søndag 16. april 2017

Min mors hus er ikke mitt hjem

Jeg leser den samme setningen om igjen og om igjen. Virginia Held skriver om care ethics og egentlig er det jo interessant. Egentlig er det hun skriver om veldig nært. Men jeg har sluttet å bry meg om akademia. Jeg har egentlig sluttet å bry meg om det meste.

Psykologen spør. Og mamma spør. Hvorfor har du ikke betalt husleia? Hva har du brukt alle pengene på? Til mamma sier jeg at jeg vet ikke. Til psykologen svarer jeg at om du hadde visst at du skulle dø om tre uker, hadde du betalt husleia? Eller hadde du brukt pengene på øl med gode venner?

Psykologen sier at han sterkt anbefaler en akutt innleggelse. At jeg burde avbestille billettene til Tromsø og heller ha noen dager under oppsyn. Det går ikke, sier jeg. Jeg dro ikke hjem til jul, mamma har kjøpt disse billettene og de kostet masse penger, jeg kan jo ikke fortsette å be henne om billetter jeg ikke bruker. Så jeg må nesten dra. Kanskje det blir som en ferie, sier jeg. Kanskje det blir fint. Jeg kan lese til eksamen, møte familie og ta det rolig.

Det viste seg til å bli den mest traumatiserende hjemreisen ever. Jeg skulle nok ha hørt på psykologen. Jeg skulle nok som regel ha gjort det. Men ikke engang psykologen kunne vite hva som skulle skje her oppe. Ingen kunne det.

Det er strålende påskevær. Jeg burde helt sikkert ha gått på ski. Eller dratt på fisketur. Vi bor jo rett ved både hav og fjell. Istedenfor lusker jeg rundt og leter etter nøkkelen til våpenskapet når mamma og stefar ikke er hjemme. Ser etter trær jeg kan henge meg i når jeg går ut for å røyke. Jeg er egentlig litt redd for det der med å henge meg. Jeg har lest på nett at ca 70 prosent av tilfellene ender med død. Jeg lurer på hva som skjer med de tretti prosentene som er igjen. Det står at noen av dem får vedvarende hjerneskade. Det vil jeg jo ikke. Eller, kanskje jeg vil det likevel. Kanskje jeg kan bli så hjerneskada at jeg ikke skjønner hvem jeg er lenger. At jeg ikke lenger husker alt det som gjør vondt.

Helt egentlig, på et eller annet sted, vet jeg at det kan bli bedre. At jeg kan lage et liv som er verdt å leve. Om jeg bare orker og gidder og bryr meg. Problemet er bare det at jeg har sluttet å bry meg om det meste.

torsdag 6. april 2017

Jeg sover ti timer hver natt. Noen ganger tolv. Noen ganger femten. Jeg vet at dette er en del av depresjonen. Jeg vet at jeg antageligvis går glipp av de beste tingene i livet med å låse meg inne på hybelen. Jeg vet alle disse tingene, tenker jeg, før jeg skrur av lyset og sover fem timer til.

tirsdag 4. april 2017

En espresso og en øl på Laundromat

Ambivalens kan være så mangt og jeg føler at det tar over livet mitt.

På den ene siden er jeg drit klar for å skrive masteroppgave. Jeg har et slags utkast til prosjektbeskrivelsen, jeg har to himla gode veiledere, og et hav av informasjon. For to uker siden var jeg i Sverige på et møte. Egentlig skulle jeg bare observere, men før jeg visste ordet av det var jeg med på workshops, på policy utforming, og til slutt hadde jeg endt opp med å sitte i et Skandinavisk styre. Det kjennes jo liksom ut som om ting går fremover, at jeg veit hva jeg driver med og hva jeg skal. Jeg har jo studenthybelen min, har et skoleprosjekt, driver å skal lage en podcast med en venninne og går til terapi. Det er vår i Oslo og jeg har dratt frem converse og hettejakka. Vannflaska i veska, sola i ryggen og tidvis med håp i hjertet.

På den andre siden gråter jeg meg gjennom Oslo's bydeler etter tur. Jeg griner hos psykologen, jeg griner hjemme i senga, og jeg griner på telefonen med bestemor. Jeg har, atter en gang, mistet både bestevenn og kjæreste samtidig og hjertet mitt er et svart jævla høl i brystkassa, der hvor grusomhetene bor og ingenting noensinne kommer til å leges. Jeg selvskader i fylla og prøver generelt å drikke meg ihjel. Psykologen snakker om hvor farlig denne kombinasjonen kan være og jeg sitter der og sier at ja, jeg veit, jeg er helt enig, og så går jeg og bruker hele studielånet mitt på Luna. Short hair, don't care. Jeg vil ikke knytte meg til noen lenger, så jeg går på Tinder date og saboterer med vilje med å dukke opp dritings og deretter le han i trynet når han prøver å ligge med meg. Jeg skriver ikke skoleoppgaver, går ikke på forelesninger, ligger mest hjemme i senga og håper på å dø. På flyet til Sverige ba jeg til gud om at vi skulle krasje. Det er ikke det at jeg vil dø. Jeg bare vil ikke leve lenger.

Og så skjer det. Jeg våkner opp en morgen, allerede med angsten i brystkassa. Jeg tar medisinen min, selv om den ikke hjelper. Lager kaffe. Kler på meg sakte og sverger til meg selv at denne uka er den uka jeg skal vaske klær. Jeg er tom for alt og lite av det passer uansett, jeg har gått opp åtte kilo siden jeg kom hjem til Norge. Så tar jeg på meg jakka og kjører heisen ned til første for å gå ut og ta en røyk. Setter meg på en av steinene utenfor inngangen og ser utover det grønne gresset. To hunder løper ved siden av hverandre. Leker og bjeffer til hverandre. På andre siden av veien er det barn som leker. En jogger kommer forbi og smiler lett, før han runder svingen og løper videre. Her er det ingen som skriker eller roper. Her ute finnes ikke tapetkniver eller mareritt. Sakte og forsiktig kjenner jeg på varmen, på sola, på livet. Det her livet som jeg både er lei av og livredd for. Som jeg tidvis tror jeg vet hvordan jeg skal fikse, men som jeg aldri helt orker eller kanskje tørr å ta tak i. Jeg blir sittende en stund og føler meg nesten nyforelsket i livet mitt. Føler at kanskje dette kan gå, kanskje det faktisk blir bedre. Kanskje det finnes en fremtid for oss alle, som er bedre enn den fortiden vi prøver å slippe taket i. Kanskje jeg bare må overleve frem til jeg kommer meg dit.

mandag 6. mars 2017

Et hjem er et hjem er et hjem

Jeg vet ærlig talt ikke hvor mange hjem jeg har hatt. Jeg husker ikke. Har kommet ut av tellinga. Om jeg virkelig setter meg ned og prøver kan jeg kanskje komme på hvor mange steder jeg har bodd. Tromsø og Oslo. Blaker og Melbourne. Hele jævla Akershus. Nå har jeg bodd i Oslo i et halvt år. Jeg har jo bodd her flere ganger før, alltid med avbrekk. Jeg lurer på når det neste blir. For jeg kan ikke bo her for alltid. Det har jeg vel egentlig alltid visst.


Det har vært en helt jævelig tung vinter. Jeg var forberedt på at det skulle være kaldt, at det skulle snø, og at det skulle regne. Jeg var forberedt på at trikken skulle stå, at jeg skulle tryne på isen, og at det skulle være mørkt. Det jeg ikke var forberedt på var at det skulle være kalde mennesker. Det jeg ikke var forberedt på var isen i hjertet.

Heldigvis er det snart vår. Det er mars og minus tre ute, men jeg vet at det snart er vår. Med converse og jeans, uten superundertøy. Løvetann og krokus blomster i veikanten. Snøen skal smelte og isen skal slippe taket. Oslo kan være ganske sjarmerende om våren. Jeg krysser fingrene for at det skal være sant i år også. Jeg vet ikke lenger. Jeg har ikke bodd her på seks år.

Jeg har brukt januar og februar på å ta vare på meg selv. Jeg har gått i vinterdvale og overlevelsesmodus. Det har, som sagt, vært en jævelig tung vinter. Jeg bruker litt tid hver dag på å bygge meg selv sterkere. Jeg har en slags plan om hvordan tiden fremover skal se ut. Terapeuten min har sagt at det må bli verre før det blir bedre, og jeg skjønner hva han mener og hvorfor det må være sånn. Jeg har et ganske stort prosjekt foran meg, og mye jobb for å se det komme i mål. Terapeuten og jeg skal jobbe sammen, men jeg vet at det er mye av dette jeg må gjøre alene. Det blir tungt, men nødvendig, om jeg skal klare det livet her.

Jeg har også store prosjekt på universitetet, og ett på siden. På universitetet skal jeg skrive en master, og på siden skal jeg skrive noe annet. Det ligger og gjærer et sted. I hjertet, i magen, i bakhodet. Det vanskeligste er alltid å begynne. Å ta det første steget. Nå har jeg i det minste begynt å skriver her igjen, så får vi se hvor det går videre. Både med Oslo og med meg som nå har fast adresse i den jævla byen som ikke kan forlate før den har satt sitt merke på deg.

Jeg har hatt så mange hjem, men nå er jeg her. Jeg kan virkelig ikke bo her alltid, men jeg bor her nå. Og jeg har bodd mange verre steder enn dette. Jeg håper at våren kommer snart og gjør både Oslo og meg varme igjen. For da skal jeg igjen gå langs gatene i høye sko, med vannflaska i veska, solkrem på nesa, og med håret i vinden. Once more. With feeling.

mandag 14. november 2016

Take this waltz, with its very own breath of whiskey and Death

Donald Trump er valgt som ny president i Amerika, Leonard Cohen er død, og jeg er ikke i stand til å skrive oppgaver lenger. På dagtid drømmer jeg om å dø, om nettene våkner jeg av senga er søkkvåt av svette og at jeg skjelver i mørket. Jeg er svimmel, har synsforstyrrelser og konstant vondt i leddene. Jeg har selvskadet for første gang på tre år, jeg har mista livsmotet, jeg har gitt opp. Alt går over. Også jeg. Alt går til helvete. Også jeg.


Det jeg egentlig tror, er at dette er en blanding av flere ting. Jeg tror det er reverse cultural shock, sammen med mørket og isen, og følelsen av å komme tilbake til en vennegjeng som ikke lenger er vennene mine. Å komme tilbake til en gruppe mennesker som klarte å støtte meg gjennom så mye, en vennegjeng jeg pleide å kalle verdens beste folk, som nå har vist klart og tydelig at de ikke aksepterer den personen jeg har blitt. Til tross for at denne utgaven av meg, som nå har blitt eldre, ikke skriker eller roper, til tross for at denne utgaven er mer kjærlig, mer opplyst, mer villig til å lytte. De ser meg ikke, og de som ser meg, liker ikke det de ser.


Hva er det igjen i dette landet? I dette livet? Jeg flyttet hjem fordi det er gratis å studere på universitetet her, men jeg er så deprimert at jeg ikke kommer meg på forelesning, ikke klarer eller orker å skrive. Legen snakket om innleggelse men det orker jeg i hvert fall ikke. Her om dagen sa jeg til J at jeg håper alle symptomene mine er kreft så jeg kan legge meg ned og dø med god samvittighet.


Mamma er bekymret. For noen uker siden innrømmet hun at hun ikke hadde trodd jeg skulle leve så lenge som jeg har gjort. Det trodde vel ærlig talt ikke jeg heller. Kanskje ikke noen av oss. Dette er ikke et rop om hjelp. Dette er ikke et rop om oppmerksomhet. Dette er et forsøk på å være bånn ærlig på det eneste stedet jeg har til å spy ut all denne dritten, alt dette evig jævla mørket som ligger i sjela, som kveler meg, som bryter meg ned.


Jeg vet ikke hva det skal bli av noe av dette. Jeg vet ikke hvorfor jeg skriver dette eller hvorfor noen gidder å lese lenger. År etter år med psykdom og jeg som bare snakker om hvor jævelig alt er, hvor mye jeg vil dø. Dere må jo finne noe annet å drive med, noe som gir dere noe. Helst noe som gir dere livslyst. Jeg har prøvd på det prosjektet flere ganger enn jeg kan telle, og det eneste jeg vet er at det blir ikke noe bedre av å lese om andres depresjon og dødslyst. Dere må lære dere det jeg ikke får til. Dere må lære dere å leve før det er for sent.

onsdag 2. november 2016

Panserhjertet.

Kaffe, markørpenn, foredrag og forelesning. Bøker, hefter, pensum, biblioteket. Kalde morgener på Majorstua, sene ettermiddager på Blindern. Sene kvelder på Bislett, varme morgener på Hasle. Frost i lufta, blader som faller, røde, gule, grønne og brune. En evighet til jul, to uker til eksamen. Anti depressiva, vann, øl. Mareritt og drømmer. Fantasier om et bedre liv, dagdrømmer om fremtiden. Vrangforestillinger, angst, nervøsitet. Lange samtaler med farmor, lange samtaler med veiledere. Prosjektbeskrivelse, oppgave utkast, oppgave oppkast, leseliste, annoterte bibliografier, seminarer. Jeg valgte dette selv. Jeg velger alt selv. Sovne ved kjøkkenbordet, sovne på STK, sovner i alle bydeler etter tur. Ringer under øynene, mot i brystet, håp i hjertet. Hjertet som slår og slår og slår og slår.

onsdag 26. oktober 2016

This city kills

Linn har skrevet en bok som heter 'Du dør ikke' og selv om jeg ikke har lest den enda så er jeg brennsikker på at det er en god bok, og på at hun har rett. Jeg dør ikke.


Jeg dør ikke av dette heller. Det bare kjennes sånn ut, og jeg vil det noen ganger, og andre ganger er det greit. Jeg vet jo innen nå at jeg overlever alt.


Det skumleste i verden er å kle på seg. Å våkne er stort sett greit. Å gå ut av senga kan ta en stund. Men å kle på seg er det verste av alt, for da har jeg liksom sagt ja til at dagen kan begynne. At jeg skal gjøre ting den dagen som krever at man har klær på seg. Aller helst vil jeg jo bare sitte i den store røde morgenkåpen og drikke kaffe og se på Buffy. Kjederøyke sigaretter. Sove midt på dagen og drikke en flaske vin til middag, eller kanskje istedenfor middag i det hele tatt. Aller helst vil jeg jo ikke gå ut døra, vil og vil ikke se andre mennesker, vil ikke gå på butikken, vil kanskje tidvis gå på et senter for å se på ting jeg ikke trenger og aldri kommer til å kjøpe. Men jeg vil ikke forholde meg til ting. Til folk. Til arbeid eller lesing. Til krav eller mas eller verden.


Vinterhjerte, harehjerte, panserhjerte og meteoritt krateret.


J sier at det er fordi jeg har kommet hjem, og jeg gir han rett i det. Det er selvfølgelig mer, også, men mye av dette handler om å være tilbake i Oslo om høsten, at det har vært overskyet i ti dager og at jeg er lei av å bo i pappesker i en by full av spøkelser og kloakkrotter. Man blir ikke lykkelig av sånt.


Jeg kler på meg likevel. Tar t-banen til universitetet. Leser. Skriver presentasjoner. Møter ytterst få, og sjeldent mer enn én person om gangen. Men jeg klarer det, nå og da. For Linn har helt rett; jeg dør jo ikke. Jeg bare eksisterer i mellomtiden.

onsdag 5. oktober 2016

Dette er den uka jeg skal komme over ting sa jeg og gjorde omtrent akkurat det motsatte. Jeg skrev om han, gråt om han og ringte han etter en halv dunk rødvin bare for å grine og trygle han om å flytte til Norge. One strong independent woman, coming right up, liksom. Det er jo så typisk meg, også. Jeg ringte ikke for å kjefte, visstnok, jeg husker jo veldig lite av det. Neida, jeg bare grein og hulka og kastet opp mens han satt på andre siden av verden. Stay classy, Kit. I det minste vekket jeg han ikke, ettersom tidsforskjellen er på åtte timer. Han var på jobb, totalt edru, og hadde vel akkurat drukket morgenkaffen. Så ringer jeg fra Norge og faller sammen og Trollet måtte trøste. Fra suck my balls til vær så snill å flytt hit. Skikkelig stabil og konsekvent. Jaja. Det er jo virkelig ikke det verste jeg har gjort på fylla, og langt fra det mest patetiske jeg har vært, så fylleangsten er ikke så ille. Heldigvis går det bedre for hver dag og jeg er stort sett så opptatt på universitetet at jeg ikke rekker å tenke på det. Trollet og jeg har også bestemt oss for å holde hverandre litt på avstand så vi får tid og rom til å gå videre, og det hjelper jo også. Jeg vil ikke at dette skal bli et sånt forhold som må rives totalt i stykker før jeg kan gå fra det. At jeg må tømme det totalt for godhet for å klare å gå fra det. Det trenger ikke gå til helvete, selv om det går over.

Og alt går over.

tirsdag 4. oktober 2016

So don't be so hard on yourself


"Learn to forgive, learn to let go
Everyone trips, everyone falls
So don't be so hard on yourself, no
'Cause I'm just tired of marching on my own
Kind of frail, I feel it in my bones
Oh let my heart, my heart turn into stone
So don't be so hard on yourself, no







I learned to wave goodbye
How not to see my life
Through someone else's eyes
It's not an easy road
But now I'm not alone
So I, I won't be so hard on myself no more"







søndag 25. september 2016

Veronica Maggio synger at finnes det en så finnes det flere, Beyonce lærte meg å si boy bye, Damien Rice sier be free, og jeg tenker at samlivsbrudd og sammenbrudd er mye det samme og at heldigvis og dessverre har jeg mye erfaring med begge. Store kopper te, lexapro og mascara, samt en flaske med gin. Alt går over. Det står tross på sidelinja at denne bloggen handler om fylleflauser og knuste hjerter, så da er det vel greit at jeg opplever såpass mye av dem.

lørdag 24. september 2016

TELL HIM BOY BYE

Føttene mine tramper seg avgårde, fra løkka og over Bislett, sent eller tidlig en lørdag, med Bey på ørene. Jeg har fått nok, jeg er lei og jeg vil helst be han om å reise til helvete på ekspresstog, men sånt driver jeg jo ikke med. Ikke ordrett, ihvertfall. Så jeg sender han Beyonce's Sorry. Middle fingers up, wave them hands high.Tårene svir i øyenkroken, men jeg gråter ikke fordi suicide before you see this tear roll down my eyes, han skal ikke få se hvor svak han har gjort meg, fordi jeg vet at han kommer til å bruke det mot meg, ikke med vilje men på måten han sier unnskyld på. Now you wanna call me crying, for det er jo så vanskelig å være han, selvfølgelig. Det er så vanskelig å alltid skuffe noen, med å ikke prestere ting jeg tidligere har tatt for gitt, som å føkkings gjøre det du sier du skal gjøre, være der du sier at du skal være. Den der helsikes 'stakkars meg' greia han kjører hvor han er så lei seg, han er så sorry, det er det eneste han sier, sorry sorry sorry, hele tiden, he always have them fucking excuses, uansett hva det er, homie better grow up, og jeg har innsett at det kommer han aldri til å gjøre, suck on my balls cus I've had enough, jeg orker faen ikke drive med voksenopplæring for menn over tredve, reis til helvete. Livet mitt skal ikke stå og gå etter mannfolk, hell no, og jeg sier at jeg ikke bryr meg, jeg sier at jeg aldri skal gråte om han, now I'm the one who's lying, I ain't thinking bout you, men jeg gjør jo det, han er jo alltid et sted i bakhodet. Han lover at vi skal ringes snart, vi setter av tid, looking at the watch he should have been home, men han er aldri der når jeg trenger han, ikke engang når han sier at han skal, han er alltid forsinka, det er alltid noe andre, noen andre og jeg er lei av å være sist i rekka. Jeg er visst så lett og glemme, så vanskelig å huske, og jeg har ikke ord for vondt det gjør. Jeg påpeker at jeg tviler på at han noen gang vil komme å besøke meg i Norge, at han kommer til å klare å spare så mye penger og sette seg på et fly hit, han som faen ikke gidder å gå ti skritt til telefonen for å snakke med meg engang. Når jeg påpeker det sier han at jeg er urettferdig og svarer at det som er urettferdig er at han skal claime meg og gråte når jeg reiser til andre land, uten å gjøre en dritt for å klare det selv. Han kunne ha solgt motorsykkelen sin, sagt opp jobben sin og blitt med, men det gjorde han ikke og det er helt greit, men ikke kom og grin til meg for det, liksom. Det er ikke synd på han fordi han ikke vil reise fra det fantastiske livet sitt. Alle tar valg her i verden og han tok sitt, selv om han ville jo egentlig selvfølgelig være med, det bare passet ikke fordi han har så mye og så mange andre i livet sitt. Han klarte ikke å sette pris på meg når jeg var der, klarte ikke å sette av tid til meg til alt det han lovte at vi skulle gjøre og nå griner han og angrer, nå er han lei seg for alle løftene han har brutt, alle sjansene han lot gå fra seg. Han er så lei seg, så jævla sorry, he only want me when I'm not there, he better call Becky with the good hair. 

For han får faen ikke ringe meg lenger.

tirsdag 20. september 2016

Dette er den uken jeg skal komme over ting

Og aller helst glede meg over fremtiden.


Mål: finne livsgleden/ overleve


Delmål 1: Ikke hoppe foran t-banen (vanskelighetsgrad: 1)
Delmål 2: Ikke selvskade (vanskelighetsgrad: 4)
Delmål 3: Ikke havne på legevakta (vanskelighetsgrad: 2)
Delmål 4: Ikke drikke meg psykotisk (vanskelighetsgrad 2, ettersom at jeg er så blakk uansett)
Delmål 5: Komme i mål med alle tekstene jeg skal lese på universitetet (vanskelighetsgrad: 5)


Aktive oppgaver:
- Sette av tid til å lese.
- Huske å ikke kjefte på meg selv når jeg mister konsentrasjonen.
- Sette av tid til meg selv.
- Scanne dokumenter fra det gamle universitetet og sende til Lånekassa.
- Skrive ferdig presentasjon til fredag.
- Ringe bestemor.
- Ta medisiner hver dag.


I bakhodet:
- Å lære er ikke bare et mål, men en pågående prosess. Ingen kan lære alt på en dag.
- Ingenting i verden blir bedre av å skjære seg.
- Det finnes folk som vil meg vel og som håper at jeg lykkes.
- Om jeg overlevde alt fra 2003 til 2013, så klarer jeg faktisk det her også.
- Det er mer kaffe på kanna




Belønning:
Et bedre liv. Og det er tross alt det eneste jeg kan jobbe for, og be om i her i verden.

mandag 12. september 2016

Høst i Oslo, vår i hjertet

Før jeg visste ordet av det har det blitt høst i Oslo og jeg har fylt 28. Offisielt utenfor the 27 Club, offisielt masterstudent og muligens offisielt voksen. Jeg vet ikke helt. Jeg tror det, men jeg føler meg egentlig atten enda. Mamma har sagt at det kommer til å være sånn hele livet, så jeg har slått meg til ro med det. Litt over midnatt på bursdagen tok Helge bilder av meg, siden jeg tross alt hadde fylt år. Så hørte vi på Lana del Ray og The Clash mens vi drakk øl og gin. Det var veldig fint og bildene ble jo bra, de også.







Sånn ellers går det stort sett greit. Jeg bor hos foreldrene til Helge på Majorstua. Jeg har et soverom som er ganske trangt, men det er en seng der og det er tross alt det viktigste. Jeg lager kaffe og frokost hver morgen før jeg tar t-banen til Blindern. Vi har forelesning tre dager i uka, men jeg pleier å dra oppover nesten hver dag likevel. Det er så avsindig mye å lese. Sånn blir det vel de neste to årene. Folk spør hva jeg skal bli etter en master i gender studies, eller tverrfaglig kjønnsforskning som det heter på godt norsk. Svaret er utdannet. Forslaget mitt for master-oppgaven handler om kjønnsfoståelse og holdninger til kjønn (og muligens også seksualitet) blant barnevernspedagoger og sosialarbeidere. Jeg vet ikke hvor dette tar veien, men jeg går den i hvert fall. Jeg har aldri før vært så interessert i noe som dette. Det har aldri vært så direkte morsomt å studere og det tenker jeg at er viktig. Det virker som om jeg endelig har funnet det jeg faktisk vil drive med her i verden så da fortsetter jeg bare. Som alltid; det går som det går og funker det ikke så får jeg finne ut av noe annet.


Når vi først er inne på ting som ikke fungerer lenger så kan jeg vel informere om jeg nå har vært  singel i en uke. Trollet og jeg har gjort det slutt på ordentlig. Ikke at vi hadde tenkt til å ha et sånn eksklusivt langdistanse-forhold med planer om å gifte oss eller noe, uansett, men nå har vi bestemt oss for at vi må være venner og ikke kjærester. Det er ikke fordi vi ikke elsker hverandre, for herregud, det gjør vi jo fremdeles. Det er ikke slik at vi ikke bryr oss, ikke lenger vil det beste for hverandre, for det er jo nettopp det vi vil. Jeg vil at han skal ha alt det beste her i verden, for evig og alltid, og akkurat nå så er ikke det meg. Og det er ikke han, for meg, heller. Vi klarer ikke å være der for hverandre som på samme måte som når vi bodde i samme land. Jeg trodde først at jeg kunne reise hjem og bare godta at virkeligheten var at vi var på forskjellige steder her i verden også bare jobbe rundt det. Men jeg kunne visst ikke det. Jeg kom meg ikke forbi mine egne forventinger til hva en kjæreste skal være og satte krav han ikke kunne oppfylle. Det fungerer jo ikke for noen av oss og da er det beste å skille som gode venner istedenfor evige skuffede elskere. Dette er fremdeles det beste forholdet jeg har hatt, ever, noe som gjør det verre når det først tar slutt. Om han bare hadde vært en drittsekk kunne jeg jo be han om å dra til helvete og gå videre.


Så det er selvfølgelig sårt i hjertet om dagen, men vi snakker fremdeles sammen og hjelper hverandre videre. For jeg skal jo alltid gå videre, med mot i brystet og håp i hjertet. Det er jo det jeg gjør. Gjennom Tromsø, Melbourne og Oslo. For to uker siden gikk jeg fra Grønland til Majorstua klokken fem på morgenen, med Ani DiFranco på ørene og Prince menthol i munnviken. Sola var på vei opp og løvet falt fra trærne. Det er høst i Oslo, byen som jeg endelig har kommet tilbake til. Jeg vet ærlig talt ikke hvordan jeg skal beskrive hvordan det er å være tilbake igjen, bortsett fra helt greit. Det er hverken her eller der, det bare er også jobber jeg med det. Som tidligere barneverns-kid er jeg vant med å flytte ofte, vant med å rive hele livet opp med rota for å starte på nytt igjen. Det går helt fint, jeg har gjort det før, jeg har vært her før, det er Oslo og ikke et nytt land. Det er selvfølgelig fint å være rundt folk jeg har savna igjen og det er mange av dem. Selve Oslo og jeg har jo en litt trøblete historie men jeg satser på at dette kapitlet blir bedre enn det forrige. Det er tross alt seks år siden sist og mye har skjedd på den gang.

Oslo er mye det samme, men også helt annerledes. T-banen går ikke til det samme stedene. Noen barer har lagt ned og jeg vet ikke lenger hvor jeg kan kjøpe billig lunsj. Folk har flyttet bort herfra, folk som bodde andre steder før er plutselig her. Oslo ser tidvis annerledes ut, men lukter mye det samme. De beste dagene er solfylte, med blå himmel, frisk vind og følelsen av nyvunnet frihet. Jeg vet at høsten her kan være fin, jeg vet at vinter i Oslo også kan være magisk, men jeg gruer meg til sprengkulden. Det er tross alt en (og annen) grunn til at jeg flyttet herfra. Enn så lenge går det bra. Jeg får kjøpe flere strømpebukser og kanskje en til varm genser om det blir for ille. Når jeg nå engang får studielånet, og om jeg har råd etter at jeg har betalt alle regninger og masteracard gjeld. Jeg veit at å bruke mastercard er å pisse i buksa for å holde seg varm, altså, men nå er jeg så blakk at det er liksom ikke noen annen utvei. Så får vi krysse fingrene for at Lånekassa får opp farta snart.

Selv om det er høst i Oslo og hjertet er litt sårt, så føler jeg at dette faktisk er et nytt kapittel. Jeg har fylt 28. Jeg er masterstudent på Blindern. Jeg har akkurat blitt singel. Jeg har kontakt med mange av de gamle vennene mine, men det er mye nye folk også. Jeg har absolutt ikke ting på stell, men jeg har kontroll. Jeg er fremdeles preget av PTSD men jeg har lært meg å leve med det. Jeg har vel egentlig lært meg å leve med ganske mye her i verden. Det var igjen det der med å innse hva man kan forandre og hva man ikke kan gjøre noe med. Så får vi se om jeg kan utdanne meg nok til å skjønne forskjellen, og om jeg klarer å utdanne meg til å gjøre en forskjell, selv også.

torsdag 1. september 2016

Jeg holder meg selv våken med å kaste bort tid på internett fordi jeg vet at når jeg lukker laptopen og snur meg rundt for å sove kommer jeg til å tenke på deg.

torsdag 25. august 2016

Du er ikke her

Jeg har kommet inn på universitet i Oslo og må gjøre meg kjent på et nytt campus. Jeg roter meg bort på Blindern. Går ned feil vei og opp feil trapp. Vet ikke enda hvor det er best kaffe, vet ikke enda hvordan printeren fungerer, husker ikke åpningstider på noe som helst. Det går bra, fordi du er ikke her. Jeg går rundt på biblioteket, prøver å finne bøker som er aktuelle for det jeg vil skrive master oppgave om. Ned pedagogikk, opp psykologi. Over tre etasjer og metervis med bokhyller surrer jeg rundt og lar hendene berøre bøkene, med ro i kroppen og tålmodigheten liggende i sjela. For du er ikke her. Jeg går opp til det humanistiske fakultet, ser etter noen som kan svare på spørsmålene mine. Går langs korridorer, leser navneskiltene på dørene. Jeg tar meg god tid for å finne frem, jeg har råd til det nå. Fordi du er ikke her. Det er mye som fremdeles føles skummelt. I dag sto jeg utenfor det lille biblioteket på STK i nesten ti minutter før jeg turte å gå inn. Jeg vet ikke helt hvorfor. Jeg var litt redd for å forstyrre andre studenter, var litt redd for at jeg egentlig ikke skal være her og har jo aldri vært her før, jeg var nervøs for å gjøre alt mulig feil. Til slutt tok trakk jeg pusten dypt, åpnet døra og gikk inn, likevel. Fordi du er ikke her.


Du er ikke her og det kommer du heller aldri til å være. Det ligger en frihet i at jeg nå kan gå hvor jeg vil på dette universitetet, jeg kan snakke med hvem som helst, bli kjent med nye folk, introdusere meg selv om jeg må, jeg kan finne ut hvor den beste kaffen er og om en stund er jeg forhåpentligvis lommekjent. Jeg kan gjøre alle disse tingene, fordi du er ikke her. Du finnes ikke her. Her er det ingen som truer meg. Her er det ingen som mishandler meg. Jeg trenger ikke være redd for å møte deg noe som helst sted, fordi du er ikke her. Friheten fra deg er friheten fra angst. Friheten fra deg, er friheten til å leve. Det å være fri fra deg, betyr at jeg kan studere i fred, jeg bli kjent med folk i fred, jeg kan leve et liv som er fredfullt. Fordi du er ikke her.