeg tror det er verdt det. Når livet føles så bra, er det verdt det.

torsdag 14. juli 2016

Gjennom Pakse og Champasak på motorsykkel, juni

Pakse er en søvnig by noen timer sør fra hovedstaden i Laos, Vientiane. Akkurat hvor mange timer vet jeg ikke, for jeg sovna omtrent når vi begynte å kjøre og våknet når vi parkerte i Pakse. Veien ditt er dog full av hull og noen infernalske svinger, for såpass fikk jeg med meg. Jeg våknet et par ganger på bussen fordi kroppen ikke lenger hadde kontakt med madrassen på bussen. Sleeper bus er forresten noe av det beste i verden, så lenge du ikke må dele med en fremmed. En av de jeg reiste med hadde uflaks og havnet sammen med noen hun aldri hadde møtt før, så hun spurte veldig pent om hun kunne dele med meg istedenfor. Jeg sa selvfølgelig ja, ga henne en pute og la meg godt til rette. Madrassene på sleeper bussene er forøvrig greie så lenge du er under 170, så jeg hadde et par centimeter med bøyde knær men herregud så glad jeg er for at jeg ikke er høyere. Vi kom til Pakse tidlig på morgenen, fant et gjestehus og sjekket inn. Der traff vi franske Caroline, som jeg kom veldig godt overens med. Caroline og jeg endte med å reise sammen de neste to dagene, på motorsykkel gjennom Boleuvan platået og Champasak. Det var faktisk sånn jeg lærte å kjøre selv, dog var jeg også smart nok til å innse at selv om jeg kunne bruke girene og svinge så var jeg ikke nødvendigvis god nok til en lang kjøretur. Så jeg satt bakpå og Caroline kjørte. Håret hennes pisket meg i ansiktet mens vi raste nedover motorveien i Pakse, på vei mot fjellene og kaffeplantasjene. Vi stoppet ved to av dem, og flere fossefall på veien. Jeg lo høyt flere ganger, av ren og skjær livsglede. Caroline har kjørt i mange år, både i Frankrike og gjennom Kambodsja og Vietnam så jeg stolte på at hun visste hva hun drev med. Vi stoppet på en liten øy og Caroline viste meg hvordan jeg skulle håndtere sykkelen. Hun tilbydde seg å sitte bakpå så jeg kunne få mer erfaring, men jeg turte ikke ta ansvar for oss begge når jeg hadde så lite erfaring selv. Så Caroline tok styringen igjen, brølte 'ang øn princess' og så kjørte vi videre. Eventyrlysten i hjertet, Lonely Planet guide i sekken og hjelmen på hodet. Gjennom Laos. På en motorsykkel.











Den første dagen var fossefall og kaffeplantasjer. Den andre dagen besøkte vi et tempel og et lokal marked. Tempelet var nydelig, og var selvfølgelig på toppen av åttehundre trappetrinn. Det var varmt og svett og jeg tror jeg drakk fire liter vann den dagen. Vi måtte ta en ferge, om du kan kalle det det, med motorsykkelen over elva. Når de sa ferge mente de visst to kanoer som var holdt sammen med noen planker og en påhengsmotor. Caroline, motorsykkelen og jeg kom oss trygt over og så skulle vi til markedet for å spise lunsj. Der var vi dagens turistattraksjon og vi ble fortalt at enkelte aldri hadde sett hvite mennesker før. Vi tok ingen bilder fra markedet, for det var tydelig at vi var uglesett. "Fallang" ropte de når vi kom inn. Utlending. Vi tasset rundt i tjue minutter, kjøpte oss lunsj som var kokosnøttmasse og mel med honning, som har blitt frityrstekt. Så usunt, så utrolig godt. 












Eventyret i Pakse varte i tre dager. God kaffe, god mat og gode folk. Deretter dro jeg til Si Phan Don, men det har jeg allerede skrevet så mye om at jeg må slutte snart. Men Shangri La, altså. Samtidig, bare det å reise betyr så mye. Det betyr som oftest at jeg har det bedre.

onsdag 13. juli 2016

Fra Shitsville til Oslo

Sihanoukville viste seg til å være litt paradis, litt Shitsville. Naturen her er fantastisk, men selve byen er noe annet. Det er innkastere på restauranter og barer, hotell og kasino. Små barn løper rundt og selger armbånd, både de eldre og de yngre ligger slengt rundt på stranda, enten i ferd med å bli fulle eller i ferd med å bli edrue. Jeg har vært her i tre dager og det holder. Så i dag setter jeg nesa mot Koh Rong, som er en øy ute i havgapet. Jeg håper på vær som gjør at jeg kan svømme og at det er varmt vann i Bungalowen jeg har booket. Jeg håper også at jeg har nok penger, for det er ikke mulig å ta ut penger på øya. Sånn er livet. Etter Koh Rong er planen å reise til Battambang og deretter Siem Reap.


Så blir det et fly til Oslo. Jeg skal vist bli Osloborger igjen, jeg har kommet inn på universitetet, masterprogram i gender studies. Jeg både gleder og gruer meg, men jeg prøver å ikke tenke så mye på det for å være ærlig. Akkurat nå er jeg fremdeles på ferie, og jeg vil så gjerne klare å slappe av litt før jeg tar fatt på studier igjen. At jeg må finne et sted å bo, finne en jobb, søke om stipend og lån, kjøpe pensum og flytte til Norge igjen orker jeg ikke å tenke på enda. Akkurat nå er det viktigste i verden å ligge på en sandstrand og drikke mango shakes.

søndag 10. juli 2016

Shangri La, Si Phan Don, Don Det, Laos




Jeg ville egentlig legge opp disse bildene mye tidligere, men internet her nede er jo litt så som så. Uansett, Shangri La var akkurat det paradiset jeg trengte. Det var et lite tre som vokste inne på rommet mitt, katter som ville ha kos, mennesker som ga meg plass og så mye mat jeg ville spise. Det gjorde så godt for sjela, så godt for psyken. Det var en liten strand i nærheten hvor ingen andre var, og jeg satt under et tre og leste i boken min i flere timer. Jeg vet at dette stedet er en plass jeg kommer til å savne for livet og et fristed jeg gjerne vil komme tilbake til. Shangri La i mitt hjerte, altså.









Nå er jeg i Kambodsja og her regner det i bøtter og spann. Det er egentlig greit det også, det er god kaffe her og maten er billig. I morgen reiser jeg til Sihanoukville, eller Shitsville som det heter blant expat's i området. Planen er å være der i to dager før jeg finner meg en liten øy et sted, aller helst med flere hengekøyer og fine katter som vil ha kos. 

lørdag 9. juli 2016

Om media og rasisme, om seksuelle overgrep og egne erfaringer. Eller, Kit er sint fordi hun har lest avisa igjen.

Først av alt; i dag skriver jeg om vanskelige ting som ikke nødvendigvis er lett å lese. Dette innlegget handler om seksuelle overgrep og rasisme, og jeg forstår det om du heller vil komme tilbake en annen dag. Gudene vet at jeg selv har styrt unna blogg- og avisinnlegg som dette etter min egen erfaring. Man trenger det noen ganger. Å ikke måtte tenke på det som har vært jævelig og vondt her i livet. Jeg vil egentlig ikke skrive om det heller, men i dag ser jeg ingen vei utenom. Fordi jeg er sint og oppgitt og har sett meg lei på norsk media og hvordan vi i Norge generelt snakker om og behandler asylsøkere og overgrep mot kvinner, spesielt i kombinasjon.

For det andre; les dette innlegget av Gunnar Tjomlid først. Det er langt, men det er nødvendig. Tjomlid er veldig flink til å redegjøre for fakta og farer ved stigmatisering, og han bruker gode kilder samt rasjonell tankegang når han skriver. Les, les, les.

For det tredje, og dette er det jeg vil si; seksuelle overgrep begått av menn mot kvinner handler ikke om hudfarge, religion, en spesiell kultur, eller alder. Det handler om makt. Og det er et par ting jeg jeg gjerne vil snakke om når det gjelder disse tingene. Det handler om hvordan, og når, vi snakker om seksuelle overgrep mot kvinner. Det er selvfølgelig også menn som opplever seksuelle overgrep, men dette er en kommentar til mediabildet vi har i Norge akkurat nå og der snakkes dette dessverre ikke om. Det er utrolig trist, fordi menn som opplever overgrep ikke får hjelp og fordi vi fremdeles har hardt for å tro at disse tingene faktisk skjer. Det vi heller snakker om er alle disse enslige mindreårige asylsøkerne, eller alle innvandrerne (som forøvrig også betyr svensker, dansker, amerikanere og engelskmenn men det pleier vi glatt å glemme, vi mener tross alt de der innvandrerne som ikke ser ut som oss) som begår disse fryktelige overgrepene. Her håper jeg at du allerede har lest artikkelen til Tjomlid og at du innen nå vet at disse overgrepene er i desidert mindretall i forhold til overgrep begått av nordmenn.

Vi sier at det handler om et kulturproblem og det er helt sant, men det handler ikke om kulturer fra midtøsten eller Afrika, det handler om en verdensomspennende kultur hvor kvinner blir ledd av, sett på som det svakere kjønn, mishandlet og behandlet som eiendom. Og nordmenn er virkelig ikke noe stjerneeksempel i boka. For jeg har aldri blitt voldtatt av en asylsøker. Jeg har aldri blitt voldtatt en fremmed mann som akkurat har kommet til Norge og som ikke kan språket eller som ikke forstår forskjellen på samtykke og voldtekt. Alle de som har voldtatt meg snakket norsk. Han som voldtok meg i Australia var en hvit, blåøyd og blond nordmann, fra et 'well to do' område i Norge. Jeg har blitt tafset på flere ganger i Norge enn jeg kan telle, men det er to som definitivt skiller seg ut. Den ene var en hvit norsk mann som hadde en relativt høy stilling på hotellet jeg jobbet på. Han var gift og hadde barn, men ville likevel at jeg skulle sitte på fanget hans. Han kløp meg både i rumpa og brystet i løpet av en personalfest. En annen var sjefen min i en bar jeg jobbet på. Han er også en hvit nordmann som var gift med barn. Han presset hånden sin ned i underlivet mitt og jeg var så sjokkskadet at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg. Jeg forlot lokalet så fort jeg kunne og dro hjem og gråt. Der og da tenkte jeg at det er ikke vits i å gjøre noe annet, for det er jo ingen som tror på oss uansett. Vi har en forferdelig statistikk i Norge når det kommer til hvordan vi behandler voldtekter og overgrep mot kvinner, noe Tjomlid har snakket om tidligere og som også har blitt påpekt om igjen og om igjen, til det uendelige. Vi snakker om å kaste ut innvandrere, disse farlige asylsøkerne som begår overgrep mot kvinner, men når Radioresepsjonen omtaler Sophie Elise som en knulledukke, så ler vi. Snakk om kvinnefiendtlig kultur. Når nordmenn voldtar er det noe annet, det var en fest, det var alkohol, det var visst ikke så lett å vite rett eller galt. Når menn som ikke er hvite snakker til hvite damer på byen så ser vi stygt på dem og sier at de bare er ute etter en ting, men russegutter får stort sett gå fri, sammen med andre norske menn, når de tafser på byen, når de seksuelt trakasserer damer, når de voldtar. Men gud forby at noen andre skal få gjøre det samme mot de norske damene. Norske menn skal ha monopol på å overgripe, for norske kvinner tilhører norske menn. Men som jeg sa, alle de som har voldtatt meg har kalt Norge for sitt hjem og snakket norsk. Jeg er så ufattelig lei av hvite norske menn som skal dytte problemet som heter 'vold mot kvinner' foran seg som en unnskyldning og begrunnelse for rasisme mens de selv sitter å klør seg på ølmagen sin og gjør fint lite for norske kvinner generelt. Snakker du høyt om voldteksproblematikk i Norge og sier at det handler om norske menn hyles det 'ikke alle menn!!!' før du får telt til tre og hele debatten er avsporet. Om problemet er vold mot kvinner så skulle man jo trodd at norske kvinner ble tatt seriøst når de snakker om cat calling, når de snakker om kompiser på fest som tafser på dem, når de snakker om presset fra unge norske menn om å ligge med dem. Man skulle jo ha trodd at om vi var bekymret for norske kvinners sikkerhet så hadde vi snakket om de norske mennene som voldtar dem, ettersom det er innenfor denne demografien de fleste voldtekter faktisk skjer. Man kunne tenke seg at norske menn ville snakket med hverandre, med sine venner og familiemedlemmer, om hvordan man kan stoppe dette problemet. Istedenfor hører vi på Erik og Kriss som snakker om ølbriller og damer feite som låvedører som de knuller over en lav sko, vi sier at et fotballag ble voldtatt istedenfor overvunnet, og vi sier at gutter er gutter, de kan ikke kontrollere seg når de ser damer.

Som bringer meg over til et annet poeng om kultur. Nå har jeg reist rundt i Asia i snart syv uker. Jeg har vært i by og bygd, jungel og bar. Jeg har vært edru og full, totalt omringet av menn som alle er sterkere enn meg og som lett kunne ha brutt meg i bakken. Men lo and behold, gjett hvem som faen ikke har blitt cat called en eneste gang? Jo nettopp. I Australia, det landet hvor det er helt jævelig å søke asyl og et land som enkelte i Norge mener vi skal se opp til, var dette en ukentlig irritasjon. På det verste var det to ganger om dagen, og attpåtil innenfor en halvtimes tidsrom. Og dette var ikke disse farlige mørke mennene, dette var hvite Australske menn som kjørte forbi i bilene sine eller satt på et gatehjørne. For to år siden var det så vitterlig en hvit norsk mann, tidligere kompis, som sto og skreik meg opp i trynet fordi jeg ikke ville ligge med ham. Han ropte og kalte meg skjellsord i to timer mens jeg satt og gråt på kanten av sofaen. Han er fremdeles en del av vennegjengen min i Norge, som selvfølgelig er relativt kleint og tidvis skuffende. Men man må jo forstå at han sikkert ikke mente noe galt, han er jo tross alt oppdratt etter norske verdier. Noe som får meg til å le til jeg griner, for disse norske verdiene er faktisk ikke noe særlig å hige etter. Her, i Laos, Vietnam og Kambodsja, har jeg ikke blitt klådd på en eneste gang. Det eneste de roper etter meg på gata er 'tuk tuk' eller 'you need taxi, madam?'. Her er det ingen som har presset meg opp etter veggen og stukket hånden sin ned i underlivet mitt. Det er ingen som prøver å sjekke meg opp på byen, annet enn andre backpackere. Om jeg viser hud her nede, noe jeg sjeldent gjør, så ser de lokale mennene en annen vei. Det er ingen biler som tuter på meg, det er ingen fulle menn som kommer opp til meg og vil overtale meg til å bli med dem hjem. Og herregud for en befrielse det er.

Om vi er så bekymret for de norske kvinnene og hvorvidt de opplever vold, så ser jeg helst at norske menn leverer inn ballene sine. Jeg vil heller ha et land befolket med modige mennesker som har forsøkt på sitt beste å beskytte familien sin mot vold, som er villige til å gi opp alt av eiendeler for å komme seg til et bedre liv. Det jeg ikke vil ha er norske menn som peker finger mot en stor gruppe uskyldige mens de oppfører seg som dritt mot damer verden over og samtidig bruker kvinner som skyts i kampen mot innvandring. Det er pill råttent, falskt spill og selvmotsigelser på det groveste. Det har verken vi, eller dere, fortjent.

Også spør folk om hvorfor jeg ikke vil hjem.

onsdag 6. juli 2016

Når jeg nå begynte å komme over å være psyk, ble jeg selvfølgelig skikkelig syk istedenfor, av typen magevirus. Jeg skal spare dere for detaljene, men morsomt er det altså ikke. At jeg skulle få mensen samtidig er en selvfølge. Jeg klarer ikke spise særlig som begynner å bli et problem, men samtidig gjør det så vondt å spise at jeg fremdeles ikke helt orker. Om vi nå legger til en fem timer på en iskald buss med fremmede mennesker og feberdrømmer så har vi gårsdagen i et nøtteskall. I dag er jeg i form til fint lite og tipper at det blir en liten tur ut for å finne mat jeg orker å spise (brød, suppe, vann) og deretter tilbake til senga med en sesong Outlander. Kroppen har bestemt at eventyrene må vente og her er det bare å høre etter. Jeg vet tross alt selv hvor forbanna sta jeg kan være og denne kampen vinner jeg ikke.