lørdag 6. oktober 2018

I'm so reborn, keep moving forward

Denne bloggen er død. I det minste døende. Jeg skriver aldri her lenger. Det er så vidt jeg husker at jeg har den. Det finnes noen små steg til, som jeg må ta. Det finnes tekster her jeg vil bevare. Det er noen ord som ikke har blitt sagt enda. Men det finnes ingen formål her lenger. Jeg føler meg ikke  hjemme her. Denne bloggen tilhører en annen person, og jeg er ikke henne lenger.

Slutten på denne historien fortjener en bedre oppdatering enn det jeg får til kvart på tre natt til lørdag, etter en full dag på seminar. Det kan hende jeg skriver den. Det kan hende jeg lar være. Kortversjonen er i alle fall at det gikk bra til slutt. Eller, det går i det minste bra nå. Slutten kan jeg vel ikke love noe om. Livet mitt er bra nå. Jeg våkner ikke av mareritt lenger. Hjertet bykser tidvis sidelengs, men harehjertet har roet seg. Jeg skriker ikke ned i madrassen. Jeg gråter meg ikke søvn. Jeg har ikke vært akutt innlagt på snart et år. Og når jeg nå blir innlagt, så er det planlagt og fordi jeg velger det selv. Det er fremdeles ting som mangler i livet mitt, men i det store og det hele er jeg fornøyd. Jeg har bygget meg et godt liv. Bedre enn hva jeg trodde jeg skulle få til. Jeg bor i et nabolag jeg liker. Jeg har en jobb å gå til, hvor jeg gjør ting jeg tenker at er meningsfullt. Jeg har folk jeg er glad i, og som er glade i meg også. Og jeg har femten planter. Om jeg kan få en katt neste gang jeg flytter, så trenger jeg faktisk ikke mer. Hvem skulle trodd det? At det skulle gå så bra? Ikke jeg, men jeg er glad for at det gjorde det.

Soundtrack: Reborn - KIDS SEE GHOSTS

I had my issues, ain't that much I could do
But, peace is something that starts with me, with me
At times, wonder my purpose
Easy then to feel worthless
But, peace is something that starts with me (with me, with me)
Had so much on my mind, I didn't know where to go
I've come a long way from them hauntin' me
Had me feelin' oh so low
Ain't no stoppin' you no way
All things, the night before
Ain't no stoppin' you no way
No stress yes, I'm so blessed and

I'm so, I'm so reborn, I'm movin' forward
Keep movin' forward, keep movin' forward
Ain't no stress on me Lord, I'm movin' forward

Keep movin' forward, keep movin' forward

fredag 11. mai 2018

Ruter

Hvite vegger og linoleumsgulv. Kø og kø og kø. Tabletter i plastglass. Tid for å våkne, tid for å spise, tid for å snakke, tid for å sove. Morgenskift, aftenskift, nattskift. Tid og tid og tidløs. Middag klokken kvart på to i helgene og på røde dager. Mai er ikke noe annet enn røde dager. Jeg ser rødt på alle dager. Traumebehandling og eplejuice. Kaffe og te og vann og hvorfor har ingen satt på mer kaffe enda, jeg skal til behandling om fem minutter, og jeg har ikke tid til dette nå, jeg har ikke tid til noen ting. Jeg vil ikke være her, men jeg vet ikke hvor jeg ellers skulle ha vært. Jeg holder igjen, holder tilbake, holder på å skrive meg ut annenhver dag. Det kribler i beina og jeg har bly i magen. Fire uker inn, syv uker igjen. Ingen tid i det hele tatt og all tid i hele verden.

fredag 4. mai 2018

Kjære hjertet, kjære verden

Det er mai, det er vår, det er sol, og det er sykehus. Jeg kom til klinikken i april, og jeg skal være her til slutten av juni. Vi er fryktelig mange på avdelingen, det er dårlig isolert, og klinikken er minst femti år gammel. Men det er quiz på lørdager, kaffe på kanna, piano i kjelleren, og bordtennis i gangen. Så det går, på et vis. Målet er å lære seg å håndtere livet, håndtere alle traumene, uten krykkene. Uten de usunne reaksjonene og forsvarsmekanismene jeg har lagt til meg de siste femten årene. Det er undervisning og gruppeterapi, opp til fire timer om dagen. Leger, psykologer, sykepleiere, fysioterapeuter, sosionomer, og pasienter. Det er til å bli gal av, og jeg håper jeg blir mindre gal av å være her. Det er beinhardt å være tilbake til en hverdag med linoleumsgulv, å bli vekket 06.30, å måtte søke om permisjoner for å gå ut, å være tilbake på institusjon, det trigger så himla mye barnevernshelvete og det kribler tidvis i føttene etter å løpe avgårde. Men det er jeg som har valgt å være her, det er jeg som søkte om plass, og det er jeg som må gjøre jobben med å bli bedre. Det er jeg som må lære meg å lage et bedre liv. En dag av gangen. Resten av livet.

tirsdag 16. januar 2018

2018

Uten at jeg egentlig har fått snudd meg rundt, har det blitt 2018.

Det er helt greit. 2017 er et år som kan forbli i fortiden. 2017 var jævla dritt. 2017 var et av de vanskelige årene. Det var så himla mye å deale med, det var så mye som ble tapt. Tillit, kjærlighet, vennskap. Jeg opplevde trakassering, to seksuelle overgrep; et fra en jeg trodde var en venn, og annet fra noen i min nærmeste familie, jeg forelsket meg i en mann som dumpet meg på et gatehjørne midt i byen, jeg skrek ned i madrassen, og på et tidspunkt prøvde jeg faktisk å henge meg. 2017 tilhører i en søppeldunk som vi aldri trenger å grave i.

2018 kan bli noe annet. Jeg tror ikke på nyttårsforsett, og new year new me, jeg tror ikke på å bare bestemme seg, men jeg tror på livstilsendringer, jeg tror på å satse på nytt, å investere i seg seg selv, og jeg tror på at ting kan bli bedre. Vi må bare jobbe for det selv, også.

Jeg håper på, og planlegger at, 2018 kan bli et år hvor jeg investerer i meg selv.
Det er mye som står igjen. Jeg står på venteliste til en klinikk hvor jeg skal lære meg å ta vare på meg selv. Nils sier at dette er fremtiden, at dette er noe jeg trenger. Jeg stoler på Nils. Han er tross alt den eneste som ikke har gitt opp enda.

Jeg veit ærlig talt ikke hvor mange som leser dette lenger. Jeg slutta å skrive for dere en gang i 2013, og begynte å skrive for meg selv. Jeg tror kanskje at 2018 kan bli et år hvor jeg skriver for andre igjen. Vi får jo se, hvordan alt dette går. Men er det ikke det vi gjør hele tiden? Satser, tryner, reiser oss opp igjen, og får til? Og så satser vi og tryner, vi går alltid videre, evige med denne troen og håpet på at alt skal bli bedre, og at til slutt skal vi klare å lage et levelig liv?

I 2018 skal jeg krysse fingrene for oss alle. Også deg.

torsdag 14. desember 2017

Kjære kroppen - En tekst fra 2014

Vi har ikke snakket ordentlig sammen på en stund, og de siste gangene har jeg vært urettferdig negativ mot deg. Det har jeg lyst til å beklage for nå. Unnskyld for at jeg har vært så sint. Jeg er veldig lei meg for at jeg har behandlet deg så dårlig.

Du har sagt ifra mange ganger og jeg har ikke hørt etter. Du har prøvd å gå stille i dørene, du prøvde å advare meg og til slutt sa du stopp. Jeg skulle ha hørt på deg for lenge siden. Jeg jobber fremdeles med å lære meg å høre etter. Jeg er visst dårligere til å lese kroppsspråk enn jeg trodde. Det har vært en lang prosess og jeg har fremdeles en lang vei å gå.

Jeg lover at jeg skal fortsette på den veien. Dette må være et samarbeid. Det er du som bærer meg. Jeg må lære meg å ta hensyn til hva du trenger.

Det har vært mye de siste årene. Jeg har behandlet deg som om du var laget av stål. Udødelig. For du døde jo aldri. Uansett hva jeg gjorde med deg så fortsatte hjertet å slå. Vi har ramlet i trapper i rennesteiner. Over blomsterbed og asfalt. Inn og ut av depresjoner.

Jeg lover deg ikke gull og grønne skoger heretter. Jeg kan ikke det akkurat nå. Jeg har fremdeles dager hvor jeg døv for absolutt all positiv kommunikasjon. Jeg er lei meg for at det er sånn akkurat nå, men jeg lover at jeg skal prøve å forbedre meg. Jeg lover at jeg skal gjøre mitt beste for å høre på deg og å ta deg på alvor. Jeg tror det er sånn et godt partnerskap skal være. Et godt vennskap.

mandag 11. desember 2017

Nils

I dag sa jeg til Nils at jeg vet ikke hva jeg holder på med lenger. Jeg veit ikke hvorfor jeg fortsetter. "Du lever", sa Nils. "Du lever, og etter det året du har hatt, er det faen meg godt nok".

søndag 5. november 2017

Denne bloggen holder på å dø

Helt seriøst. Denne bloggen har vært døende lenge. Jeg pleide å poste annenhver dag, med glede. Nå poster jeg en gang i måneden eller sjeldnere og det er ikke det samme. Formatet er for lite. For trangt. Jeg har allerede reservert en annen adresse, men mer om det senere. Først skal vi bli ferdig her inne. Dere fortjener det. Jeg vet at det er noen av dere som har lest i mange år, og jeg verdsetter det.  Dere fortjener å få vite, på ordentlig, hva den neste delen av livet mitt skal være. Hvor dette eventyret går.  Akkurat nå driver jeg og samler meg selv sammen, gjør meg klar, til det neste kapittelet. Jeg har skrevet i årevis om at det blir bedre, om å være tro mot seg selv, og om en fremtid jeg ikke klarer å håpe på. Nå skjer det. Jeg har trodd det før. Denne gangen er det annerledes. Det er ikke slik at denne gangen er det 'ekte' eller at de andre gangene har det vært mindre. Vi går alltid videre. Konstant. Det eneste som er sikkert, er at vi går videre. Det er bare det at denne gangen er det noe annet. Denne gangen skjer det store ting, som ikke nødvendigvis er styrt av meg, men på en positiv måte.

Akkurat nå er jeg i Sveits. Vi kom i går kveld, jeg med forkjølelse og uten bagasje, og ergo heller ingen medisiner, like morsomt som vanlig. Jeg er i Sveits fordi jeg har skrevet en skyggerapport til CEDAW, om forholdene som oppleves av sex arbeidere i Norge. Jeg har skrevet om menneskerettigheter, arbeidsforhold, boligsituasjon, og om hvordan sex arbeidere blir behandlet av befolkning og politiet. Jeg har allerede vært en runde i Sveits. Da snakket jeg med FN's høykommissær for menneskerettigheter, satt i en paneldebatt med UN AIDS, og snakket med medlemmene i FN's kvinnekommisjon. Denne gangen skal jeg snakke for sistnevnte igjen, med taletid på ett minutt. Det er ikke akkurat mye tid, men sånn er det. Hele Norge får ti minutter, og jeg er heldig som får snakke i det hele tatt.

Når jeg kommer hjem skal jeg være hundre prosent sykemeldt frem til jul, og takk både himmel og helvete for det, for nå er jeg sliten. Jeg har migrene anfall, sliter med svimmelhet, og trenger et lengre opphold på psykiatrisk for å komme meg etter det jævla året her.

Etter alt sammen skal jeg begynne et nytt prosjekt og det kribler i kroppen når jeg tenker på det. Men aller først må jeg faktisk bli friskere. Jeg trenger tid til å ta vare på meg selv. Tid til å planlegge, tid til å ta overveide avgjørelser. Livet går jo aldri som planlagt, men det trenger ikke å være negativt. Jeg må finne ut av mye fremover, som hvor jeg skal bo, hvor jeg skal behandles, hvor lenge jeg tror jeg må være sykemeldt, og hvorvidt jeg faktisk er ufør. Det sier legen ihvertfall, men jeg har ikke villet tro på det. Jeg, som alltid skal klare alt, jeg som har jobbet så hardt det siste året, jeg kan da ikke være ufør? Men jo, jeg er vist det. Så jeg må finne en slags fred med det også. At jeg er så her syk, og at jeg antageligvis alltid kommer til å ha dårlige perioder. Det har vært vanskelig å ta det innover seg, og jeg er ikke helt ferdig enda.

Etter alt sammen, etter papirarbeidet og avgjørelsene og behandlingen og det hele, så skal det skje noe helt annet, noe helt nytt, og forhåpentligvis vil det endelig bli bedre. Så mye bedre enn jeg har trodd, så mye bedre enn jeg har turt å håpe på. Det er nok neste år en gang. Da forsvinner antageligvis denne bloggen fra internet, men det kommer noe annet i stedet. Mer om det en annen gang. Nå må jeg gå å skrive en tale for kvinnekommisjonen. Klyp meg i armen, denne drømmen er for god til å være sann.

onsdag 2. august 2017

Fra notatblokken; mars til august

24.03.17 Flight Osl - Arlanda, kl 21:15
Jeg vet ikke hva jeg hadde sagt om noen andre hadde fortalt meg om den dagen jeg har hatt. Om hvordan jeg våknet, om det møtet jeg hadde, om de jeg ble presentert for, om heisen, om kofferten, passet, toget, flyet.

Still I see Monsters

Jeg vet ikke hva jeg vil, hvordan det skal være, hvordan jeg tenker at det hele skal gå (men jeg ber fremdeles til gud om at flyet skal falle ned fra himmelen på hver jævla flight).

26.03.17 Arlanda
Track back the scars, the change, back to the stars. 

Jeg har hatt lyst til å dø så lenge. Jeg tenker jo ikke på noe annet. Det er der, hver dag. Det eneste som er konstant, er døden. Det eneste som er permanent, er døden.

Jeg er så sliten.

31.03.17 Postkontoret, Tøyen, Oslo 
And another one bites the dust. Oh why can not I conquer love? 
I guess this is growing up.

Det blir bedre sier Nils. Ja. Det gjør vel det. En eller annen gang.

10.04.17 Osl Gardermoen
Bon Iver- Re: stacks i ørene.
Hvem er jeg uten dem?
Så uendelig, ufattelig ensom.

Jeg føler at måten de ser på meg, måten de oppfatter på, endres, hver gang jeg er ærlig med dem. Jeg kjenner hvordan de ser på meg. Hvordan de blir smått ukomfortable. Hvordan blikket, perspektivet, skifter. Hvordan, jeg så plutselig, blir en del av dem, de andre, ikke lenger vi, oss. Alt jeg sier blir nå eksaminert i et nytt skarpt lys, som kaster skygger i milevis. Ikke lenger et individ. Nå, en ting. 

There is another world, 
Oh, there must be
Song me to sleep

En gang i fremtiden skal det lykkes. En gang, en gang. Om vi overlever. Om jeg ikke finner det for godt å gi opp.

There is a better world. 
There must be. 
Don't feel bad for me

I really want to go.

16.04.17
Dette huset er ikke for meg. Jeg er ikke trygg noe sted, heller ikke her. Nå, minst av alt her. Hva slags forhold skal jeg ha til dem nå? Det endelige beviset på at hen alltid vil velge andre over meg. Jeg både forstår, og forstår ikke, hvorfor hen er slik. Skuffet, men ikke overrasket.

Jeg kjente tauet rundt nakken. Hvordan det strammet seg. Pusten som hveste. Blodet. Jeg kjente pulsen som banket. Hodet som ble tungt og svulmet. Men mamma skal ikke finne meg sånn. Det hadde hun ikke klart å komme over. Jeg vil ikke såre henne. Selv etter alt. Jeg kan ikke leve for hennes skyld. Det ville uansett vært nytteløst, ettersom hun ikke ser meg. Men hun skal slippe å finne meg død i sitt eget hus.

21.04.17 Lovisenberg Akutt psykiatriskavdeling 
Welcome back to depression. Will you have the usual? 

Jeg beveger meg i tekst; leser, skriver. Finner meg selv på nytt i språket. Språk former virkelighet. Dette vet vi jo. Hva former meg?

Jeg har glamorisert rusmisbruket. Det har jeg holdt på med lenge. Jeg får det visst alltid som jeg vil, på en eller annen måte.

23.04.17 Lovisenberg akutt psykiatriskavdeling 
Det er noen som gråter. Trøstesløst. En jente. Jeg vet ikke hvor i bygget hun er. Jeg kjenner igjen hulkingen, som om det var min egen kropp, og vet at dette er en hikstende gråt. En gråt som gjør vondt. Det er lenge siden jeg selv har grått sånn. Kanskje jeg burde prøve det en gang.

25.04.17 Oslo 
Er det verdt det? Er noe som helst verdt det? Nei.
Det handler ikke om meningen med, men meningen i, livet. Den må skapes, på en eller annen måte. Om man orker. Om man gidder. Om man klarer.
Jeg vil jo ikke dø. Jeg er bare lei av å leve. Er vi ikke alle?

Nils sier at relasjoner er viktig.
Jeg brenner alle broer.
Kjenner ingen sorg.
Lever.
Mens jeg venter på å dø.

04.05.17 Royal Gastropub
T-skjorte. Knebukse. Sol. Vår. Endelig.
Så overlevde hjertet enda en vinter.

Kanskje jeg må bli flinkere til å drømme om fremtiden. Drømme om fine ting, istedenfor å være plaget av mareritt fra fortiden. Jeg har lært det jeg kan fra alt som var. Nå kan jeg få lov å gå videre. Få lov til å ha et liv som handler om alt det gode her i verden.
Som at det er vår i Oslo og at jordbærene snart kommer. Det er øl i butikken og is i fryseren. Det er et helt jævla liv å leve.

21.05.17 Angst bar, Strøget, Oslo
 Give up the Ghost
 I dag er det ett år siden jeg forlot Australia. Jeg vet faktisk ikke hva jeg savner mest; å være der, eller å ikke være her. Men jeg endre jo opp med å mistrives til slutt, uansett. Jeg var suicidal i Asia, også. Kommer det alltid til å være sånn? Kommer det noen gang til å slutte? Jeg tror faktisk ikke det. Det beste er nok om jeg dør. Jeg får ikke til dette livet. Eller, jeg orker ikke. Det er for mye slit. Jeg ser ikke poenget. Hva er det igjen å leve for?

Jeg vet ikke lenger. Jeg føler at jeg vet ingenting. Jeg har allerede bestemt meg for å dø, jeg bare vet ikke når.

06.06.17 Nero 
We stand up to fall again, oh we fall again 

I går ville jeg dø og i dag vil jeg leve. Ambivalens. Om jeg bare kunne gå en uke uten å være suicidal. Eller bare en dag. Jeg har ikke gitt opp helt enda. Men jeg trenger helt klart hjelp. Nils. Hjelp meg å bygge et liv.
Hva skal det bestå av? Hva står igjen? Hva bryr jeg meg om? Hva kan jeg gjøre uten å slite meg ihjel. Det finnes mange typer liv. Jeg nøyer meg med et godt ett.

Om å skrive seg selv. Inn og ut av psykiatriske avdelinger, inn og ut av virkeligheten. Jeg finner meg selv i språket, mister meg selv i korrekturen. Forstår, og forstår ikke, hvordan historien skal ende. Et komma, et punktum, et utropstegn.

Hva slags barn er man når til og med foreldrene har gitt opp?
En voksen.

Det er ikke jeg som kommer til å ta livet av meg. Det er depresjonen.

12.06.17 Osl AQ bar
Enda et land. Enda et liv.
I want something just like this

Kanskje sommeren kan bli fin. Kanskje jeg ikke trenger å dø.
Skottland, Italia, Sverige. Dette kan jo bli bra. Jeg må bare ha trua.

Jeg er i stand til å overleve det absolutt aller meste. Kanskje også meg selv.
Dette er også et liv.

30.06.17 Rådhusplassen 
To hele uker uten å være suicidal. Tanken på å re-investere i meg selv. Å ikke bli kunst av angsten. Å være istand til å se fremover. At gode relasjoner finnes. At det finnes et liv, selv for meg.

Kanskje jeg allerede har alt jeg vil ha?

True love waits
Og det er helt greit.
Så får jeg elske meg selv.
Målet er et godt liv.

06.07.17 Osl 
Kanskje jeg allerede har alt jeg trenger. Ikke alt jeg vil ha, men det jeg trenger for et levelig liv. At alt jeg trenger eksisterer i meg. Jeg er ikke laget av stein. Jeg er ikke uknuselig. Men kroppen er ikke bomull. Tankene er ikke lenger glasskår. Hjertet er, og vil alltid være, et meteorittkrater. Det kan jeg overleve. Jeg er jo hun som overlever alt. Jeg er jo hun som aldri klarer å dø.

07.07.17 Toscana, Italia
Så mange liv. Så mange land. Så mange dager og alt man skal fylle dem med. Kanskje det går bra til slutt. Jeg vet at lykken finnes. Jeg vet at ting går over. At til slutt så går alt over. Absolutt ingenting kan vare for alltid. Takk gud for det.

20.07.17 Mr French, Stockholm
Rødvin, musikk, lykken.
Nå har du kommet langt, Kit. Blir det bedre? Herregud, så vakker verden kan være. Herregud, så godt dette er. Jeg er ikke engang redd for at det skal ta slutt. Det kan jo hende at det skjer, men jeg får brenne den broen når jeg kommer til den. Enn så lenge får livet handle om å nyte. Jeg vet at jeg er i gamla stan, men jeg vet ikke hvor. Det bekymrer meg heller ikke. Innen nå så vet jeg at jeg kan finne ut av det meste.

Styremedlem. Med-redaktør. Forfatter av en skyggerapport til FN. Master student. I stand til å tjene ti tusen på en uke. Hver. Eneste. Jævla. Barndsomsdrøm.
23.07.17 Stockholm
Something just like this. Exactly like this. This. 

Sommer, sol, skriving. Katter, Harry Potter, store kopper med te. Et liv jeg så absolutt kan leve. Hvitvin, sushi, tomater, grønne epler, høye heler, bare legger.

At livet alltid går videre.

02.08.17 Stockholm
Jeg er ikke lenger redd. Jeg vet at depresjonen vil komme tilbake. Det gjør den alltid. Jeg tror faktisk at jeg kan kjenne det allerede, men sånn er det bare. Jeg får gjøre så mye som jeg kan i gode perioder, blant annet lage sikkerhetsnett for meg selv, slik at når jeg faller igjen så er det noen som tar meg i mot.

Denne sommeren er snart over. Det har ikke vært noen ferie i det hele tatt, bortsett fra en uke i Skottland og tre dager i Italia. Jeg jobber på to forskjellige rapporter, og skal ta en eksamen neste uke, har ikke ordnet noe som helst for semesteret som kommer, og det kommer til å bite meg så jævelig i ræva. MEN jeg har gått åtte uker uten å være suicidal. Etter femten måneder med å tenke på døden hver jævla dag, hver jævla time, så er det selvfølgelig er kjærkomment avbrekk. Det har vært et hardt år, med store omveltninger. Å flytte hjem til Norge, å falle rett i depresjonen, å oppleve et seksuelt overgrep (igjen), å skulle forklare alt, alt jeg er og det som hører til, å bli akutt innlagt på psykiatrisk (igjen), å bli elsket og avvist, å falle ned en trapp på 17 mai, og at hjertet har blitt slitt istykker av et land jeg absolutt ikke ville flytte hjem til. Også står jeg her fremdeles. Battered, bruised, not broken. Jeg tror ikke at jeg overlever meg selv, men jeg overlevde denne runden med depresjon. Det er faen ikke dårlig, det heller.

Jeg vet ikke hva høsten bringer, annet enn stress. Alt arbeidet jeg har tatt på meg føles som liv og død. Men det er vel som alltid; jeg får prøve meg på dette. Og hvis det ikke fungerer, så får jeg finne på noe annet. Livet går videre. Alltid.

mandag 5. juni 2017

I dag ga jeg opp på alt. Jeg ga opp å levere noe som helst til universitetet. Jeg ga opp å gå ned de jævla fem kiloene. Jeg ga opp på et forhold som uansett er utenfor rekkevidde. I dag bestemte jeg meg for at det får bare være.

Det er det beste jeg har gjort i år. Det kommer konsekvenser av dette. Jeg vet ikke hvordan verden ser ut fremover, men jeg har gitt opp på den. Nå skal jeg ta en veldig lang ferie fra å bry meg om noe som helst, fordi jeg orker ikke mer og herregud så deilig det er.

torsdag 1. juni 2017

Morning will come, I'll do what's right // Give up this fight

Herregud internett. Jeg vet ingenting lenger. Jeg vet at jeg holder på å dø. Jeg har gitt opp. Jeg har overbevist meg selv om at det finnes ingenting å leve for. Jeg beklager. Jeg vet ikke lenger hva jeg gjør. Jeg holder ikke fast. Jeg klarer, orker, vil, ikke mer.

I can't make you love me, kjære verden. Jeg har prøvd for lenge. Det er på høy tid at jeg får slippe.

tirsdag 16. mai 2017

Våkner kvart over ni selv om alarmen har duret siden klokka åtte. Velter meg ut av senga og veit at jeg kommer til å være for sen til psykolog timen, men det er like greit å dra dit likevel. Vanligvis er det Nils som er forsinka, ikke meg. Så jeg drar på meg jeansen og den reneste genseren jeg finner på gulvet. Røsker med meg veska og husker så vidt å skru av lyset på vei ut døra. Bussen er også forsinka, men det er vel 20 bussen bestandig.

Det tar ti minutter hos Nils før tårene triller. På et tidspunkt må jeg klamre meg fast i stolen mens jeg hulker. Jeg prøver å ikke hikste, holder så hardt på den siste kontrollen jeg har igjen over den jævla kroppen her. Jeg puster dypt inn, gjennom nesa, kjenner det helt ned i magen, og holder inne i syv sekunder før jeg puster rolig ut med munnen. Brystkassen kjennes både hul og full, tom, liten, altfor stor, full av ild og aske. Det er et søkk der inne og jeg står på kanten av et stup. Om jeg faller ned i gråten vet jeg at ikke få puste fordi jeg kommer til å hyperventilere til jeg besvimer. Så jeg holder igjen med alt jeg har, før jeg hvisker stille hva som plager meg. At jeg alltid er i veien.

Jeg går fra kontoret til Nils med en slags tomhet i hjertet. Det er stille der inne nå. Det verste av følelsene ligger igjen på en kleenex i en søppelkurv. Jeg går innom Nord og kjøper en flat white før jeg styrer mot t-banen. Jeg både er, og er ikke, en del av verden. Jeg tar meg selv i å lure på hvor alle andre skal. På jobb, på skole, på vei, til døden.

Resten av dagen har jeg stillhet i kroppen. Som om jeg har på meg en kappe som beskytter meg mot resten av verden. Som om jeg har fått lokalbedøvelse i følelsene. Jeg ser på tv-serier som jeg ikke ler av. Leser artikler som ikke rører noe i meg. Legger meg til slutt i senga men en lydbok jeg egentlig ikke bryr meg om hvordan ender. Sovner med klærne på. Drømmer om et annet liv.

onsdag 10. mai 2017

Hvil i fred/ Once more with feeling

Jeg tror faktisk
at jeg aldri før
har vært så sint på deg
som det jeg er nå.

Jeg tror faktisk
at du aldri før
har kunnet såre meg så mye
som det du gjør nå.

Jeg tror faktisk
at jeg aldri lenger
kan tro på deg
eller noe av det du sier.

Jeg tror faktisk
at du ikke engang selv
tror deg selv
når du hører deg selv
snakke.

Jeg vet nå
at ingenting igjen blir det samme
og at alt har en slutt
og at dette er vår.

Jeg tror faktisk
at jeg endelig,
så absolutt og med følelse
er ferdig med deg.

For alltid.

torsdag 4. mai 2017

Jeg trodde jeg skulle dø i påsken, jeg trodde jeg skulle dø i Oslo, og så gikk jeg på konsert og så Karpe Diem i spektrum, selv om jeg var innlagt på lukka fordi legene skjønte hvor viktig det var for meg, for vi hadde rett, Karpe hoppa, jeg hoppa, hele jævla spektrum hoppa, og nå vil jeg leve igjen. Så får vi se hvor lenge det holder denne gangen.